Innlegg
I dag bygget Sanna og Øyvind sandslott på stranden. Og jeg som trodde det var slutt på tiden da vi reiste på ferie med små barn.....
Reimersholme i vårblomning
for 4 uker siden
torsdag 22. desember 2011
Strandliv i Desember
Dagene "flyter" avgårde her i Mogan. Det er nesten uvirkelig å bare late seg den siste uken før jul! Selvfølgelig blir det så-som-så med julestemningen, men det er i grunnen helt greit.
I dag bygget Sanna og Øyvind sandslott på stranden. Og jeg som trodde det var slutt på tiden da vi reiste på ferie med små barn.....
I dag bygget Sanna og Øyvind sandslott på stranden. Og jeg som trodde det var slutt på tiden da vi reiste på ferie med små barn.....
mandag 19. desember 2011
Mobilblogging - prøve
Dette er en test av en "app" som skal gjøre det mulig å blogge fra mobilen. Hvis den funker er det helt fantastisk!
Bildet er fra vår ankomst til Mogan i forgårs.
Bildet er fra vår ankomst til Mogan i forgårs.
torsdag 27. oktober 2011
Kina borer etter norsk olje
Det kinesiske riggselskapet COSL har i løpet av kort tid etablert seg solid på norsk sokkel. I forrige uke ble den andre riggen i en rekke av (foreløpig) tre overlevert fra verftet i Yantai. Nå skal stålkolossen gå for egen maskin fra Kina, rundt Afrika og opp til Norge - og bore brønner for Statoil.
Egil sitter i styret til COSL, derfor var vi invitert til riggdåp i Yantai - en times flyreise sørøst for Beijing.
Det var en spektakulær opplevelse!
Vi ankom i busser til verftet, og steg ned på den røde løperen. På hver side sto de ansatte oppmarsjert, "sortert" etter farge på kjeledressen - i dette klasseløse samfunnet.
Vi nikket og smilte og vinket på beste klasseløse manér, slik vi har sett på TV.
Så var det hilsningstaler og gratulasjoner, med alle de viktigste aktørene plassert oppe på podiet, inkludert Norges ambassadør i Beijing Svein Sæther - utstyrt med navneskiltet "Mr. Svein".
Sjekk forøvrig den kreative dekoreringen med julestjerner, med høyere grønne planter plassert bak! (og raketter og stjerneskudd koblet sammen i forkant....)
Og etter selve dåpen bokstablig talt braket det løs: Fyrverkeri med dueslipp var et fantastisk skue!
Tradisjonell, kinesisk underholdning på kaikanten er heller ikke hverdagskost for oss nordboere:
Så var det både lunsj og middag, med mer underholdning og kultur. Fantastiske dansere; et musikalsk klaver-vidunderbarn på 9 år; tradisjonell opera, en kunstner som laget bilder med sand i forskjellige farger - og selvfølgelig kinesisk opera.
Vi var ganske inntrykksmette da dagen var over!
Egil sitter i styret til COSL, derfor var vi invitert til riggdåp i Yantai - en times flyreise sørøst for Beijing.
Det var en spektakulær opplevelse!
Vi ankom i busser til verftet, og steg ned på den røde løperen. På hver side sto de ansatte oppmarsjert, "sortert" etter farge på kjeledressen - i dette klasseløse samfunnet.
Vi nikket og smilte og vinket på beste klasseløse manér, slik vi har sett på TV.
Egil, like før han skrider inn på den røde løperen
Så var det hilsningstaler og gratulasjoner, med alle de viktigste aktørene plassert oppe på podiet, inkludert Norges ambassadør i Beijing Svein Sæther - utstyrt med navneskiltet "Mr. Svein".
Sjekk forøvrig den kreative dekoreringen med julestjerner, med høyere grønne planter plassert bak! (og raketter og stjerneskudd koblet sammen i forkant....)
Og etter selve dåpen bokstablig talt braket det løs: Fyrverkeri med dueslipp var et fantastisk skue!
Tradisjonell, kinesisk underholdning på kaikanten er heller ikke hverdagskost for oss nordboere:
Så var det både lunsj og middag, med mer underholdning og kultur. Fantastiske dansere; et musikalsk klaver-vidunderbarn på 9 år; tradisjonell opera, en kunstner som laget bilder med sand i forskjellige farger - og selvfølgelig kinesisk opera.
Vi var ganske inntrykksmette da dagen var over!
søndag 16. oktober 2011
Jorden rundt på fire uker
For en god stund siden bestilte vi cruisebilletter: En reise gjennom Panama-kanalen har stått høyt oppe på ønskelisten en god stund. Vi tenkte å kombinere turen med litt jobb og mye hygge sammen med venner både på øst- og vestkysten av USA, siden cruiset har San Diego i California som utgangspunkt.
Men plutselig måtte planene legges om: Egil måtte reise til Kina tett oppunder avgangsdatoen fra San Diego, og hadde ingen muligheter for å rekke tilbake til Norge til den planlagte avreisen.
Etter å ha vurdert ulike alternativer er konklusjonen blitt: Det enkleste(!) er at jeg slår følge til Kina, og så reiser vi sammen fra Beijing over Stillehavet til Los Angeles, og kjører ned til San Diego hvor cruiset starter.
Da det ble klart at dette ble en "jordomseiling" bestemte vi oss for å få så mye som mulig ut av det: Nå tar vi oss noen dager ekstra i Beijing og Yantang, og så bruker vi litt tid i California til å besøke gode venner der, før vi går ombord i Celebrity Infinity i San Diego 28. oktober. Turen går ned vestkysten av California, Mexico, Guatemala og Costa Rica, gjennom Panamakanalen, ned til Cartagena i Colombia - og derfra opp til Miami i Florida. Dit kommer vi 12. november - og 13. november er vi tilbake i gamlelandet.
Jeg gleder meg veldig! Egil har vært mye i Kina de siste årene. Jeg har ikke vært der siden 80-tallet!
En "nyskapning" siden den tiden er den botaniske hagen i Beijing, med bl.a. en unik samling av Bonsai-trær - noen av dem er flere hundre år gamle. Og så gleder jeg meg til markedene, med et vanvittig utvalg av tørkede og ferske medisinplanter og sopp og alger, hvor selgerne - som også er dyrkere, produsenter og foredlere - ofte har en kompetanse som burde kvalifisert til en doktograd!
Og så håper jeg (og tror) at det fortsatt finnes akupunkturklinikker av den sorten hvor man først står i kø, og så sitter i kø, og så ligger i kø. Hvor man nesten ikke kommuniserer med akupunktøren: Man kan saktens peke på en vond hals eller en verkende skulder - men det gjør sjelden særlig inntrykk: Her baseres behandlingen på pulsdiagnoser og nålene settes deretter. Jeg har aldri opplevd å gå ut av en kinesisk akupunkturklinikk uten å føle meg betydelig bedre! Så dit vil jeg gå, med betente ledd og muskler, tørre øyne og vonde føtter.
Som alltid når vi skal ut og reise er jeg for dårlig forberedt. Hva vet jeg egentlig om Kina?
En av verdens stormakter, som har hatt en utvikling de siste tiårene som knapt har noe historisk sidestykke.
En kulturnasjon med stolte tradisjoner.
En nasjon med en innebygget arroganse (spør hvem som helst i et Sørøstasiatisk land) og tro på egen overlegenhet.
En kommuniststat som har spesialisert seg på økonomisk imperialisme fremfor ideologisk - og som er i ferd med å lykkes i en grad som ikke har gått opp for oss.
(Men jeg har allikevel en følelse av at vestens finanskrise aldri kunne oppstått under Kinesisk regi.)
Et diktatur hvor menneskerettighetene krenkes i et uhyrlig omfang.
En nasjon som preges av verdier og langsiktighet og ivaretagelse av tradisjoner. (Det siste kunne stått i Høyres program.....).
Kort sagt: Spennende! Men det føles nesten arrogant å reise dit uten å være mer oppdatert, ha større forståelse - basert på mer fakta.....
Men plutselig måtte planene legges om: Egil måtte reise til Kina tett oppunder avgangsdatoen fra San Diego, og hadde ingen muligheter for å rekke tilbake til Norge til den planlagte avreisen.
Etter å ha vurdert ulike alternativer er konklusjonen blitt: Det enkleste(!) er at jeg slår følge til Kina, og så reiser vi sammen fra Beijing over Stillehavet til Los Angeles, og kjører ned til San Diego hvor cruiset starter.
Da det ble klart at dette ble en "jordomseiling" bestemte vi oss for å få så mye som mulig ut av det: Nå tar vi oss noen dager ekstra i Beijing og Yantang, og så bruker vi litt tid i California til å besøke gode venner der, før vi går ombord i Celebrity Infinity i San Diego 28. oktober. Turen går ned vestkysten av California, Mexico, Guatemala og Costa Rica, gjennom Panamakanalen, ned til Cartagena i Colombia - og derfra opp til Miami i Florida. Dit kommer vi 12. november - og 13. november er vi tilbake i gamlelandet.
Jeg gleder meg veldig! Egil har vært mye i Kina de siste årene. Jeg har ikke vært der siden 80-tallet!
En "nyskapning" siden den tiden er den botaniske hagen i Beijing, med bl.a. en unik samling av Bonsai-trær - noen av dem er flere hundre år gamle. Og så gleder jeg meg til markedene, med et vanvittig utvalg av tørkede og ferske medisinplanter og sopp og alger, hvor selgerne - som også er dyrkere, produsenter og foredlere - ofte har en kompetanse som burde kvalifisert til en doktograd!
Og så håper jeg (og tror) at det fortsatt finnes akupunkturklinikker av den sorten hvor man først står i kø, og så sitter i kø, og så ligger i kø. Hvor man nesten ikke kommuniserer med akupunktøren: Man kan saktens peke på en vond hals eller en verkende skulder - men det gjør sjelden særlig inntrykk: Her baseres behandlingen på pulsdiagnoser og nålene settes deretter. Jeg har aldri opplevd å gå ut av en kinesisk akupunkturklinikk uten å føle meg betydelig bedre! Så dit vil jeg gå, med betente ledd og muskler, tørre øyne og vonde føtter.
Som alltid når vi skal ut og reise er jeg for dårlig forberedt. Hva vet jeg egentlig om Kina?
En av verdens stormakter, som har hatt en utvikling de siste tiårene som knapt har noe historisk sidestykke.
En kulturnasjon med stolte tradisjoner.
En nasjon med en innebygget arroganse (spør hvem som helst i et Sørøstasiatisk land) og tro på egen overlegenhet.
En kommuniststat som har spesialisert seg på økonomisk imperialisme fremfor ideologisk - og som er i ferd med å lykkes i en grad som ikke har gått opp for oss.
(Men jeg har allikevel en følelse av at vestens finanskrise aldri kunne oppstått under Kinesisk regi.)
Et diktatur hvor menneskerettighetene krenkes i et uhyrlig omfang.
En nasjon som preges av verdier og langsiktighet og ivaretagelse av tradisjoner. (Det siste kunne stått i Høyres program.....).
Kort sagt: Spennende! Men det føles nesten arrogant å reise dit uten å være mer oppdatert, ha større forståelse - basert på mer fakta.....
tirsdag 11. oktober 2011
Ida-Marie + Australia = Sant
I høst flyttet Ida-Marie hjem, for å spare penger til å reise til Australia. I dag dro hun - uten returbillett.
Hun kommer tilbake en-eller-annen gang før neste høst. Sier hun. Tror vi. Hun skal jobbe mye og studere litt (eller var det omvendt?), og forøvrig nyde (strand)livet på Bondi Beach sammen med sin venninne Jessica - og utforske Australia.
Det har vært noen hektiske siste dager! Hun måtte absolutt ha så mye tid som mulig med "tullene": Her baker de muffins med rosa gelé og skimrende dekorasjoner......
Dyrene har selvfølgelig forlengst forstått at noe er "i gjære", og har svermet rundt Ida-Marie som mygg!
Vi har hatt "avskjedsmiddager" med storesøster og lillebror og fettere m. ektefelle, kjæreste og samboer, og familie og venner. Veldig hyggelig!
Og så kom avskjedens time: Dyveke og jeg kjørte til Gardermoen og fulgte gjennom innsjekkingen (ryggsekken veide 19,9 kilo.....)
....reisevant og vakker og modig og livsglad. Med tonnevis av gode ønsker og varme tanker med seg på reisen, fra alle oss som er glad i henne.
Og huset er velsignet fredelig - og merkelig tomt........
Hun kommer tilbake en-eller-annen gang før neste høst. Sier hun. Tror vi. Hun skal jobbe mye og studere litt (eller var det omvendt?), og forøvrig nyde (strand)livet på Bondi Beach sammen med sin venninne Jessica - og utforske Australia.
Det har vært noen hektiske siste dager! Hun måtte absolutt ha så mye tid som mulig med "tullene": Her baker de muffins med rosa gelé og skimrende dekorasjoner......
Johanna er en super muffinsbaker!
... og Sara Kristin tar pyntingen meget alvorlig (Men så blir det fint også!)
Dyrene har selvfølgelig forlengst forstått at noe er "i gjære", og har svermet rundt Ida-Marie som mygg!
Her ligger hun på gulvet og skriver noen bursdags-kort i siste liten - og både Amandus, Baltus og kattene må selvfølgelig være veldig tilstede og følge med på hva som skjer.
Vi har hatt "avskjedsmiddager" med storesøster og lillebror og fettere m. ektefelle, kjæreste og samboer, og familie og venner. Veldig hyggelig!
Men aller mest stas var det nok da Sara Kristin kom på besøk med avskjedspresang: Neglelakk i rosa sminkepung (som også kan brukes som aftenveske.......)
Og så kom avskjedens time: Dyveke og jeg kjørte til Gardermoen og fulgte gjennom innsjekkingen (ryggsekken veide 19,9 kilo.....)
Alltid trist å si farvel til en god venn. Kanskje Dyveke trosser flyskrekken og bestiller en Australia-billett utpå vinteren?
...... og så forsvant hun gjennom sikkerhetskontrollen....
....reisevant og vakker og modig og livsglad. Med tonnevis av gode ønsker og varme tanker med seg på reisen, fra alle oss som er glad i henne.
Og huset er velsignet fredelig - og merkelig tomt........
mandag 10. oktober 2011
Noen glimt fra 95 + 90-årsfeiringen
Egils far døde altfor tidlig, bare 53 år gammel, i 1967. Men hans tre yngre søsken er imponerende spreke - og nå har vi altså akkurat feiret "faster" Dorrits 95 årsdag og onkel Ankers 90-årsdag. Stor stemning og godt fremmøte fra fire generasjoner!
Jubilantene tilbragte deler av sine barndoms somre på Rennesøy. Derfor var det naturlig å legge feiringen dit. Med nydelige tapas, medbragte kaker og kaffe og høyt aktivitetsnivå ble det en fantastisk hyggelig slekts-formiddag!
4. generasjon (noen av dem) på trappen til Meierisalen på Rennesøy
Blide kusiner: Gro og Nora Brit (med Egil som linselus)
Sølve og Egil (med Olav og Knut som linselus....)
Ellen, Gro og Dorrit
Synnøve (B) hadde laget fotoalbum til jubilantene - gjett om det var populært!
Onkel Anker fortalte om "gamle dager" i Rogaland....
...faster Dorrit var dypt konsentrert om bildene
.....og onkel Anker og Egil koste seg med å diskutere hvor, når, hvem og hvordan......
Men det skjedde andre ting også:
Bestemor og barnebarn på tur
Mathias spiste saltstenger, og var nokså uinteressert i albumene
Praten gikk livlig....
.....og ikke minst: Guro har fått sine første høyhælte sko!
Bergsager´ne gir seg ikke så lett - og går absolutt ikke tidlig til sengs! Vi fortsatte festen i Stavanger om kvelden, med ost og kjeks og godt drikke. Ikke alle i familien kjenner hverandre like godt - dette ble en flott anledning til å bli kjent (eller gjenoppta kontakten med) søskenbarn og søskenbarns barn og ektefeller og nieser og nevøer og....... en utrolig gjeng med flotte, hyggelige mennesker som det er et privilegium å være i famiie med!
"Lillesøster" Ingeborg er bare 87, så hun hørte med blant gratulantene - ikke jubilantene. Med rødvinsflaske i rullator-nettet og som vanlig i strålende humør!
Det ble ikke så mye fotografering under kveldsarrangementet - men kvelden før fikk vi knipset tre galante herrer på byen:
En tusen, tusen takk til Sølve, som tok initiativ til - og påtok seg arbeidet med - et kjempehyggelig arrangement!
mandag 3. oktober 2011
På tur med "barna"
Egil, Ida-Marie, Øyvind og jeg har hatt oss en skikkelig campingtur til Stavanger og tilbake: Først over Suleskar og Sirdalen - og tilbake over Haukeli.
Første overnatting var på Seljord Camping - som anbefales varmt! Store, velutstyrte campinghytter og nydelig beliggenhet ned mot Seljordvannet med lang sandstrand.
Ut på tur - aldri sur: Egil er fornøyd!
Morgenstell på campingidyll:
30. september var det 23 varmegrader og strålende sol
Morgenidyll på trappen
Seljord Camping: Nydelig strand og praktfulle omgivelser
Ida-Marie gikk på fotojakt etter sjøormen.....
Øyvind måtte selvfølgelig klatre/hoppe opp på (og ned av - og opp på igjen...) de største og mest utfordrende steinene langs ruten
.....mens Ida-Marie er litt mer jordnær
Skikkelige campingturister!
Den nye Pepsi-reklamen?
Jeg må tilstå at jeg gruet meg litt til tre døgn på samme rom som de søte små (to av dem....): Var redd for at småkrangling og søsken-kjegling skulle bli litt slitsomt å forholde seg til. Men vi hadde det faktisk kjempekoselig - hele tiden! Mye tøys og tull, mange gjensidige snorke-beskyldninger, litt vennskapelig konkurranse om hvem som hadde størst behov for badet først om morgenen - jammen er det hyggelig med voksne barn også!
Mellom bursdagsfeiring og slektstreff på lørdag, rakk vi en tur på Solastranden. Stemningen der er helt spesiell, og det føles alltid godt å være der. De årene vi bodde i Sandnes, dro jeg dit mange ganger i uken: Det er sjelebot å vandre langs vannkanten der.
Lurer på hva Ida-Marie tenker på eller drømmer om?
Hun reiser til Australia om bare en uke: Der blir nok "strandliv" en del av hverdagen.
Øyvinds "strandliv" er litt mindre mystisk og meditativt.....
.....og for mor var det hyggelig å være på stranden med barn som leker i sanden......
Søndag kjørte vi hjem over Haukeli - og hadde planer om å stoppe på fjellet og få oss en fjelltur på noen timer. Men da vi kom opp mot fjelltur-terreng kom regnet piskende - så dermed droppet vi turen denne gangen. Synd: Ida-Marie drar til Australia om en uke, og Egil og jeg har ganske omfattende reiseplaner - så dermed blir det nok ikke noen felles familie-fjelltur i år.
Lave tåkeskyer over Vindafjord
Men "campingturen" til Stavanger ble i alle fall vellykket: Takk for en kjempehyggelig helg!
torsdag 29. september 2011
Om å snuble i sin egen horisont
Ett (av mange) "gruk" jeg er spesielt glad i lyder:
Når du i din hverdagsdont
snubler i din horisont
vet du at dit virke krever
én som er litt mindre snever....
Etter at jeg ble delvis arbeidsufør føler jeg det ofte sånn: At jeg snubler i min horisont......
Tilværelsen utenfor arbeidslivet blir lett selvsentrert og selvopptatt. Bittesmå, ubetydelige, dagligdagse spørsmål blir "blåst opp" til nesten eksistensielle paradokser. Temaet "nye gardiner i stuen" blir skremmende raskt til et nytt kapittel i "Egil forstår meg egentlig ikke"- føljetongen. Riktig ekkelt er det, å observere sin egen sneversynthet, navlefokusering og manglende evne til å skille mellom det som er viktig og det som slett ikke er det.....!
I morgen drar vi til Stavanger, for å feire en 95- og en 90-årsdag. Felles for jubilantene er at de er utrolig hyggelige å være sammen med!
Hvorfor? Fordi de er levende opptatt av andre mennesker, av verden og virkeligheten, av nyheter og alt som skjer. Og overhodet ikke opptatt av "egne greier": Redusert syn eller hørsel, nedsatt bevegelighet, antakelig endel smerter: Det nevnes ikke! Det er fullstendig uinteressant!
En Aftenposten-kronikk om nasjonalgalleriet eller et oppslag i Stavanger Aftenblad om ny struktur for universitetet i Stavanger diskuteres derimot livlig! Så livlig at det aldri blir tid til å fokusere på vonde hofter eller nye gardiner.......
Jeg vil veldig gjerne bli en sånn gammel dame som ikke snubler i sin egen horisont.......... Da bør jeg kanskje starte med å utvide den allerede nå?
tirsdag 30. august 2011
En sommer er over......
Var ikke det en Kirsti Sparbo-låt? "En sommer er over, men minnene om den består...."
Det blir stadig viktigere for meg å holde fast i tiden. Å være tilstede mens tiden ubønnhørlig går videre. Å legge mening inn i dette flyktige. Å forsøke å sortere, sette på huskelapper, identifisere......
Og stadig blir jeg overrasket over alt tiden rommer. Alt livet byr på - og krever.
Denne sommeren var min aller første sommer uten Skjellnes. Jeg har savnet og grått og følt sinne, resignasjon og avmakt. Og skrudd av Tv'n hver eneste gang det kom bilder fra båtliv og sørland......
Men denne sommeren var også preget av Camilla og Rudis bryllup: Av takknemlighet og optimisme og lykkeønskinger.
Forberedelsene til hagefesten her dagen før bryllupet var omfattende og utfordrende - og morsomme. Mange mennesker stilte opp, og sammen fikk vi til en kjempehyggelig før-bryllupsfest! (Og mange stilte opp etterpå også, og ryddet og lempet og sjauet.....)
Vår bryllupsgave til brudeparet var en rundtur i Provence - sammen. Du verden, så hyggelig vi hadde det! Så mye vi fikk se og oppleve! Ikke minst samvær med gode venner, hvor jeg opplevde at omsorg for hverandres "avkom" ble viktig og en bekreftelse på vennskap. Når gode venner omfavner ungene dine, og inviterer dem inn og med uten betingelser - da føler jeg takknemlighet....!
Denne sommeren flyttet Egils datter Kristin med familie inn i nabolaget her på Lørenskog. Nå har vi barnebarn i nærheten og slekt rett rundt hjørnet. Det er utrolig hyggelig, og gir meg en sterk følelse av takknemlighet!
Og denne sommeren flyttet min tante Brita til en leilighet tilpasset hennes behov: Heis rett ned til dagligvarehandel og apotek, ikke trapper - forhåpentligvis kan hun nå fungere bedre gjennom neste vinter...
Akkurat det blir jeg stadig mer fokusert på: Å fungere gjennom neste vinter. Jeg blir opplagt gradvis dårligere av leddgikten. (Men fortsatt er jeg mye bedre enn for 15 år siden, da jeg startet homeopati- og akupunkturbehandlig!). Periodene uten ledd- eller muskelbetennelser er blitt færre og kortere. Smertestillende medikamenter er blitt regelen snarere enn unntaket. Denne sommeren har vist meg at jeg må akseptere noen begrensninger på min virketrang og ambisjoner......
Det er ikke dramatisk - det er sånn livet er.
En sommer er over......
Det blir stadig viktigere for meg å holde fast i tiden. Å være tilstede mens tiden ubønnhørlig går videre. Å legge mening inn i dette flyktige. Å forsøke å sortere, sette på huskelapper, identifisere......
Og stadig blir jeg overrasket over alt tiden rommer. Alt livet byr på - og krever.
Denne sommeren var min aller første sommer uten Skjellnes. Jeg har savnet og grått og følt sinne, resignasjon og avmakt. Og skrudd av Tv'n hver eneste gang det kom bilder fra båtliv og sørland......
Men denne sommeren var også preget av Camilla og Rudis bryllup: Av takknemlighet og optimisme og lykkeønskinger.
Forberedelsene til hagefesten her dagen før bryllupet var omfattende og utfordrende - og morsomme. Mange mennesker stilte opp, og sammen fikk vi til en kjempehyggelig før-bryllupsfest! (Og mange stilte opp etterpå også, og ryddet og lempet og sjauet.....)
Vår bryllupsgave til brudeparet var en rundtur i Provence - sammen. Du verden, så hyggelig vi hadde det! Så mye vi fikk se og oppleve! Ikke minst samvær med gode venner, hvor jeg opplevde at omsorg for hverandres "avkom" ble viktig og en bekreftelse på vennskap. Når gode venner omfavner ungene dine, og inviterer dem inn og med uten betingelser - da føler jeg takknemlighet....!
Denne sommeren flyttet Egils datter Kristin med familie inn i nabolaget her på Lørenskog. Nå har vi barnebarn i nærheten og slekt rett rundt hjørnet. Det er utrolig hyggelig, og gir meg en sterk følelse av takknemlighet!
Og denne sommeren flyttet min tante Brita til en leilighet tilpasset hennes behov: Heis rett ned til dagligvarehandel og apotek, ikke trapper - forhåpentligvis kan hun nå fungere bedre gjennom neste vinter...
Akkurat det blir jeg stadig mer fokusert på: Å fungere gjennom neste vinter. Jeg blir opplagt gradvis dårligere av leddgikten. (Men fortsatt er jeg mye bedre enn for 15 år siden, da jeg startet homeopati- og akupunkturbehandlig!). Periodene uten ledd- eller muskelbetennelser er blitt færre og kortere. Smertestillende medikamenter er blitt regelen snarere enn unntaket. Denne sommeren har vist meg at jeg må akseptere noen begrensninger på min virketrang og ambisjoner......
Det er ikke dramatisk - det er sånn livet er.
En sommer er over......
tirsdag 2. august 2011
"Forum Humanum"
"Forum Humanum" ble lansert av Piet Hein i 1969 - og er dessverre fortsatt minst like aktuelt. Akkurat nå finner jeg trøst og inspirasjon i tanken om å "melde meg ut av den Hvide Race og ind i menneskeheden!!
Hvit logik
De sorte skal holdes nede
så langt og længe det lykkes
på grund af de egenskaber
man har når man undertrykkes
Vi andre skal holde sammen
og kue de andre med vold,
på grund af de andres sammemhold
imod vores sammemhold
At bryde den logiske tryllering
med menneskets lille trick
er sort magi. At la fjendeskab gro
av fjendskab er hvid logik
Hvem man, af hud, er i farve med
er herrefolks krav på honnør.
Hvis nogen vil agtes for det de er,
bekender jeg deres kulør.
Lad meg gå midt ud på Forum Humanum,
skamfuld, beskæmmet, beskeden,
og melde mig ud af den Hvide Race
og ind i menneskeheden.
(Piet Hein, 1969)
onsdag 27. juli 2011
Unntakstilstand
Siden fredag ettermiddag har jeg tilbragt mesteparten av tiden foran fjernsynet.
Jeg har sett gripende scener i reprise tjue ganger, og grått hver eneste gang. Jeg har surfet nokså konstant på internett og lest hjerteskjærende meldinger på Twitter og ytret meg på Facebook. Jeg har sovet i noen timer av gangen - men så har jeg nesten manisk "måttet" sjekke nyhetene igjen.
Bikkjene har gått for lut og kaldt vann. Egil og jeg har kommunisert med sporadiske nikk og grynt. Fokuset har vært på nyheter rundt dette grusomme som har rammet oss - og reprisene.
Glimtvis innimellom alle inntrykkene og følelsene har jeg forsøkt å kjenne etter: Hva er det egentlig jeg føler? Hvorfor gråter jeg? Er det medlidenhet? Sjokk? Forferdelse? Ja, absolutt. Men det ordet som best beskriver mine følelser til nå er "sorg".
Men hva er det jeg sørger over?
Sannsynligvis kjenner vi noen av de foreldrene som har mistet et barn. Muligens kjenner vi noen som omkom i regjeringsbygget. Men dette vet vi jo ikke enda - og allikevel sørger vi så forferdelig.......
Jeg aner ikke om "kollektiv sorg" er et begrep. Men antakelig finnes den, for "kollektiv sorg" er den eneste forklaringen på at jeg har vært ute av stand til å foreta meg noe som helst, siden bomben eksploderte utenfor Høyblokka fredag ettermiddag - annet enn å sørge.
Og inn i sorgen over alle de døde og over det forferdelige de har vært utsatt for, putter jeg også all verdens "privat" sorg: Jeg ser bilder av døde ungdommer i vannkanten og legger til sorgen over tapet av Skjellnes. Jeg feller tårer over meningsløs bombing av regjeringskvartalet, og lar tårene i samme slengen gjelde pappaen til min beste venninne, som døde i juni i år. Jeg trekker inn tapet av en god venn for mer enn tredve år siden, og kaster for sikkerhets skyld inn frykten for at Egil eller en av ungene skal omkomme.........
Egosentrisk? Patetisk? Absolutt!
Jeg har lenge tenkt at sorg ofte er egoistisk og egosentrisk. Det gikk opp for meg første gang da morfar døde: Jeg var så usannsynlig ulykkelig at det overhodet ikke sto i forhold til at en nesten 95 år gammel mann hadde gått bort. Da slo det meg at sorgen min handlet om meg selv: Det var synd på meg, som hadde mistet morfaren min! Det handlet ikke om morfar, det handlet om meg.......
Heldigvis er vi mennesker "sånn laga" at det er grenser for hvor mye sorg og smerte vi kan ta inn over oss. På et tidspunkt setter vi strek, legger på et lokk, installerer et filter.......... Dit kom jeg i dag - selvom jeg fortsatt sitter foran fjernsynet og lytter til skrekkfilm-lignende historier og hjerteskjærende historier og gråter.
Nå kjenner jeg at jeg begynner å bli lei av alle ordene om å "ta vare på hverandre", "være der" og "stå sammen". I det hele tatt begynner jeg å bli lei av alt dette rørende samholdet, all kjærligheten, all medmenneskeligheten. Jeg begynner å lengte etter "det ordentlige" livet: Konflikter, skillelinjer, klare standpunkter........
Det er viktig at vi kan stå sammen og støtte hverandre i en ekstrem situasjon. Det er blitt sagt mange ganger at vårt svar på disse terrorhandlingene skal være "mer demokrati". Det høres flott ut. Men det betyr faktisk enda større utfordringer: Det betyr at vi aktivt støtter andres rett til å innta horrible, håpløse og støtende standpunkter.
Det betyr i sin ytterste konsekvens at vi støtter, og er villige til å kjempe for, morderens rett til å ha de meningene og sloss for de standpunktene han tilkjennegir i sitt manifest.
Er vi det, tro?
Jeg har sett gripende scener i reprise tjue ganger, og grått hver eneste gang. Jeg har surfet nokså konstant på internett og lest hjerteskjærende meldinger på Twitter og ytret meg på Facebook. Jeg har sovet i noen timer av gangen - men så har jeg nesten manisk "måttet" sjekke nyhetene igjen.
Bikkjene har gått for lut og kaldt vann. Egil og jeg har kommunisert med sporadiske nikk og grynt. Fokuset har vært på nyheter rundt dette grusomme som har rammet oss - og reprisene.
Glimtvis innimellom alle inntrykkene og følelsene har jeg forsøkt å kjenne etter: Hva er det egentlig jeg føler? Hvorfor gråter jeg? Er det medlidenhet? Sjokk? Forferdelse? Ja, absolutt. Men det ordet som best beskriver mine følelser til nå er "sorg".
Men hva er det jeg sørger over?
Sannsynligvis kjenner vi noen av de foreldrene som har mistet et barn. Muligens kjenner vi noen som omkom i regjeringsbygget. Men dette vet vi jo ikke enda - og allikevel sørger vi så forferdelig.......
Jeg aner ikke om "kollektiv sorg" er et begrep. Men antakelig finnes den, for "kollektiv sorg" er den eneste forklaringen på at jeg har vært ute av stand til å foreta meg noe som helst, siden bomben eksploderte utenfor Høyblokka fredag ettermiddag - annet enn å sørge.
Og inn i sorgen over alle de døde og over det forferdelige de har vært utsatt for, putter jeg også all verdens "privat" sorg: Jeg ser bilder av døde ungdommer i vannkanten og legger til sorgen over tapet av Skjellnes. Jeg feller tårer over meningsløs bombing av regjeringskvartalet, og lar tårene i samme slengen gjelde pappaen til min beste venninne, som døde i juni i år. Jeg trekker inn tapet av en god venn for mer enn tredve år siden, og kaster for sikkerhets skyld inn frykten for at Egil eller en av ungene skal omkomme.........
Egosentrisk? Patetisk? Absolutt!
Jeg har lenge tenkt at sorg ofte er egoistisk og egosentrisk. Det gikk opp for meg første gang da morfar døde: Jeg var så usannsynlig ulykkelig at det overhodet ikke sto i forhold til at en nesten 95 år gammel mann hadde gått bort. Da slo det meg at sorgen min handlet om meg selv: Det var synd på meg, som hadde mistet morfaren min! Det handlet ikke om morfar, det handlet om meg.......
Heldigvis er vi mennesker "sånn laga" at det er grenser for hvor mye sorg og smerte vi kan ta inn over oss. På et tidspunkt setter vi strek, legger på et lokk, installerer et filter.......... Dit kom jeg i dag - selvom jeg fortsatt sitter foran fjernsynet og lytter til skrekkfilm-lignende historier og hjerteskjærende historier og gråter.
Nå kjenner jeg at jeg begynner å bli lei av alle ordene om å "ta vare på hverandre", "være der" og "stå sammen". I det hele tatt begynner jeg å bli lei av alt dette rørende samholdet, all kjærligheten, all medmenneskeligheten. Jeg begynner å lengte etter "det ordentlige" livet: Konflikter, skillelinjer, klare standpunkter........
Det er viktig at vi kan stå sammen og støtte hverandre i en ekstrem situasjon. Det er blitt sagt mange ganger at vårt svar på disse terrorhandlingene skal være "mer demokrati". Det høres flott ut. Men det betyr faktisk enda større utfordringer: Det betyr at vi aktivt støtter andres rett til å innta horrible, håpløse og støtende standpunkter.
Det betyr i sin ytterste konsekvens at vi støtter, og er villige til å kjempe for, morderens rett til å ha de meningene og sloss for de standpunktene han tilkjennegir i sitt manifest.
Er vi det, tro?
mandag 4. juli 2011
Nå drar vi til Provence
Vår gave til brudeparet er en tur til Provence. Vi reiser sammen - og gleder oss til å oppleve denne spennende og sjarmerende delen av Europa sammen med de nygifte!
Vi skal delvis bo på historiske og spesielle hoteller og pensjonater - og delvis hos gode venner. Vi skal oppleve "Aida" fremført i det best bevarte romerske amfiteateret i Europa - og vi skal svømme i Middelhavet.
Katter og hunder og planter er sørget for - nå tar vi simpelthen ferie fra alt ansvar og alle forpliktelser!
Vi skal delvis bo på historiske og spesielle hoteller og pensjonater - og delvis hos gode venner. Vi skal oppleve "Aida" fremført i det best bevarte romerske amfiteateret i Europa - og vi skal svømme i Middelhavet.
Katter og hunder og planter er sørget for - nå tar vi simpelthen ferie fra alt ansvar og alle forpliktelser!
tirsdag 28. juni 2011
De ble gift!
Et fantastisk brudepar, utrolige gjester og et tvers gjennom vellykket arrangement. Referat og flere bilder kommer senere - de neste dagene vil bli tilbragt i hengekøya...........
onsdag 22. juni 2011
Nå nærmer Dagen seg.........
Den store Dagen nærmer seg med stormskritt nå. 25. juni gifter Camilla og Rudi seg i Lørenskog kirke. Den samme kirken som mor og far giftet seg i i 1950. Tradisjoner og lange linjer......
For oss foreldre er det langt mer å gjøre i forbindelse med grill-/hagefest her på Lørenskog dagen før bryllupet, enn med selve bryllupet: Fra kirken drar vi rett opp til Losby Gods, og er i særdeles trygge og profesjonelle hender!
Men fredag samles 55 av litt over 70 bryllupsgjester i hagen her i Løkenåsringen: Brudeparet hadde et ønske om å få være sammen med gjestene også i litt mer uformelle former - så da ble det grillfest! Gjett om vi styrer og ordner!
Jeg tror Vivi (Rudis mamma) og jeg egentlig samler sammen alle de følelsene vi har nå når våre "førstefødte" skal gifte seg, og transformerer dem til fokus på termokanner og antall stoler og griller og servietter og kaker........
I tillegg har jeg selvfølgelig vært altfor optimistisk i planleggingen: Oppussingen av huset fortsetter for fullt, og bidrar selvfølgelig til nerver og stress: Alle vinduene i første etasje er skiftet, og får 2. malingsstrøk i morgen....... Dører er også skiftet, og de siste låskassene kommer også på plass i morgen. Vi har skiftet tak både i hallen og i gangen/trappen oppe, fra stygge "tak-ess" gipsplater til panel. Da måtte selvfølgelig alle lamper demonteres, og delvis skiftes ut. Fortsatt mangler noen koblingsbokser og brytere. Kaos......
I tillegg til bryllup med tilhørende festivitas, nærmer en annen gledelig begivenhet seg med stormskritt: Uken etter bryllupet drar Kristin og Tormod til Berlin for å pakke og avslutte oppholdet der. Vi har gleden av å passe "tullene" hele uken - og så flytter de alle sammen inn i huset bare et steinkast herfra. Vi gleder oss veldig til å få familie i nærheten!
Det er godt med gode hjelpere! Og det har vi heldigvis rikelig tilgang på. Jeg blir ganske rørt over hvor mange som tilbyr hjelp! Bitten stiller opp som "sjefskokk", og lager marinader, dressinger og grillspyd. Andre stiller med griller og bord/stoler. Øyvinds kjæreste, Sanna, har allerede "tegnet seg" for å ta hovedansvar for hundene. Nora Brit, Knut, Kjell Einar og Oddveig kommer fra Haugesund og stiller som grillmestre, ryddegjeng og kakebakere. Etc. Etc. Etc.
Det er ingen mangel på gode hjelpere - utfordringen er egentlig å skaffe seg oversikt nok til å kunne delegere og "bruke" alle hjelperne!
Det må kunne kalles et ekte luksusproblem!
For oss foreldre er det langt mer å gjøre i forbindelse med grill-/hagefest her på Lørenskog dagen før bryllupet, enn med selve bryllupet: Fra kirken drar vi rett opp til Losby Gods, og er i særdeles trygge og profesjonelle hender!
Men fredag samles 55 av litt over 70 bryllupsgjester i hagen her i Løkenåsringen: Brudeparet hadde et ønske om å få være sammen med gjestene også i litt mer uformelle former - så da ble det grillfest! Gjett om vi styrer og ordner!
Værmeldingen er elendig - så vi må definitivt forberede oss på regn.
"Partytelt" gir i hvert fall tak over hodet.......
Jeg tror Vivi (Rudis mamma) og jeg egentlig samler sammen alle de følelsene vi har nå når våre "førstefødte" skal gifte seg, og transformerer dem til fokus på termokanner og antall stoler og griller og servietter og kaker........
I tillegg har jeg selvfølgelig vært altfor optimistisk i planleggingen: Oppussingen av huset fortsetter for fullt, og bidrar selvfølgelig til nerver og stress: Alle vinduene i første etasje er skiftet, og får 2. malingsstrøk i morgen....... Dører er også skiftet, og de siste låskassene kommer også på plass i morgen. Vi har skiftet tak både i hallen og i gangen/trappen oppe, fra stygge "tak-ess" gipsplater til panel. Da måtte selvfølgelig alle lamper demonteres, og delvis skiftes ut. Fortsatt mangler noen koblingsbokser og brytere. Kaos......
Sånn ser det ut i hallen, tre dager før vi skal ha selskap med nesten seksti gjester.....
I tillegg til bryllup med tilhørende festivitas, nærmer en annen gledelig begivenhet seg med stormskritt: Uken etter bryllupet drar Kristin og Tormod til Berlin for å pakke og avslutte oppholdet der. Vi har gleden av å passe "tullene" hele uken - og så flytter de alle sammen inn i huset bare et steinkast herfra. Vi gleder oss veldig til å få familie i nærheten!
Her bæres lekestuen inn i garasjen for å bli malt:
Været er for ustabilt til at male-jobben kan foregå utendørs
Det er godt med gode hjelpere! Og det har vi heldigvis rikelig tilgang på. Jeg blir ganske rørt over hvor mange som tilbyr hjelp! Bitten stiller opp som "sjefskokk", og lager marinader, dressinger og grillspyd. Andre stiller med griller og bord/stoler. Øyvinds kjæreste, Sanna, har allerede "tegnet seg" for å ta hovedansvar for hundene. Nora Brit, Knut, Kjell Einar og Oddveig kommer fra Haugesund og stiller som grillmestre, ryddegjeng og kakebakere. Etc. Etc. Etc.
Det er ingen mangel på gode hjelpere - utfordringen er egentlig å skaffe seg oversikt nok til å kunne delegere og "bruke" alle hjelperne!
Det må kunne kalles et ekte luksusproblem!
torsdag 2. juni 2011
Dansekurs som bryllupsforberedelse.....
Det er visst ingen grenser for hva vi bruker Camilla og Rudis bryllup som unnskyldning for: Det siste er at begge foreldreparene + søsken har kastet seg på dansekurs sammen med brudeparet! Vi hadde første kurskveld i går - ingen tvil om at det trengs: Vi danser jo nesten aldri mer, og både rytmesans og trinn er mildt sagt rustent! Egentlig rart at vi ikke danser mere - det er jo kjempegøy!
Etter tre timer med vals, swing og foxtrott var vi både stive og støle, men skjønt enige om at det er gøy å danse og at vi bare på første kurskveld gjorde fenomenale fremskritt!
Og så måtte jo vi mødrene felle noen tårer, da Camilla og Rudi med stort alvor og intens konsentrasjon trente på selve Brudevalsen.
Om en times tid bærer det avgårde til London igjen, på den aller siste "brudekjoleturen". Denne gangen skal stasen hentes hjem! Jeg foreslo for Camilla at vi kunne ta med en tom koffert og legge kjolen i den. Forslaget ble blankt avvist: Kjolen skal definitivt ikke ekspederes - den skal bæres hjem og ikke slippes av syne ett eneste minutt!
Etter tre timer med vals, swing og foxtrott var vi både stive og støle, men skjønt enige om at det er gøy å danse og at vi bare på første kurskveld gjorde fenomenale fremskritt!
Og så måtte jo vi mødrene felle noen tårer, da Camilla og Rudi med stort alvor og intens konsentrasjon trente på selve Brudevalsen.
"Øve, øve jevnt og trutt og tappert, det er tingen......"
Om en times tid bærer det avgårde til London igjen, på den aller siste "brudekjoleturen". Denne gangen skal stasen hentes hjem! Jeg foreslo for Camilla at vi kunne ta med en tom koffert og legge kjolen i den. Forslaget ble blankt avvist: Kjolen skal definitivt ikke ekspederes - den skal bæres hjem og ikke slippes av syne ett eneste minutt!
tirsdag 24. mai 2011
Nest siste "brudekjoletur" er gjennomført!
Nå er "Kjolen" ferdigprøvet og -justert og alle detaljer (mange flere enn jeg visste om) er avklart. Selvfølgelig blir den aldeles nydelig. Det er en ny opplevelse å sitte i en brudesalong med tårer i øynene........ :-)
Camilla, Ida-Marie og jeg dro til London fredag ettermiddag, og lørdag ble de siste prøvingene gjennomført. Om to uker skal vi tilbake og hente stasen.
Jeg synes vi er riktig flinke til å få mest mulig hygge og moro og kos ut av det forestående bryllupet! Denne gangen tilbragte vi noen timer på "The Museum of Natural History", og fikk med oss musikalen "The Lion King" - i tillegg til litt shopping, ganske mye "tusling rundt" og mange hyggelige måltider.
Camilla, Ida-Marie og jeg dro til London fredag ettermiddag, og lørdag ble de siste prøvingene gjennomført. Om to uker skal vi tilbake og hente stasen.
Jeg synes vi er riktig flinke til å få mest mulig hygge og moro og kos ut av det forestående bryllupet! Denne gangen tilbragte vi noen timer på "The Museum of Natural History", og fikk med oss musikalen "The Lion King" - i tillegg til litt shopping, ganske mye "tusling rundt" og mange hyggelige måltider.
fredag 20. mai 2011
Nasjonaldagsfeiring
Det er deilig å være ferdig med den perioden hvor vi måtte opp før klokken seks på 17. mai for å rekke å "pynte" alle ungene + oss selv og haste avgårde til flaggheising og tog. Nå spiser vi frokost i ro og mak - og frokosten glir over i en lunsj og deretter over i obligatorisk jordbærspising.
Da jeg var alene med tre små barn og hadde dårlig råd begynte vi å spare til "17-mai jordbærene" i februar. Vi dyttet kronestykker og femkroner opp i et norgesglass, og sparte ekstra penger ved å sykle til korpsøvelser og fotballtrening istedenfor å ta bussen. Målet var å få råd til en hel kasse jordbær! Vi greide det alltid. Og kastet oss over bærene med en følelse av at dette hadde vi virkelig jobbet for å få til! Akkurat de årene smakte jordbærene ekstra godt! De var ekstra søte og fyldige og syrligheten var akkurat riktig......
Nå trenger vi ikke lenger spare i flere måneder for å ha råd til å kjøpe en kasse jordbær til 17. mai. Men fortsatt er det strengt forbudt å spise jordbær før den 17.! Og fremdeles kjøper vi en hel kasse - helt uavhengig av hvor mange gjester som kommer.
Fra å være en dag med høyt tempo og blodtrykk og stressnivå er nasjonaldagen blitt en dag som preges av at mange mennesker i alle aldre "stikker innom". "Ungene" tar gjerne med seg venner hjem til en sen frokost - og påfølgende jordbærspising. Så drar de avgårde - og neste "kontingent" rykker inn på terrassen: Slekt og venner og naboer som er på vei fra ett sted til et annet, og som daler ned på vår terrasse for etpar jordbær og litt drikke. Litt senere kommer middagsgjestene: Familiemedlemmer og gode venner som slår seg til ro for kvelden.
Selvfølgelig kan det bli litt "masete" innimellom: Ingenting gjør seg selv, og når mange mennesker skal serveres mat og drikke blir det fort litt mye trasking frem og tilbake med brett og glass og tallerkner og flasker..... Men vi synes det er så innmari hyggelig at "folk" vil være sammen med oss, og vi koser oss så veldig med denne "mixen" av unge og eldre og nær familie og "fjerne" bekjente.
Da jeg var alene med tre små barn og hadde dårlig råd begynte vi å spare til "17-mai jordbærene" i februar. Vi dyttet kronestykker og femkroner opp i et norgesglass, og sparte ekstra penger ved å sykle til korpsøvelser og fotballtrening istedenfor å ta bussen. Målet var å få råd til en hel kasse jordbær! Vi greide det alltid. Og kastet oss over bærene med en følelse av at dette hadde vi virkelig jobbet for å få til! Akkurat de årene smakte jordbærene ekstra godt! De var ekstra søte og fyldige og syrligheten var akkurat riktig......
Nå trenger vi ikke lenger spare i flere måneder for å ha råd til å kjøpe en kasse jordbær til 17. mai. Men fortsatt er det strengt forbudt å spise jordbær før den 17.! Og fremdeles kjøper vi en hel kasse - helt uavhengig av hvor mange gjester som kommer.
Fra å være en dag med høyt tempo og blodtrykk og stressnivå er nasjonaldagen blitt en dag som preges av at mange mennesker i alle aldre "stikker innom". "Ungene" tar gjerne med seg venner hjem til en sen frokost - og påfølgende jordbærspising. Så drar de avgårde - og neste "kontingent" rykker inn på terrassen: Slekt og venner og naboer som er på vei fra ett sted til et annet, og som daler ned på vår terrasse for etpar jordbær og litt drikke. Litt senere kommer middagsgjestene: Familiemedlemmer og gode venner som slår seg til ro for kvelden.
Selvfølgelig kan det bli litt "masete" innimellom: Ingenting gjør seg selv, og når mange mennesker skal serveres mat og drikke blir det fort litt mye trasking frem og tilbake med brett og glass og tallerkner og flasker..... Men vi synes det er så innmari hyggelig at "folk" vil være sammen med oss, og vi koser oss så veldig med denne "mixen" av unge og eldre og nær familie og "fjerne" bekjente.
Øyvinds kjæreste Sanna feiret 17. mai sammen med oss for første gang
I år hadde vi gleden av å bli kjent med fire av Sannas venner på 17. mai: Veldig flott at unge, svenske jenter tar på seg nasjonaldrakter og deltar i feiringen!
Fem svensker og to hollendere - vi følte oss riktig internasjonale!
Sanna, Vivi (Egils kusine), Anker (Egils onkel) og Inekes tante
Husets sønn, korrekt antrukket - med mobiltelefon.......... :-)
Abonner på:
Innlegg (Atom)
