Skal vi lage En Perfekt Jul, tro?

Jeg har et mildt sagt blandet (noen vil kanskje si schizofrent) forhold til disse juleforberedelsene som de fleste av oss står midt oppi - og det tror jeg ikke jeg er alene om.

På den ene siden koser jeg meg glugg ihjel og får liksom aldri nok levende lys, duftoljer, sildevarianter, småkaker, stjerner og hjerter, nypusset sølv, granbar, utelys, klistremerker og penner som skriver  "gullskrift". Hittil har jeg pakket inn 96 gaver, med mye omtanke og hjemmelaget pynt og personlige hilsner - og enda er jeg ikke ferdig. "Så flink du er, mamma" sier Ida-Marie - og jeg soler meg i min egen flinkhet og kreativitet.

Samtidig blir det altfor mye - jeg greier ikke å sette grenser for meg selv. Jeg pakker gaver og skriver kort og brev til langt utpå morgenkvisten og blir liksom aldri ferdig. Og sånn omtrent nå, når det er under en uke igjen til julaften, går kosen og selvtilfredsheten raskt over i frustrasjon og irritasjon. Jeg har altfor mye igjen. Og det er ofte " de andres" skyld. Hvis bare mann og barn stilte opp mer, prioriterte julen like høyt som jeg gjør, og dessuten gjorde alt på " min måte" - ja, da ville alt vært mye bedre....... Men siden ingen stiller opp og alle overlater alt til meg, så rekker vi ikke å sette opp nye hyller i boden eller bygge snølykter eller lage sju slag sild i år heller.

Jeg vet ikke hvor jeg har det fra at vi "bør" ha sju slag hjemmelaget sild til jul. Jeg har aldri hatt det, og kommer aldri til å få det. Og hvorfor hyllene i boden absolutt må opp til jul, har jeg ingen god forklaring på. Jeg registrerer bare at hvert eneste år inntrer denne følelsen av utilstrekkelighet og frustrasjon - og at jeg årvisst legger skylden på andre for mine egne feilslåtte ambisjoner.

Hva er det med denne julen - og disse selvpålagte "julekravene"?

Ida-Marie, som har jobbet i mange år på en akutt-psykiatrisk avdeling, forteller om "jule-damene". Det er damene på rundt 40 år som blir akutt psykisk syke i romjulen. Hvert år. Da orker de ikke mer.......

Da barna var små, forsøkte jeg å gjenskape et "julebilde" jeg hadde i hodet: Mamma sto på kjøkkenet med fint juleforkle på, fin på håret og med rød kjole, og hun luktet så godt! Pappa satt ved pianoet og spilte. Og huset var så rent og ryddig og pyntet, og på kjøkkenet var det hjemmelagde rundstykker og brød og sild og sylte og rull og masse kaker - og alt var så vakkert og fredelig og godt og tiden sto nesten  stille......

Det ble aldri sånn hos oss da barna var små. (Og ikke senere heller, forresten.....)
Jeg fikk det aldri ordentlig ryddig, og rett som det var begynte ungene å krangle eller noen fikk omgangssyke. Kakebakst har aldri vært min sterke side heller......

Noen juler ble alt dette så vanskelig for meg - jeg følte meg så fryktelig utilstrekkelig - at vi flyktet. Vi ga beskjed til familie og venner om at deres julegave til oss var at vi ikke ga julegave til dem, men isteden bruke pengene på en Syden-tur. Og så dro vi avgårde, medbragt risgrøt på pose og vår vakre venetianske julekrybbe innpakket i vatt og bobleplast.
Vi feiret noen fantastisk hyggelige juler i Syden - fjernt fra alt, men med tid til å være sammen - og til å slappe av fra en hektisk hverdag.

En gang fortalte jeg min søster Merete om dette bildet jeg har i hodet av vår barndoms jul. Merete spurte tørt om jeg ikke husker at mamma gikk til sengs med migrene hver eneste 2. juledag ....... Nei, jeg husker ikke det. Merete har helt sikkert rett. Det betyr selvfølgelig at mamma betalte en altfor høy pris for å skape "den perfekte julen" for familien. Men jeg husker altså bare den (perfekte) julen hun greide å lage - og som aldri jeg greier - og ikke prisen hun betalte.

Så da er det kanskje sånn at hvis jeg greier å stelle istand en "perfekt" jul for mine barn, så legger jeg til rette for at de blir akutt-psykiatriske jule-damer om noen år?

En trøstefull tanke.
Da tror jeg at jeg satser på å kjøpe både rømmesild og fattigmann i år også. Og så dropper vi desserten på julaften, og bruker papirservietter istedenfor de damaskserviettene som enda ikke er strøket.  Og så lar jeg rett og slett vær' å bli sur på Egil for alt det jeg synes han burde ha gjordt.

Så blir det kanskje jul i år også?

The Manor House

Nyttårsforsettet mitt fra januar om å blogge mer regelmessig kan uten videre overføres til neste år. Det kan forresten nyttårsforsettene om å slanke meg, trene mer, og bli mer ryddig og ordentlig også. Huff!

Men det er selvfølgelig lettvint at man ikke trenger å finne opp nye forsetter hvert eneste år, men bare kan forlenge de gamle........

Oktober og november har føket avgårde, fulle av reiser og hyggelige begivenheter og nye opplevelser - og de vanlige "sengedagene" innimellom, som er prisen jeg betaler når tempoet blir litt høyt. Men det er verdt det!

Ett av flere høydepunkter var turen til England, med tre netter på The Manor House i landsbyen Castle Combe i Cotzwald.  Et utrolig sted! Selve landsbyen var som en kulisse i en Agatha Christie-roman - bare enda mer britisk....... Og hotellet var fantastisk - vi bodde i en av de tidligere tjenerboligene, som ligger på rekke og rad mellom herskapshuset og landsbyen. Snakk om å dra på tidsreise!

"The Manor House" i Castle Combe. Et eventyrlig sted! 

 Vi bodde i en av de gamle tjenerboligene, som ligger på rekke og rad. Antakelig betydelig mer komfortable nå enn da tjenestefolket bodde der!

For meg var det en ekstra bonus at hotellet var omgitt av en diger park med mye spennende beplantning - og i tillegg et italiensk-inspirert hageanlegg, litt bortgjemt, i en skråning på baksiden. Utrolig morsomt laget, med overraskelser rundt hver sving og busk!

Og som om ikke det var nok: Hotellet dyrker sine egne grønnsaker, på friland og i drivbenker og drivhus som ser ut akkurat som på bildene fra britisk hagelitteratur.

Lekkert!

Som om ikke dette var nok, bød oppholdet på utflukter bl.a. til Bath og til Stonehenge. I Bath opplevde vi det gamle badet, bygget under romersk okkupasjon med utgangspunkt i Englands eneste varme kilder. Høyt over selve badet troner skulpturer av romerske herskere som med mer eller mindre hell erobret England.

Statuene av romerske erobrere som troner over badet i Bath er imponerende - 

her er Egil og Claudius (tror jeg). Egil til venstre.......

Og så fikk vi oppleve Stonehenge. Jeg har aldri vært der før. Litt skuffende at man nå ikke kan gå inn mellom steinene, men må holde seg på utsiden av et gjerde pga. slitasjen på anlegget. Men du verden, så spennende og imponerende! En helt spesiell stemning.

Bare noen kilometer fra Stonehenge finnes det flere andre steinsirkler. Vi besøkte et sted med minst tre konsentriske sirkler, hvor den største var flere kilometer i diameter. Det er vanskelig å stagge fantasien - tenk hvilke planer og hvilket arbeid som ligger bak disse anleggene - som ingen vet hensikten med eller årsaken til!

Når vi i tillegg fikk med oss flere tradisjonelle pub-besøk, en solid fish-and-chips lunsj i Bath, gourmet-middag på The Manor og lunsj i Oxford - alt i løpet av tre døgn, som slett ikke var hektiske men bare hyggelige og spennende og avslappende og interessant - og det hele foregikk sammen med gode venner - ja, da er det vanskelig å forestille seg en mer perfekt lang-weekend!

I skrivende stund sitter jeg i "vogna" på Blefjell. Ute er det minus 15, nysnø, praktfullt skiføre og gnistrende stjerneklart. Inne er det varmt og godt, og den eneste lyden som høres er snorkingen fra to slitne, fornøyde hunder. Jeg tok tannpussen under åpen himmel, og fikk den velkjente følelsen av øyne som iaktok meg. Og riktig nok: Tre meter borte satt en stor harepus.

Livet er ikke det verste man har..............

Om ytringsfrihet og gærne kjærringer

Det sies og skrives mye klokt om ytringsfrihet for tiden. Se f.eks. Rune Gerhardsens blogginnlegg hos Amnesty, som beskriver mange av dilemmaene rundt denne "friheten" (amnestyblogg).

Ord blir tidvis ganske storartede når vi skriver og snakker om den rettigheten som ytringsfriheten er. Vi blir ofte litt høystemt. Uttrykk som å "snakke Roma midt i mot" sitter løst. Salman Rushdie blir hyppig nevnt. "Sensur" blir flittig brukt. Alt bidrar til å tegne et bilde av at noen som har noe viktig å si, blir kneblet og kanskje straffet for sine ytringer.

Akkurat denne delen av ytringsfriheten synes jeg er nokså ukomplisert: Jeg går gjerne i demonstrasjonstog eller undertegner opprop mot at slik ytringsfrihet ikke blir respektert - i andre land.

Mitt største problem med ytringsfriheten er langt mindre storartet eller ideologisk.

Vi bor tett på både en barneskole og en ungdomskole. Fra mars til september er jeg som regel ute i hagen eller i drivhuset når den oppvoksende slekt skal hjem etter endt skoledag. Da oversvømmes min ellers ganske fredelige hage av ytringer, fremsagt med høyt volum, som: "Faens morrapuler", "Dra til hælvete, du'a - søstra/morra di er en jævla forpult hore", "Jeg skal for hælvete slakte'rei og grille de faens tarma (!) 'rine og pælme det forpulte huet ditt inn i barnehagan til søstra di!"......

Seansene varer sjelden mer enn en halvtimes tid. Men i løpet av den halvtimen er både luften og hagen min alvorlig forurenset av ytringer jeg - for å si det mildt - misliker, og tar avstand fra.

Selvfølgelig har ungdom i puberteten alltid utfordret eldre generasjoner med "uakseptabel" språkbruk. Jeg husker selv godt første gangen jeg sa "jævlig" i min fars nærvær.....

Men de ytringene jeg er nødt til å høre på hver eneste dag i flere uker både vår og høst (når hagesesongen slutter er jeg ikke lenger ute - men jeg er helt sikker på at ytringene er de samme!) handler om noe helt annet enn å bryte grenser og opponere mot foreldre.

Her blir kvinneforakt og kjønnsarroganse og ganske mye rasisme og en god del politisk ekstremisme
fremført uten motforestillinger - i et kynisk spill om å skaffe seg makt i et ungdomsmiljø. Det som gjør disse ytringene ekstra vanskelige å forholde seg til, er at de (så langt jeg erfarer)  uten unntak kommer fra ungdom med minoritetsbakgrunn.

Ved noen anledninger har jeg ikke greid å beherske meg. Det har vært når disse motbydelige ytringene har vært fulgt av fysisk mobbing: Dytting, knuffing, forfølging, nedriving av skolesekken..... Da har jeg bykset ut av hagen - som regel innført oljehyre eller sånne snekkerbukser med massevis av lommer, skaut rundt håret, solide hagehansker og skikkelige gummistøvler. Så har jeg gyvd løs på det jeg tror er "hovedmobberen" og etpar ganger rett og slett lagt ham i bakken. Og så har jeg holdt en skikkelig preken om hvor patetisk det er å mobbe andre, og hvor ille dumt det er å dytte andre ned for å oppheve seg selv, og..... etc. etc.

Det har aldri vært veldig vellykket. Det eneste jeg har oppnådd, er at jeg en sjelden gang hører at noen sier noe sånt som at "drit i det, 'a! ellers kommer hu gærne kjærringa durende igjen!"

Jeg leser andres intellektuelle betraktninger rundt ytringsfrihet med stor interesse. Egentlig skulle jeg gjerne ha vært en sånn som bidrar til at verden går fremover. Skrevet flotte ord om hvert enkelt menneskes rett til å si sin mening. Angrepet regimer som begrenser individets mulighet til fri meningsytring.

Isteden er jeg blitt "hu gærne kjærringa", som tidvis tyr til vold for å hindre 13-åringer i å ytre seg fritt.............

Var alt mye bedre før, mon tro?

Vi har startet på en uvanlig travel høst. Mye reising, mye jobb, mange sosiale aktiviteter - det blir (og er!) spennende, hyggelig og hektisk! Akkurat nå sitter jeg og skal bestille noen flybilletter, etpar hotellopphold og en leiebil - og forsøker å få til en kombinasjon av fornuftige priser og fornuftige timeplaner. 

Øyvind og jeg skal til Portugal, med avreise om en ukes tid. Vi kan fly kjempebillig fra Gatwick på tirsdager, men da korresponderer flighten ikke med Norwegians ankomst - og hvis vi må overnatte i London går jo "vinninga opp i spinninga". På onsdager korresponderer det (på et vis: 5 timers ventetid på Gatwick), men da er billettene betydelig dyrere. Leiebil hos Eurocar er kjempebillig, men av erfaring vet jeg at det tilkommer en haug med "extras". Da er Avis bedre: Du vet hva du får. Vi kan få superbillig leilighetshotell i Lagos - men tilfeldigvis vet jeg at akkurat det hotellet som er billigst ligger omtrent midt i et veikryss.

Sukk. Jeg tar meg i å lengte tilbake til gamle dager! Da jeg var fylkessekretær for Høyre i Finnmark hadde jeg ca. 250 reisedager i året - de fleste i Nord Norge. Finnmark Reisebyrå hadde kontorer rett visavis mitt kontor, og der jobbet min nabo Unni Gerd. Hun var super-dyktig! Selv med så mye reising brukte jeg nesten ikke tid på organisering og planlegging. Jeg bare ringte Unni Gerd og sa f.eks. at jeg må fra Kirkenes til Berlevåg tirsdag formiddag, men allerede torsdag kveld må jeg være i Umeå, og så må jeg rekke tilbake til en fylkeskonferanse i Alta lørdag formiddag. Så må jeg hjemom i Hammerfest søndag kveld, men mandag må jeg til Måsøy - og så skal jeg holde et foredrag i Tromsø på onsdag. Kan du fikse billetter?
Og Unni Gerd sa noe sånt som "Klart æ kan! Vil du at æ skal skaffe dæ en månerakett i samme slengen?" Men to-tre timer senere kom det alltid telefon om at alt var i orden - med fornuftig takhøyde for vær-forsinkelser, og profesjonell kunnskap om nødvendig tidsbruk ved bytte av transportmidler.

Jeg tenker at det var mye, mye bedre å overlate reise-organiseringen til folk som faktisk hadde skikkelig greie på det!

Men så kommer jeg på at stadig oftere er vi og våre jevnaldrende enige om at "alt var bedre før".  I hyggelig lag, og særlig etter at de første vinflaskene er konsumert, blir vi stadig oftere stadig mer nostalgiske. Når vi kommer til konjakken er det ofte nesten ikke grenser for hvor mye bedre alt var før!

Men det er jo ikke det vi mener. Vi mener selvfølgelig at vi var mye bedre før! Vi savner våre muligheter og potensialer, vi lengter tilbake til en tid hvor vi tror at verden lå åpen foran oss. Og så har vi forlengst glemt hvor håpløst bortkomne og forvirret vi var - den gangen alt var så mye bedre....

Jeg har gleden av å kjenne en god håndfull skikkelig gamle mennesker, som det er en fryd og en gave å være sammen med. (Det må være lov å kalle folk for gamle når de har passert nitti!) Felles for dem er at de er levende og sprudlende opptatt av nåtiden. Det gjør at det er hyggelig, interessant og givende å tilbringe tid sammen med dem!

Det er en sånn gammel dame jeg vil bli! En som ikke mener at "alt var bedre før", men som er intenst og positivt opptatt av hvordan ting er nå!

Så da fortsetter jeg å bruke masse tid på å søke etter billige billetter og reisekombinasjoner på internett, og savne Unni Gerd intenst.
Helt uten å nevne for noen at i riktig gamle dager hadde vi noe som het reisebyråer, og da kunne vi bare fortelle dem hvor og når vi ville reise og så ordnet de alt for oss - og det var veldig mye bedre............

Slekt og familie - hvor viktig er det?

Journalisten i meg laget overskriften - privatpersonen nøler med å ta fatt på temaet.......
Finnes det noe svar på hvor viktig slekt og familie er?
Jeg tenker at det - som alt annet - varierer enormt mye gjennom livsløpet.

For mange inntrer refleksjoner rundt slekt og familie når besteforeldrene dør. Ofte er man ung og sårbar og har egentlig aldri tenkt over livets forgjengelighet før - og så forsvinner en klippe i tilværelsen. En person som alltid "har vært der" er borte. Og parallellt med (og på toppen av)  tapet kommer følelsen av at jeg aldri egentlig fikk fortalt hvor glad jeg var i den som nå er borte for alltid.

Og så kommer det selvfølgelig en ny utfordring av "familiefølelsen" når mor og far er borte. Da skal vi arve (og har som regel ektefeller som mer enn gjerne bidrar til prosessen) - og i tillegg oppdager nok mange av oss at det var foreldrene våre som bandt oss sammen: Når de er borte har vi kanskje overraskende lite felles......

Men i mellomtiden har jo mange av oss stiftet familie og fått barn - og bidratt til å føre slekten videre. Ungene våre er vel normalt aldeles uinteressert i hvor vi kommer fra: De har nok med sitt - heldigvis. Men vi andre, som er godt voksne, og som har litt tid til å filosofere over livet og meningen med det, blir kanskje i økende grad opptatt av sammenhengen mellom fortid, nåtid og fremtid.

Så hvor viktig er slekt og familie for oss? For meg? Hva skal vi minnes og hedre og ta vare på - og hva skal vi stille oss likegyldige og kanskje negative til? Og hva betyr valgene våre?

Utgangspunktet for disse refleksjonene er at jeg har fått en ny "dille": Slektsforskning. Bortsett fra at jeg absolutt ikke forsker - jeg bare registrerer det jeg har av fakta. Og det andre har samlet inn og forsket på.

Trodde jeg. Men så blir man jo litt nysgjerrig når det kommer ny informasjon om familiemedlemmer man trodde man kjente godt. Når jeg får vite at min mormor og morfar giftet seg i Kirkenes i 1920, så blir jeg utrolig nysgjerrig på hvorfor de befant seg akkurat der. Oslo-jenta og gutten fra Nord-Møre: Hvordan og hvorfor i all verden dro de til Kirkenes??

Mine barn er nok ikke like interessert i omstendighetene rundt min morfars og min mormors vielse. Men jeg tenker allikevel at kanskje en dag vil de ha glede av å lese om det.

Derfor registrerer jeg de opplysningene jeg har. Jeg har funnet et nettsted: www.geni.com hvor jeg registrerer helt basiske data; fødselsdato, dødsdato, ektefelle og barn......

Og så er det utrolig fasinerende å se hvordan et sånt slektstre brer seg utover, og ganske snart favner mennesker jeg aldri har møtt og ikke vet hvem er.

I beste fall gir en slik registrering en følelse av tilhørighet og kontinuitet.
I verste fall blir det noe vi ønsker å melde oss ut av eller rømme fra............

Begivenhetsrik "nesten-ferie"

Vi har det travelt! Det er helt utrolig hvordan en rekke hyggelige avtaler og begivenheter i sum gir en følelse av en travel hverdag.......!

Forrige helg var vi i Stavanger. Vi fløy over, og tilbragte helgen sammen med gode venner. Vår vert, Arile Bøe, er sønn av maleren Andreas Bøe. Hytta til Arild og Eli ligger på Rennesøy, der Arilds far hadde atelier. Atelieret står der fortsatt - og rommer mange av hans verk. Et høydepunkt var da vi fikk komme inn i atelieret, og Arild viste oss noen utvalgte bilder og fortalte om sin far og hans malergjerning. På kort tid lærte vi utrolig mye, ikke bare om maleren Andreas Bøe, men om malerspråk og maleteknikker, om hvordan et maleri kan "utvikle seg" og om mange andre temaer knyttet til både kunst og til det å være barn av en kunstner. Utrolig givende, interessant, lærerikt og spennende!

Vårt vertskap er ikke bare kunnskapsrike når det gjelder billedkunst: Vin og mat hører til hovedinteressene - og det nyder vennekretsen godt av! Vi ble servert et stort antall uforglemmelige retter - akkompangert av like uforglemmelige viner. Og fikk mange og kunnskapsrike innføringer i vinens mangfoldige verden.

Fantastisk å ha venner som er så kunnskapsrike og generøse! Vi dro derfra både klokere og mer nysgjerrige enn før: Nå skal vi jammen forsøke å lære oss mer, både om malerkunst og om vin! (Og så skal vi absolutt prioritere sånn at vi får mer tid sammen med gode venner!)

Arild forbereder middag  - 

med et av hans fars malerier i bakgrunnen og en god champagne i forgrunnen.........

Denne helgen bar det avgårde til vestlandet igjen: Til slektstreff på "Stevnestaden" på Grinde utenfor Haugesund. Egil og hans to søsken, Kjell Einar og Nora Brit, er etterhvert "stamfedre og -mødre" til ganske mange barn og barnebarn.

I flere år har vi samlet alle disse etterkommerne, med tilliggende herligheter som ektefeller og stebarn, hver eneste sommer. Egil og jeg har ikke deltatt på to år - og i år var det ikke mulig å "skulke"!

Øyvind ble med, og vi kjørte over fjellet fredag og ankom Nora Brit og Knuts deilige hytte "Kallakodt" fredag kveld. Der ventet selvfølgelig masse god mat og drikke - og utpå kvelden fikk vi oss også en nydelig båttur på fjorden. Det var utrolig flott å være på sjøen igjen! Jeg savner båt- og sjøliv......

Lørdag bar det inn til "Stevnestaden" - og så fikk vi en fantastisk helg. Interessant og morsomt "foredrag" om slektshistorien lørdag kveld. Mange nattlige samtaler om mange ulike temaer. Veldig hyggelig å få være sammen med og bli kjent med et stort antall barn, som vi faktisk er grandtante og grandonkel til! Og ikke minst hyggelig å fornye og fortsette kontakten til alle disse "onkel-" og "tante-"barna". Det er så utrolig spennende og morsomt å få lov til å følge unge mennesker på litt nært hold: Få lov til å lytte til hvordan de tenker, få observere hvordan de velger, få være til stede mens de utvikler seg og tar alle de valgene som livet krever av oss. Et stort privilegium!

Dette er alle barna og barnebarna til Egil, Kjell Einar og Nora Brit. 

Helt til venstre i bildet sitter Egils datter Kristin, med sine to døtre Johanna (til venstre) og Sara Kristin på fanget. Dette er altså mine "bonus-barnebarn". 

Bak står Øyvind lengst til venstre, og så Egils sønn Bjarne. 

Litt av en gjeng!

Regnet uteble, og på søndag badet vi i mange timer - og padlet i kajakk og spilte ball og hadde en fantastisk dag sammen.
Om kvelden kjørte Øyvind, Egil og jeg tilbake over fjellet - gjennom nesten all slags vær: Strålende sol, lave tåkeskyer, øsende regn..... det eneste vi ikke opplevde var snø!

Og fortsatt har "ferien" faktisk ikke startet. Fritid og jobb går jo litt over i hverandre når vi har hjemmekontor og driver egne virksomheter. Nå er vi hjemme og jobber (i alle fall litt) i en drøy uke - og så starter den ordentlige ferien: Da begir vi oss ned til Provence. I år blir Ida-Marie med - hun ønsket seg ferie med mor og far i 25-årsdags presang, og det kunne vi selvfølgelig ikke motstå.......

Vi reiser ned, og bruker den første uken delvis sammen med gode venner og delvis i "oaser" vi har funnet der nede de siste årene.  Den siste uken drar vi over grensen til Italia, og slår oss ned på den Italienske rivieraen. Der har jeg ikke vært på mange år - det blir spennende å "re-oppdage" den kystlinjen som jeg for mange år siden kjente veldig godt.

I mellomtiden forsøker jeg å redde hagen fra den absolutte drukningsdød: Vi startet så flott i juni med å grave og forflytte masse og planere ut på nordsiden av huset. Nå har det regnet så mye at det er simpelthen ikke mulig å komme til: Der er enten leire som er så hardpakket at det ligner betong - eller et gjørmehav.........

I "den ordentlige" delen av hagen er det ikke mye bedre: Rosene er så medtatte av regn at de slipper kronbladene og simpelthen "gir opp"....... Peonene har riktignok slått ut i blomst, men de er så regntunge at mange av dem ligger langs bakken. Jordbærene begynner å rødme, men sneglene trives så godt i dette været at det er et kappløp mellom dem og oss om hvem som kommer først til godsakene.
Huff!

Allikevel: Det finnes jo noen lyspunkter. Peonene er faktisk ganske vakre, der de ligger i gresset. Og pil og bjørk som ble plantet i forfjor har fantastiske vekstvilkår med alt dette regnet - de stortrives! Når rosene bukker under for regnet blir det mye lettere å høste råvarer til deilig, duftende rosenvann som varer vinteren ut. Og i tillegg er det faktisk ganske hyggelig å sitte inne i drivhuset og se på overfloden av tomat-, agurk-, og paprikaplanter og høre regnet tromme mot taket.

Men jeg hadde vel kanskje ikke vært fullt så positiv, hvis jeg ikke visste at om halvannen uke bærer det avgårde til to uker med sol og varme.........!

Konkurranseinstinktet

Mamma var "mot" konkurranse. Hun mislikte rett og slett tanken på at vi skal bestrebe oss på å "slå" hverandre. Jeg husker at jeg var ganske furten da hun bestemte at jeg skulle slutte på turn, i 4. klasse i Harstad, fordi det var for "konkurransepreget". Da hadde jeg akkurat oppnådd en 14. eller 15. plass i en-eller-annen turnering, og var helt sikker på at hvis jeg bare fikk øvd litt mer så kunne jeg bli mye bedre.....

Antakelig er det mammas anti-holdning til konkurranse som har ført til at jeg nesten bestandig har tenkt at jeg ikke liker å konkurrere - at konkurranse rett og slett er litt sånn under min verdighet.......

Denne uken opplevde jeg enda en gang at en sånn "barndoms-myte" ikke er sann. Jeg ble manipulert inn i en situasjon hvor det fremsto som morsomt, fornuftig og attraktivt å melde seg på et fem kilometers løp......

Så der stilte jeg til start, sammen med min bestevenninne (manipulatorinnen)(?) Ingrid. Hun er supersprek og deltar i masse løp og er dessuten slank og fager - og løp selvfølgelig fra meg på startstreken. Men jeg er ørlite stolt over å kunne berette at jeg halset etter som best jeg kunne, og fullførte på 38,5 - kanskje ikke i hva man vil kalle "fin stil", men jeg datt da inn over målstreken på et vis........ Drøye 10 minutter etter Ingrid. Og tenker at det er egentlig et helt akseptabelt resultat for en overvektig, utrent, middelaldrende dame med leddgikt.

Siden har jeg knapt kunnet bevege meg: Jeg har fortsatt vondt i muskler jeg ikke visste at jeg hadde.....
Men så er det konkurranseinstinktet slår til: Over halvparten av hjernen min tenker selvfølgelig "aldri mer". Men det er en liten stemme der inne som mumler noe om at hvis jeg begynner å trene nå, og er litt målbevisst utover høsten og vinteren, så burde det ikke være helt umulig å ta igjen de 10 minuttene - og kanskje til og med slå henne? - neste år..........

Unnskyld, mamma!

Min yndlings-manipulatorinne Ingrid på startstreken

Fordømmelse og distanse

En god venn sitter i fengsel. Dømt for grov vold. Realitetene og detaljene er frastøtende og vanskelige å forholde seg til.
Min fengslede venn er enig: Han har problemer med å ta innover seg det han har gjort. Umiddelbart etter hendelsen oppsøkte han hjelp, og har siden gått i terapi hos "Alternativ til vold". Hans samboer, som ble utsatt for vold, har tilgitt det som skjedde - etter en ganske lang tenkepause. Terapien fortsetter  - med et bakteppe som blant mye annet handler om en oppvekst med en voldelig farsfigur.

Vi har snakket mye om det som skjedde - og som min venn ikke husker noe av.

Når jeg leser om voldshandlinger blir jeg opprørt: Vi kan ikke tolerere vold - ikke på noen måte - og jeg tar ikke bare avstand fra voldshandlingene, men fra utøverne. Skikkelige samfunnsfiender og drittsekker, tenker jeg!

Bortsett fra min venn, da. Som jeg vet verken er en drittsekk eller en samfunnsfiende. Som jeg kjenner som et bra menneske med mange gode kvaliteter - rett og slett en jeg er glad i!
Og så har han altså oppført seg på en helt uakseptabel måte. Og tar konsekvensen av det - og forsøker å gjøre noe med det.

Jeg synes det er uhensiktsmessig at min venn skal sone i fengsel. Han burde dømmes til en samfunnsstraff, hvor han fikk anledning til å ta i bruk alle de ressursene han har: Han hadde kunnet gjøre en kjempejobb i en barnehage eller på et aldershjem eller på en kennel eller i en stall! Det handler jo om at han får muligheten til å innse at han er et ressurssterkt menneske som har et bredt register å spille på: Det finnes mange alternativer til fysiske reaksjoner på frustrasjon.

Dette snakker vi om, min venn og jeg.
Jeg sitter på terrassen og drikker kaffe sammen med en voldsutøver......
Som jeg er veldig glad i og har stor respekt for og gjerne vil hjelpe videre på denne vanskelige og mangfoldige livsveien.

Det er lett å fordømme det man har et distansert og kanskje teoretisk forhold til.
Det blir vanskelig å være fordømmende når en du er glad i og respekterer plutselig befinner seg i en "uakseptabel" kategori.......... Det er vanskelig å fordømme en som står deg nær, og som du har respekt for og kjenner.

Jeg tenker at kanskje burde vi oppsøke det vi fordømmer på det mest kategoriske? Jeg synes jeg har lært mye av å respektere og være glad i en "voldsforbryter".

Gode venner og kulturopplevelser: En uslåelig kombinasjon!

Forrige uke gjorde vi noe som vi alltid er enige om at vi bør gjøre oftere: Reiste avgårde for å delta på kulturarrangementer sammen med gode venner. Turen gikk til Bergen - med dagtoget. Det er lenge siden - men du verden så deilig det er å "toge" avgårde over fjellet med "comfort"-billett og mange timer til disposisjon.....

En åpenbar refleksjon opp gjennom Hallingdal var hvordan landskapet har grodd igjen. Den gang Ingrid og jeg tok toget opp til Ål (på 60-tallet) var det fri sikt til elven store deler av veien. Nå fikk vi bare noen glimt: Skogen sto tett inntil skinnegangen på størstedelen av strekningen. En påminnelse om hva kulturlandskapet betyr for naturopplevelsene våre!

Vi reiste fra nesten tropevarme i Oslo, til full vinter. Du verden, hvor mangfoldig dette landet vårt er.....

24. mai på Finse

...og 26. mai i Bergen

Bildet over er tatt på vei til Lysøen: Ole Bulls fantastiske (og nesten litt bisarre) sted. Der var vi på konsert med Arve Tellefsen og Håvard Gimse - bedre blir det liksom ikke....... En fantastisk formiddag - og en utrolig flott båttur frem og tilbake.

Dagen før var vi på konsert med Rustavi-ensemblet (http://ensemblerustavi.com/eng/) - som jeg må tilstå at verken Egil eller jeg hadde hørt om før. Men når min yndlingsfilleonkel Kåre anbefaler noe, er det som regel lurt å lytte - og det var vi jammen glade for at vi gjorde! Et georgisk mannskor som synger bl.a. gamle salmer, basert på en kvintskala - som i utgangspunktet lyder litt fremmed for våre ører, men som efterhvert klinger både harmonisk og vakkert.........En utrolig opplevelse i Håkonshallen! Sjekk nettsiden og last ned musikken!!

Så fikk vi med oss Tore Vagn Lids oppsetning av "Fatzer" av Bertold Brecht: En forestilling jeg syntes var helt fenomenal og Egil bare var sånn passe begeistret for.

Men kanskje viktigst av alt: Vi fikk tid til samvær med mennesker som står oss nær. I mange år har Skjellnes vært utgangspunkt for samvær og vennskap med Kåre og Marta. Det er godt å se at vi klarer å finne nye "plattformer" for å være sammen og dyrke vennskap og slektskap. En tilleggsdimensjon var det jo å kunne sitte ute på terrassen til langt på natt - i Bergen i mai.....!

Og midt i Festspillene tok vi oss tid til en rusletur i arboretet på Milde. Jeg har aldri vært der før - men dit vil jeg tilbake! Vakkert, fredelig - og særdeles interessant. Vi er enige om at gartneren bør dra på en studietur dit nokså snart.......

 Et lite glimt fra arboretet på Milde - med min yndlingsfilleonkel Kåre i skjæringspunktet mellom rosa og karmosinrødt. Er det ikke vakkert?

I morgen bærer det til Bergen igjen: Vi bare måtte få med oss "Sokrates forsvarstale" med Toralv Maurstad. Og kombinerer det med enda litt mer samvær og vennskap.

Jeg blir som vanlig litt skrantete av å ha fullt program: Betennelser i diverse muskler og ledd gjør at jeg innimellom blir litt motløs i forhold til å legge ut på en ny "ekspedisjon". Men jeg vet jo at det er verdt det - så får jeg heller forsøke å forsone meg med at prisen for slike utskeielser er noen dager i sengen.

Og så kan jeg rett og slett ikke dy meg for å legge ut noen skrytebilder fra hagen: I år synes jeg at jeg virkelig har "fått til" løkplantingen, og er skikkelig stolt over resultatet!

Prestasjonsangst....

Frykten for ikke å strekke til er et merkelig fenomen. Uansett hvor bra vi gjør det, "lurer" liksom denne lille nissen like bak hjørnet, og minner oss om at vi aldri er "bra nok".

I 1982 (tror jeg) holdt jeg et foredrag på en internasjonal oljekonferanse i Kuala Lumpur. Temaet var noe sånt som "Global Energy Supply: National Policies & International Trends". Forsamlingen var såvidt jeg husker ca. 1000 ledere og beslutningstakere i olje- og gass-sektoren. Jeg var godt forberedt, og hadde jobbet med foredraget lenge - med masse "input" fra dyktige fagfolk i både eget og andre departementer.

Det gikk bra. Spørsmålsrunden etterpå var interessant, og jeg følte at jeg hadde gjordt en god jobb for å "markedsføre" og ivareta norske interesser og synspunkter. Tilbakemeldinger senere styrket selvfølelsen: Jeg husker spesielt en telefonoppringing fra statsekretæren i UD, som uttrykte tilfredshet og faktisk ørlite "imponasje" - også fordi det var kommet flere kommentarer om at jeg snakket så godt engelsk.

Hvis et ungt menneske i min omgangskrets i dag hadde gjordt noe lignende, ville jeg ropt høyt: Bruk litt tid til å tenke over hvor flink du er! La det synke inn: Du har søren meg gjordt en god jobb! Gi deg selv mange klapp på skulderen! Men den gangen var det liksom en selvfølge at jeg "var flink" - og sånne oppdrag var en del av jobben.

I morgen skal jeg holde foredrag i Lørenskog Hagelag om grønnsaksdyrking. Egentlig vet jeg mye mer om det temaet, enn jeg visste om "Global Energy Supply" i 1982.......

Det morsomme - og tankevekkende - er at jeg er mye mer nervøs for foredraget i morgen enn jeg var før konferansen i Kuala Lumpur!

Har det med alder å gjøre, tro? Men hvorfor har jeg mindre selvtillit nå, når jeg nærmer meg 60, enn jeg hadde da jeg var i midten av 20-årene?

Hvorfor i all verden er prestasjonsangsten blitt større med årene?  Hvorfor tror jeg mer på "nissen" nå, enn for 30 år siden?

Hmmmm......

Husdyr-oppdatering

I januar blogget jeg om at det lakket mot slutten mot katten Tolouse. Det viste seg å være helt feil......

Noen dager etter blogginnlegget forsvant Tolouses bror Rampetuss. Jeg slapp ham ut på vanlig måte gjennom terrassedøren - og så kom han aldri tilbake. Etter noen dager begynte vi å lure: Gikk rundt huset og "lokket" og ropte på ham. Tok oss en tur bort i skogholtet like ved..... men fant ham ikke.  Inntil for noen få uker siden, da den siste snøen forsvant: Plutselig lå Rampetuss på hellegangen like bak legjerdet rundt terrassen. Fredelig på siden og uten noen tegn til skader. Han har simpelthen gått ut for å dø: Hvis han hadde gitt lyd fra seg der han lå hadde vi definitivt hørt det innenfra. Nå er han begravet i et hjørne i hagen - og vi er lettet over at han ikke ble utsatt for "noe", men døde naturlig.

Etter at Rampetuss forsvant, er Tolouse plutselig blitt hakket mer "sivilisert". Han har fortsatt Alzheimer - det er det ingen tvil om. Han glemmer at han har fått mat, kommer bort og "mjauer" for å få vann - og blir overrasket over å se at vannskålen faktisk er full. Og han ser dårlig, tennene hans er elendige, hørselen svekket og pelsen ganske "skabbete". Men: Han er utrolig kjælen, spiser godt, sier fra når han vil ut - og har stort sett begynt å gjøre sitt fornødne utendørs igjen...... I november blir han 19 år. Han er vel ikke hva man kan kalle en "velfungerende katt" - men allikevel mye lenger fra å være en åpenbar "avlivnings-kandidat" enn det han var tidligere i år.

En del av meg synes det er strålende, og er imponert over Tolouse´s livskraft og stayer-evne. En annen del er ganske lei av at et dyr skal ta så mye plass og tid, og skulle egentlig ønske at han tok til vettet og gjorde som broren sin: Forsvant ut for å dø......  Huff!

Baltus har på et vis utviklet seg nesten på samme måten som Tolouse: Jeg var skikkelig bekymret for ham en stund i vinter: Han hadde opplagt vondt i bakbena og hoftene (artrose) - og kviet seg for å gå opp trappen. Innimellom la han seg rett ned når vi var ute på tur, og nektet å gå videre.  Da tok vi noen "grep" med litt alternativ behandling (akupunktur), og så fikk vi god vetrinærhjelp. Nå går han - akkurat som meg - på daglige doser med betennelseshemmende og smertestillende medikamenter. Det ser ut til å fungere veldig godt! Alle prøver og "verdier" er særdeles gode: Vetrinær Marius erklærte at ut fra prøveresultatene ville han tippet at "klienten" var en 8-9 år gammel retriever - Baltus er 11. (Husk at ett "hundeår" tilsvarer syv "menneskeår"!)

Så vi humrer litt "i heimen": Både Baltus og jeg må passe på å få i oss våre daglige doser til rett tid. Og så har vi begge to en "back up": Når "bakbeina" blir for vanskelige å få med seg, har vi hver vår blå-resept-medisin som gjør hverdagen lettere i noen timer...........  Og innimellom har vi begge to dager hvor hofter og knær og skuldre og albuer plutselig fungerer kjempebra: Da greier vi plutselig Den Store Losbyrunden uten problemer - men dagen etter skjønner vi begge to at vi kanskje ble for optimistiske: Da vil vi helst være mest mulig i ro....... :-)

Om å være tilstede

Lenge siden sist jeg blogget. I blogg-sammenheng er et fravær på to måneder helt latterlig - en blogg skal jo være en løpende dagbok.

Siden dette er en "familie-og-nære-venner-blogg" nekter jeg å føle at jeg "må blogge". Allikevel vil jeg gjerne si unnskyld for manglende regularitet - og håper å bli tilgitt. Nok en gang.

Disse to månedene uten blogging har vært preget av "dårlig" tidsbruk for mitt vedkommende. Hovedsaklig har jeg loffet rundt i huset med leddbetennelser og smerter, og vært frustrert over manglende bevegelighet og at jeg ikke får jobbet/skrevet. Sur, grinete, gretten og negativ. Når smertene blir for store (og/eller medisininntaket for høyt) kobles hjernen nesten ut: Greier ikke å lese, umulig å spille piano, makter ikke å gjøre noe fornuftig i drivhus eller planterom....... Essensen i "tilstanden" er: Jeg orker ikke å være til stede!

Det som virkelig er frustrerende - og antakelig helt umulig å forstå for andre - er at mange dager og uker  bare kan "passere" på denne måten, i en slags zombie-lignende tilstand. Uten tilstedeværelse.

Jeg er i stand til å diskutere nyheter med Egil, kommunisere med "ungene", ha barnebarn på besøk, gå tur med bikkjene, lage mat, vaske klær og poste en sporadisk status på Facebook. I denne perioden har vi vært i Haugesund og feiret 70-årsdag, besøkt hos gode venner, hatt middagsgjester - og feiret påske. Men det skjer på automatgir. Jeg er ute av stand til å yde noe ekstra, ta meg sammen, "komme ovenpå". Alle kreftene går med til å "hanskes med" tilværelsen fra dag til dag. Det blir helt uoverkommelig å ringe tilbake til et "tapt anrop" eller svare på en epost.  Når automatgiret er koblet inn er det ikke nødvendig å være tilstede......

Nå begynner det å lysne litt: Ukentlig akupunktur, daglig trening i veldig små doser, ganske store doser betennelseshemmende plantepreparater kombinert med ulike former for mental trening, gjør at dagene blir gradvis lettere. Overskuddet kommer sakte og gradvis tilbake. I dag fikk jeg for første gang på lenge gjort litt mer enn det som sto på timeplanen! Det føles fantastisk: Som å få kontroll på tilværelsen igjen!

Så nå håper jeg at det verste er over for denne gang. At tåken letter.
Da vil jeg ta kontakt med alle dere som har ringt og sendt epost og ikke fått noen respons.
Og så vil jeg ta initiativ til å møte gode venner over en kopp kaffe eller en øl og en god samtale.
Og så skal jeg begynne å "ta telefonen" igjen - være tilgjengelig.
Være tilstede.
For alle dere som jeg er så glad i.
Takk for tålmodigheten!

Bestevenninnen min

”Ein farfar i livet skull’ alle ha”, synger Odd Nordstoga. Jeg vil forandre teksten litt, og synge ut så høyt jeg bare kan: ”Ei bestevenninne i livet skull’ alle ha!”

Bestevenninnen min heter Ingrid. Vi traff hverandre i barnehagen i Kirkenes i 1957. Foreldrene våre ble gode venner og hadde mye omgang – og på ett-eller-annet tidspunkt bestemte altså vi to oss for å være ”bestevenninner”.  Da var vi kanskje fem år…..

Vi gikk i hver vår klasse på Kirkenes barneskole. Etter første klasse flyttet vi begge to: Ingrid til Namsos, jeg til Harstad. Under hele resten av oppveksten bodde vi langt fra hverandre. Men til langt opp i tenårene tilbragte vi deler av sommerferien sammen: På Skjellnes, og ”på fjellet” på Haug-familiens deilige hytte langt oppe på snaufjellet ovenfor Ål. Der var det geiter og stølsdrift og natur og frihet……. Noen jule- og påskeferier var vi også sammen. Og mellom feriene skrev vi brev til hverandre.  (Ingrid har alltid vært den systematiske og ”ordentlige” av oss. Hun har alle mine brev samlet i permer. Det synes jeg er skikkelig skummelt!)

Og siden vi nå engang bestemte oss for å være bestevenninner har vi fortsatt med det. I noen perioder i livet har vi ikke hatt så veldig hyppig kontakt – men vi har allikevel alltid holdt fast på ”bestevenninne”-tittelen. Etter hvert som vi blir eldre blir verdien av et så langt vennskap mer og mer tydelig: Nå som både mor og far er borte,  er Ingrid blant de få personene her på jorden som har kjent meg siden jeg var liten pike. I tillegg til den store verdien et godt og fortrolig vennskap har, er hun et fast punkt og en kontinuitet i livet som er usigelig verdifull.

Forleden hadde vi en av våre altfor sjeldne kvelder sammen. Vi så på filmsnutter fra min barndom, hvor også Ingrid er med: En langbeint og lys og fager Ingrid på rundt 10 år spiller crocket på plenen på Skjellnes….. Vi storkoste oss med filmene og diskuterte årstall og mimret – minner dukket opp i hopetall, og ”glemte” episoder ble levende igjen.

Dagen etter gikk vi på kirkegården. Ingrid ville gjerne besøke graven til ”tante Vesla” og ”onkel Bjørn”. Da vi sto der fortalte hun at ”tante Vesla” innimellom dukker opp i drømmene hennes fortsatt – tjueseks år etter at hun døde.  Jeg kjenner at jeg blir varm og glad og uendelig takknemlig over at mamma ”lever videre” i et menneske jeg er så glad i.

Det er en stor gave å kunne dele minner fra tidlig barndom og opp gjennom oppveksten, og fortsatt være ”en del av hverandres liv”.

Ei bestevenninne i livet skull’ alle ha! 

Alder og tid er rare greier......

I går fylte jeg 59 år. I vår familie tar vi ikke lett på bursdagstradisjoner!

Ida-Marie og Egil og barnebarna Sara Kristin og Johanna hadde bakt og ryddet og stelt istand mat og laget kaffe og pakket gaver. Jeg satt i sengen i går morges og lyttet til lydene fra kjøkkenet, hvor bursdagsgavene ble pakket inn og det ble satt lys på kaken og kokt kaffe og skjenket brus i glass og alt ble satt på brett - og måtte selvfølgelig late som jeg sov da soveromsdøren ble lirket opp og hele gjengen toget inn og sang "Happy Birthday".

Så mye å være takknemlig for!

Brødskive med ketchup
Den første bursdagen ungene laget i stand for meg må ha vært i 1990. Camilla var stor nok til å ta kontroll, og iscenesette servering på sengen. Menyen var et stort glass saft og en enorm brødskive med masse ketchup på! Det smakte forferdelig - men var nok allikevel en av de beste bursdagsfrokostene jeg har fått! For 22 år siden.
Det virker som det var i går - og er samtidig uendelig lenge siden.....

Noen fenomener knyttet til alder skulle jeg gjerne vært foruten: I all hemmelighet kjøper jeg kremer og piller som lover å redusere rynker og poser under øynene - selv om jeg innerst inne vet at det ikke nytter. Og flere ganger i året starter jeg på enda en slankekur, og håper på mirakler - som selvfølgelig uteblir.

Og så slår det meg at alt jeg misliker med å bli eldre er relatert til kropp og utseende. Bortsett fra det rent forfengelige, er det faktisk på dette stadiet i livet bare fordeler knyttet til det å bli eldre!

Bedre nå enn før!
Vi har bedre tid og bedre råd enn da vi var yngre. Og langt færre bekymringer: Vi trenger ikke å "lykkes" i jobbsammeheng eller bekymre oss for inntekt og karriere. Vi kan velge å lære mer eller skifte arbeidsområde av ren lyst og interesse. Vi har tid til hverandre, og tid til å gjøre det vi har lyst til. For Egils og mitt vedkommende betyr det bl.a. at vi kan reise og oppleve ting sammen flere ganger i året - og vi er ikke lenger begrenset av et fast antall ferieuker. Luksus!

Ungene er store. Vi har gjort vårt beste (som sikkert ikke var godt nok) - og nå må det bare stå til. Selvfølgelig bekymrer vi oss fortsatt, men vi er tross alt ferdige med det direkte ansvaret for barnas ve og vel. Og nå gjør barnebarna sine inntog i vår tilværelse og vi får oppleve gleden av å ha tid og rom og oppmerksomhet nok til små individer som står på startstreken til livet - og kan lempe dem tilbake til foreldrene når trassalderen blir for heftig eller nattesøvnen for kort. Igjen: For en luksus!

Jo eldre vi blir, jo oftere blir vi minnet om alder og tid. I løpet av de siste få årene er både pappa og hans lillebror onkel Jon forsvunnet ut av tiden. I fjor døde de siste i min morfars slekt på Nord-Møre: Nå har vi ikke lenger noe tilknytning på Tingvoll. Samtidig forsvant Skjellnes og tilknytningen til Høvåg og Kristiansand. To epoker i min lille verden er definitivt slutt. "Tiden" knyttet til disse stedene er forbi.

De siste årene har vi mistet mange gode venner. Uansett alder har det hver gang vært "for tidlig"! Det hender jeg tenker "Nå er det jammen lenge siden vi har sett x" - og bruker noen sekunder på å komme på at han eller hun er borte for alltid. Da må jeg minnes Arnulf Øverlands ord: "Ingen kan resten av tiden stå ved en grav og klage; Døgnet har mange timer, året har mange dage." Og døgnet har jo faktisk like mange timer når man er 20 som når man er 59........

Akkurat nå er jeg opptatt av at dyrene våre blir gamle: Katten Rampetuss (18 år) forsvant for flere uker siden, broren Tolouse har Alzheimer - og Baltus (11 år) er blitt en gammel hund.  I ganske nær fremtid vil vi forandre oss fra å være en familie hvor det yrer og kryr av firbeinte venner til et hus med bare tobeinte. Det blir merkelig.....

Ikke bruke tid på alder.......
Da jeg var i 20-årene var det i mange sammenhenger et poeng å virke eldre enn jeg faktisk var. Både som journalist og politiker var det viktig å bli tatt alvorlig - og da var det ingen fordel å være for ung. Og en gang i førti-årene kom trangen til å se yngre ut - eller i alle fall bremse de synlige tegnene på alder.

Jeg tenker at både for min egen del og for alle rundt meg er det viktig at jeg er akkurat så gammel som jeg faktisk er. Aksepterer det stadiet i livet jeg befinner meg på. Ikke bruker tid på alder.

Og så er det en utfordring å bli litt mindre forfengelig, bruke litt mindre energi på eget utseende og egen aldringsprosess - og litt mer tid på å være en god venn, et godt medmenneske, en god samtalepartner.

Med andre ord:  Nok av utfordringer å ta fatt på - helt uavhengig av alder. Da blir det viktig å bruke tiden godt!

Samarbeid funker!

Sara-Kristin (5) og Johanna (3) overnattet her sist helg. Mamma Kristin var nok litt redd for at tullene skulle "utnytte" morfar og Nina, og at det skulle bli mye styr rundt legging, og lite søvn.
Dermed ble konseptet "samarbeid" introdusert: Hvis tullene "samarbeidet" vanket det en belønning.....
Jeg spurte Sara Kristin hva "samarbeid" betyr. Hun tenkte seg grundig om. Ristet på hodet - visste ikke. Tenkte litt til, og så kom det: "Det betyr å gjøre som mamma sier!"
(Jeg var raskt ute med å bekrefte definisjonen: Morfar og Nina samarbeider kjempegodt så lenge morfar gjør som Nina sier!)

Hmmmm

Siden det forrige blogginnlegget har det skjedd endringer i heimen: Tolouse har ikke tisset inne en eneste gang. Ikke nok med det: Nå kommer han og sier fra når han vil/må ut.......(To ganger i dag, tre i går).  Og han bruker kattedoen: Senest i formiddag tuslet han inn dit og gjorde fra seg. I kveld fikk jeg også lov til å klippe klørne hans aldeles uten motstand, og han har spist all maten sin inkludert mitt hjemmelagede ormemiddel: Burotekstrakt m. eddik og honning. En sterk søknad om et forlenget liv! Egentlig burde vi jo juble! Men jeg blir mest frustrert: Nå hadde jeg liksom kvinnet meg opp til en avlivning. Og jeg vet jo at den uansett er nær forestående. Men jeg kan jo ikke ta livet av et fornøyd og veltilpasset dyr, som fungerer helt greit. Huff........Vanskelig!

Tolouse

I november 1993 ble vi bedt på adventsfest til min venninne Bitten i Oskarsgate i Oslo. Hennes (han)katt(!) hadde akkurat nedkommet med et kull - og Bitten var desperat på utkikk etter noen som kunne overta kattungene. I løpet av adventsfesten havnet to av kattungene på fangene til Ida-Marie  (6) og Camilla (9), med beskjeden: "Kos med dem nå, for de må kanskje dø neste uke hvis ikke noen snille personer kan ta seg av dem"......
Selvfølgelig kom vi hjem fra adventsfesten med to kattunger. Og jeg, som alltid har vært "hundemenneske"og aldri har hatt noe som helst sans for katter, hadde fått en ny utfordring.
Kattene fikk navnene "Tolouse" og "Berlioze", etter bøkene og filmen om "aristokattene". Etter kort tid ble det klart at "Berlioze" ikke levde opp til sitt noble navn, så han ble omdøpt til "Rampetuss" utpå nyåret 1994.

I 18 år har disse kattene, som vi slett ikke ønsket oss, vært en del av vår tilværelse. Jeg er fortsatt høyst uvitende om katter. Men jeg har jo måttet lære meg å klippe klør og rense ører og øyne og gi ormekurer og vurdere pelsen og tilpasse fór........ i 18 år.

Nå lakker det mot slutten for Tolouse. Han har Alzheimer (ja, absolutt!): Han er desorientert, han går mot matskålen for å spise og så glemmer han åpenbart hva det var han skulle gjøre..... han kommer mot meg og mjauer for å bli sluppet ut, og når jeg åpner døren går han rett forbi og inn på vaskerommet og tisser der....... Han glemmer hvor vannskålen står, og virrer rundt i huset til jeg skjønner hva han ønsker og kan bære ham bort til vannskålen - og da drikker han som om han har vært på en ørkenvandring......

Alt dette kunne vi selvfølgelig leve med. Det vi ikke lenger kan leve med er at han tisser overalt i huset, og på de mest utrolige steder. Som alle vet, lukter kattepiss utrolig sterkt og vondt. Nå er det blitt sånn at når vi åpner en dør som har vært lukket etpar dager, slår eimen av kattepiss og -avføring imot oss. Det er direkte motbydelig, og vi føler at hele huset er "uhygienisk" og forferdelig skittent. Vi har måttet kaste sko og støvler og kofferter fra boder og skap på grunn av lukten - og sånn kan det selvfølgelig ikke fortsette.

Så Tolouse må avlives. Har man husdyr må man ta ansvar for deres velferd - og det inkluderer beslutningen om avlivning. Jeg undersøker om det koster veldig mye mer å få dyrlegen hjem hit, enn å ta  med Tolouse i bur ned til vetrinærklinikken. Skulle gjerne skåne ham for "stresset" med å bli puttet i bur og fraktet ned til dyreklinikken.
Nå sitter jeg her og skriver, og han har inntatt sin yndlingsplass bak PC´n: Der får han både varmen fra PC´n og fra panelovnen bak skrivebordet. Han liker seg godt der - og i mange år har jeg vært frustrert over det: Jeg skulle gjerne hatt plass til dokumenter og plastmapper og Viktige Saker akkurat der....... Når han er borte kommer jeg til å savne ham, og kjenner at det var kanskje ikke så viktig å ha plass til dokumenter og plastmapper og Viktige Saker akkurat der.....

Men samtidig reflekterer jeg selvfølgelig over "livet". Og kjenner at jo eldre jeg blir, jo større respekt får jeg for alt som lever. Det gjelder planter såvel som dyr og mennesker - det gjelder selve livsprosessene.

"Tross alt seirer våren og varmen og viljen, tross alt seirer livet som grønnes og gror!" skriver Arne Paaske Aasen i diktet Blåveisfamilien.

Så får vi moblisere varme og mot til å kunne si: Takk for det du var, når et liv tar slutt.

Nyttårsforsetter

Det har blitt lite blogging de siste par månedene. Vårt fantastiske opphold i Beijing, oppholdet i California og cruiset gjennom Panamakanalen har jeg aldeles forsømt å dele. Og vår hyggelige juleferie i Mogan på Gran Canaria sammen med Øyvind og Sanna er bare nevnt med etpar ord. Årets juleverksted, med stor kreativitet og produksjon og flere "nye" verkstedsarbeidere", fikk heller ikke noe eget blogginnlegg.

Det føles ikke naturlig å "nøste opp" disse opplevelsene sånn i ettertid - la meg heller sette på trykk ett av nyttårsforsettene mine: I år skal jeg bli litt flinkere til å blogge litt oftere!

Nyttårsaften ble feiret på tradisjonelt vis, med "ungene" m. venner - i år Øyvind og Sanna med et vennepar og Ineke (selvfølgelig)! Med Kongens tale og kalkun og waldorfsalat og god tid til hyggelige samtaler i timene frem mot midnatt. Og for første gang feiret vi også sammen med Kristin, Tormod og "tullene" - og ganske uplanlagt ble det til at alle fire overnattet (Sara Kristin (5) og Johanna (3) holdt ut til over midnatt!) så vi kunne spise hyggelig (sen) lunsj 1. nyttårs-dag. Et stort privilegium å være tre generasjoner på slike høytidsdager!

Så lenge jeg kan huske har jeg hatt som nyttårsforsett at jeg skal 1) trene mer, og 2) slanke meg. Ikke veldig originalt...... I år har jeg endret ordlyden på forsettene: Jeg vil bli flinkere til å prioritere det jeg har lyst til! Når jeg vil ut i skogen eller har lyst til å gå i svømmehallen eller på treningsstudio skal jeg rett og slett "gjøre det", uten å "måtte" rydde gangen eller sette på en vaskemaskin eller betale regninger eller gå ut med hundene først..... Kanskje får jeg det til da?

Mitt viktigste nyttårsforsett er å fullføre det bokmanuset jeg har skrevet på i altfor lang tid. Det handler om økologisk hagebruk og om hageglede. En blanding av "harde fakta" om økologisk dyrking (et område hvor det stadig kommer nye, spennende forskningsresultater) og "inspirasjonstekster" for økt hageglede og mindre "hageplikt". Kanskje er det ren prestasjonsangst som gjør at jeg nøler og drøyer med å inngå en forpliktende kontrakt med et forlag..... Men nå skal jeg bruke januar og februar til intens skriving og redigering, og så får jeg la det stå til. I alle fall er det et nyttårsforsett.........