Om ytringsfrihet og gærne kjærringer

Det sies og skrives mye klokt om ytringsfrihet for tiden. Se f.eks. Rune Gerhardsens blogginnlegg hos Amnesty, som beskriver mange av dilemmaene rundt denne "friheten" (amnestyblogg).

Ord blir tidvis ganske storartede når vi skriver og snakker om den rettigheten som ytringsfriheten er. Vi blir ofte litt høystemt. Uttrykk som å "snakke Roma midt i mot" sitter løst. Salman Rushdie blir hyppig nevnt. "Sensur" blir flittig brukt. Alt bidrar til å tegne et bilde av at noen som har noe viktig å si, blir kneblet og kanskje straffet for sine ytringer.

Akkurat denne delen av ytringsfriheten synes jeg er nokså ukomplisert: Jeg går gjerne i demonstrasjonstog eller undertegner opprop mot at slik ytringsfrihet ikke blir respektert - i andre land.

Mitt største problem med ytringsfriheten er langt mindre storartet eller ideologisk.

Vi bor tett på både en barneskole og en ungdomskole. Fra mars til september er jeg som regel ute i hagen eller i drivhuset når den oppvoksende slekt skal hjem etter endt skoledag. Da oversvømmes min ellers ganske fredelige hage av ytringer, fremsagt med høyt volum, som: "Faens morrapuler", "Dra til hælvete, du'a - søstra/morra di er en jævla forpult hore", "Jeg skal for hælvete slakte'rei og grille de faens tarma (!) 'rine og pælme det forpulte huet ditt inn i barnehagan til søstra di!"......

Seansene varer sjelden mer enn en halvtimes tid. Men i løpet av den halvtimen er både luften og hagen min alvorlig forurenset av ytringer jeg - for å si det mildt - misliker, og tar avstand fra.

Selvfølgelig har ungdom i puberteten alltid utfordret eldre generasjoner med "uakseptabel" språkbruk. Jeg husker selv godt første gangen jeg sa "jævlig" i min fars nærvær.....

Men de ytringene jeg er nødt til å høre på hver eneste dag i flere uker både vår og høst (når hagesesongen slutter er jeg ikke lenger ute - men jeg er helt sikker på at ytringene er de samme!) handler om noe helt annet enn å bryte grenser og opponere mot foreldre.

Her blir kvinneforakt og kjønnsarroganse og ganske mye rasisme og en god del politisk ekstremisme
fremført uten motforestillinger - i et kynisk spill om å skaffe seg makt i et ungdomsmiljø. Det som gjør disse ytringene ekstra vanskelige å forholde seg til, er at de (så langt jeg erfarer)  uten unntak kommer fra ungdom med minoritetsbakgrunn.

Ved noen anledninger har jeg ikke greid å beherske meg. Det har vært når disse motbydelige ytringene har vært fulgt av fysisk mobbing: Dytting, knuffing, forfølging, nedriving av skolesekken..... Da har jeg bykset ut av hagen - som regel innført oljehyre eller sånne snekkerbukser med massevis av lommer, skaut rundt håret, solide hagehansker og skikkelige gummistøvler. Så har jeg gyvd løs på det jeg tror er "hovedmobberen" og etpar ganger rett og slett lagt ham i bakken. Og så har jeg holdt en skikkelig preken om hvor patetisk det er å mobbe andre, og hvor ille dumt det er å dytte andre ned for å oppheve seg selv, og..... etc. etc.

Det har aldri vært veldig vellykket. Det eneste jeg har oppnådd, er at jeg en sjelden gang hører at noen sier noe sånt som at "drit i det, 'a! ellers kommer hu gærne kjærringa durende igjen!"

Jeg leser andres intellektuelle betraktninger rundt ytringsfrihet med stor interesse. Egentlig skulle jeg gjerne ha vært en sånn som bidrar til at verden går fremover. Skrevet flotte ord om hvert enkelt menneskes rett til å si sin mening. Angrepet regimer som begrenser individets mulighet til fri meningsytring.

Isteden er jeg blitt "hu gærne kjærringa", som tidvis tyr til vold for å hindre 13-åringer i å ytre seg fritt.............

Var alt mye bedre før, mon tro?

Vi har startet på en uvanlig travel høst. Mye reising, mye jobb, mange sosiale aktiviteter - det blir (og er!) spennende, hyggelig og hektisk! Akkurat nå sitter jeg og skal bestille noen flybilletter, etpar hotellopphold og en leiebil - og forsøker å få til en kombinasjon av fornuftige priser og fornuftige timeplaner. 

Øyvind og jeg skal til Portugal, med avreise om en ukes tid. Vi kan fly kjempebillig fra Gatwick på tirsdager, men da korresponderer flighten ikke med Norwegians ankomst - og hvis vi må overnatte i London går jo "vinninga opp i spinninga". På onsdager korresponderer det (på et vis: 5 timers ventetid på Gatwick), men da er billettene betydelig dyrere. Leiebil hos Eurocar er kjempebillig, men av erfaring vet jeg at det tilkommer en haug med "extras". Da er Avis bedre: Du vet hva du får. Vi kan få superbillig leilighetshotell i Lagos - men tilfeldigvis vet jeg at akkurat det hotellet som er billigst ligger omtrent midt i et veikryss.

Sukk. Jeg tar meg i å lengte tilbake til gamle dager! Da jeg var fylkessekretær for Høyre i Finnmark hadde jeg ca. 250 reisedager i året - de fleste i Nord Norge. Finnmark Reisebyrå hadde kontorer rett visavis mitt kontor, og der jobbet min nabo Unni Gerd. Hun var super-dyktig! Selv med så mye reising brukte jeg nesten ikke tid på organisering og planlegging. Jeg bare ringte Unni Gerd og sa f.eks. at jeg må fra Kirkenes til Berlevåg tirsdag formiddag, men allerede torsdag kveld må jeg være i Umeå, og så må jeg rekke tilbake til en fylkeskonferanse i Alta lørdag formiddag. Så må jeg hjemom i Hammerfest søndag kveld, men mandag må jeg til Måsøy - og så skal jeg holde et foredrag i Tromsø på onsdag. Kan du fikse billetter?
Og Unni Gerd sa noe sånt som "Klart æ kan! Vil du at æ skal skaffe dæ en månerakett i samme slengen?" Men to-tre timer senere kom det alltid telefon om at alt var i orden - med fornuftig takhøyde for vær-forsinkelser, og profesjonell kunnskap om nødvendig tidsbruk ved bytte av transportmidler.

Jeg tenker at det var mye, mye bedre å overlate reise-organiseringen til folk som faktisk hadde skikkelig greie på det!

Men så kommer jeg på at stadig oftere er vi og våre jevnaldrende enige om at "alt var bedre før".  I hyggelig lag, og særlig etter at de første vinflaskene er konsumert, blir vi stadig oftere stadig mer nostalgiske. Når vi kommer til konjakken er det ofte nesten ikke grenser for hvor mye bedre alt var før!

Men det er jo ikke det vi mener. Vi mener selvfølgelig at vi var mye bedre før! Vi savner våre muligheter og potensialer, vi lengter tilbake til en tid hvor vi tror at verden lå åpen foran oss. Og så har vi forlengst glemt hvor håpløst bortkomne og forvirret vi var - den gangen alt var så mye bedre....

Jeg har gleden av å kjenne en god håndfull skikkelig gamle mennesker, som det er en fryd og en gave å være sammen med. (Det må være lov å kalle folk for gamle når de har passert nitti!) Felles for dem er at de er levende og sprudlende opptatt av nåtiden. Det gjør at det er hyggelig, interessant og givende å tilbringe tid sammen med dem!

Det er en sånn gammel dame jeg vil bli! En som ikke mener at "alt var bedre før", men som er intenst og positivt opptatt av hvordan ting er nå!

Så da fortsetter jeg å bruke masse tid på å søke etter billige billetter og reisekombinasjoner på internett, og savne Unni Gerd intenst.
Helt uten å nevne for noen at i riktig gamle dager hadde vi noe som het reisebyråer, og da kunne vi bare fortelle dem hvor og når vi ville reise og så ordnet de alt for oss - og det var veldig mye bedre............