Prestasjonsangst....

Frykten for ikke å strekke til er et merkelig fenomen. Uansett hvor bra vi gjør det, "lurer" liksom denne lille nissen like bak hjørnet, og minner oss om at vi aldri er "bra nok".

I 1982 (tror jeg) holdt jeg et foredrag på en internasjonal oljekonferanse i Kuala Lumpur. Temaet var noe sånt som "Global Energy Supply: National Policies & International Trends". Forsamlingen var såvidt jeg husker ca. 1000 ledere og beslutningstakere i olje- og gass-sektoren. Jeg var godt forberedt, og hadde jobbet med foredraget lenge - med masse "input" fra dyktige fagfolk i både eget og andre departementer.

Det gikk bra. Spørsmålsrunden etterpå var interessant, og jeg følte at jeg hadde gjordt en god jobb for å "markedsføre" og ivareta norske interesser og synspunkter. Tilbakemeldinger senere styrket selvfølelsen: Jeg husker spesielt en telefonoppringing fra statsekretæren i UD, som uttrykte tilfredshet og faktisk ørlite "imponasje" - også fordi det var kommet flere kommentarer om at jeg snakket så godt engelsk.

Hvis et ungt menneske i min omgangskrets i dag hadde gjordt noe lignende, ville jeg ropt høyt: Bruk litt tid til å tenke over hvor flink du er! La det synke inn: Du har søren meg gjordt en god jobb! Gi deg selv mange klapp på skulderen! Men den gangen var det liksom en selvfølge at jeg "var flink" - og sånne oppdrag var en del av jobben.

I morgen skal jeg holde foredrag i Lørenskog Hagelag om grønnsaksdyrking. Egentlig vet jeg mye mer om det temaet, enn jeg visste om "Global Energy Supply" i 1982.......

Det morsomme - og tankevekkende - er at jeg er mye mer nervøs for foredraget i morgen enn jeg var før konferansen i Kuala Lumpur!

Har det med alder å gjøre, tro? Men hvorfor har jeg mindre selvtillit nå, når jeg nærmer meg 60, enn jeg hadde da jeg var i midten av 20-årene?

Hvorfor i all verden er prestasjonsangsten blitt større med årene?  Hvorfor tror jeg mer på "nissen" nå, enn for 30 år siden?

Hmmmm......

Husdyr-oppdatering

I januar blogget jeg om at det lakket mot slutten mot katten Tolouse. Det viste seg å være helt feil......

Noen dager etter blogginnlegget forsvant Tolouses bror Rampetuss. Jeg slapp ham ut på vanlig måte gjennom terrassedøren - og så kom han aldri tilbake. Etter noen dager begynte vi å lure: Gikk rundt huset og "lokket" og ropte på ham. Tok oss en tur bort i skogholtet like ved..... men fant ham ikke.  Inntil for noen få uker siden, da den siste snøen forsvant: Plutselig lå Rampetuss på hellegangen like bak legjerdet rundt terrassen. Fredelig på siden og uten noen tegn til skader. Han har simpelthen gått ut for å dø: Hvis han hadde gitt lyd fra seg der han lå hadde vi definitivt hørt det innenfra. Nå er han begravet i et hjørne i hagen - og vi er lettet over at han ikke ble utsatt for "noe", men døde naturlig.

Etter at Rampetuss forsvant, er Tolouse plutselig blitt hakket mer "sivilisert". Han har fortsatt Alzheimer - det er det ingen tvil om. Han glemmer at han har fått mat, kommer bort og "mjauer" for å få vann - og blir overrasket over å se at vannskålen faktisk er full. Og han ser dårlig, tennene hans er elendige, hørselen svekket og pelsen ganske "skabbete". Men: Han er utrolig kjælen, spiser godt, sier fra når han vil ut - og har stort sett begynt å gjøre sitt fornødne utendørs igjen...... I november blir han 19 år. Han er vel ikke hva man kan kalle en "velfungerende katt" - men allikevel mye lenger fra å være en åpenbar "avlivnings-kandidat" enn det han var tidligere i år.

En del av meg synes det er strålende, og er imponert over Tolouse´s livskraft og stayer-evne. En annen del er ganske lei av at et dyr skal ta så mye plass og tid, og skulle egentlig ønske at han tok til vettet og gjorde som broren sin: Forsvant ut for å dø......  Huff!

Baltus har på et vis utviklet seg nesten på samme måten som Tolouse: Jeg var skikkelig bekymret for ham en stund i vinter: Han hadde opplagt vondt i bakbena og hoftene (artrose) - og kviet seg for å gå opp trappen. Innimellom la han seg rett ned når vi var ute på tur, og nektet å gå videre.  Da tok vi noen "grep" med litt alternativ behandling (akupunktur), og så fikk vi god vetrinærhjelp. Nå går han - akkurat som meg - på daglige doser med betennelseshemmende og smertestillende medikamenter. Det ser ut til å fungere veldig godt! Alle prøver og "verdier" er særdeles gode: Vetrinær Marius erklærte at ut fra prøveresultatene ville han tippet at "klienten" var en 8-9 år gammel retriever - Baltus er 11. (Husk at ett "hundeår" tilsvarer syv "menneskeår"!)

Så vi humrer litt "i heimen": Både Baltus og jeg må passe på å få i oss våre daglige doser til rett tid. Og så har vi begge to en "back up": Når "bakbeina" blir for vanskelige å få med seg, har vi hver vår blå-resept-medisin som gjør hverdagen lettere i noen timer...........  Og innimellom har vi begge to dager hvor hofter og knær og skuldre og albuer plutselig fungerer kjempebra: Da greier vi plutselig Den Store Losbyrunden uten problemer - men dagen etter skjønner vi begge to at vi kanskje ble for optimistiske: Da vil vi helst være mest mulig i ro....... :-)

Om å være tilstede

Lenge siden sist jeg blogget. I blogg-sammenheng er et fravær på to måneder helt latterlig - en blogg skal jo være en løpende dagbok.

Siden dette er en "familie-og-nære-venner-blogg" nekter jeg å føle at jeg "må blogge". Allikevel vil jeg gjerne si unnskyld for manglende regularitet - og håper å bli tilgitt. Nok en gang.

Disse to månedene uten blogging har vært preget av "dårlig" tidsbruk for mitt vedkommende. Hovedsaklig har jeg loffet rundt i huset med leddbetennelser og smerter, og vært frustrert over manglende bevegelighet og at jeg ikke får jobbet/skrevet. Sur, grinete, gretten og negativ. Når smertene blir for store (og/eller medisininntaket for høyt) kobles hjernen nesten ut: Greier ikke å lese, umulig å spille piano, makter ikke å gjøre noe fornuftig i drivhus eller planterom....... Essensen i "tilstanden" er: Jeg orker ikke å være til stede!

Det som virkelig er frustrerende - og antakelig helt umulig å forstå for andre - er at mange dager og uker  bare kan "passere" på denne måten, i en slags zombie-lignende tilstand. Uten tilstedeværelse.

Jeg er i stand til å diskutere nyheter med Egil, kommunisere med "ungene", ha barnebarn på besøk, gå tur med bikkjene, lage mat, vaske klær og poste en sporadisk status på Facebook. I denne perioden har vi vært i Haugesund og feiret 70-årsdag, besøkt hos gode venner, hatt middagsgjester - og feiret påske. Men det skjer på automatgir. Jeg er ute av stand til å yde noe ekstra, ta meg sammen, "komme ovenpå". Alle kreftene går med til å "hanskes med" tilværelsen fra dag til dag. Det blir helt uoverkommelig å ringe tilbake til et "tapt anrop" eller svare på en epost.  Når automatgiret er koblet inn er det ikke nødvendig å være tilstede......

Nå begynner det å lysne litt: Ukentlig akupunktur, daglig trening i veldig små doser, ganske store doser betennelseshemmende plantepreparater kombinert med ulike former for mental trening, gjør at dagene blir gradvis lettere. Overskuddet kommer sakte og gradvis tilbake. I dag fikk jeg for første gang på lenge gjort litt mer enn det som sto på timeplanen! Det føles fantastisk: Som å få kontroll på tilværelsen igjen!

Så nå håper jeg at det verste er over for denne gang. At tåken letter.
Da vil jeg ta kontakt med alle dere som har ringt og sendt epost og ikke fått noen respons.
Og så vil jeg ta initiativ til å møte gode venner over en kopp kaffe eller en øl og en god samtale.
Og så skal jeg begynne å "ta telefonen" igjen - være tilgjengelig.
Være tilstede.
For alle dere som jeg er så glad i.
Takk for tålmodigheten!