Vår første jul i Praia da Luz

Så er vi hjemme igjen, etter en annerledes julefeiring. Egentlig er det nok riktigere å si at vi har hatt juleferie, snarere enn at vi har feiret jul. Vi har ikke vært i kirken eller sunget julesalmer i år. Derimot har vi hatt god tid både til ettertanke, meditasjon - og til hverandre. Jeg tror faktisk Vårherres og julens budskap er blitt minst like godt ivaretatt i år som tidligere…...

Kirken i Luz var julepyntet - til overmål! Joda, alle lysene blinket - i alle regnbuens farger.  Og lyskjedene i juletreet (som er et "apetre") vaiet i vinden.  Fasinerende!

Dagene i Luz har vært late og koselige: Jeg kan nesten ikke huske sist jeg satt og leste en bok sammenhengende i mange timer, men det har vi gjort hver eneste dag der nede. (En av fordelene med dårlige knær er at man ikke lenger kan virre rastløst rundt fordi man "bare skal…."!) Måltidene har vi tatt på sparket: Enkelte kvelder har vi gått ut og spist, andre dager har vi spist lunsj ute og laget oss noe lettvint hjemme om kvelden. Lite strukturert og planlagt - og ganske befriende.

Egil og jeg reiste nedover 18. desember, Øyvind og Ida-Marie ankom to dager senere, og dagen etter fikk vi besøk av Glenn, Øyvinds gode venn helt siden barneskolen.

Julelunsjen med alle våre "gode hjelpere" der nede ble veldig hyggelig: De kastet seg over norsk julemat, smakte og kommenterte og likte faktisk det aller meste! Jeg ble mest imponert over at (nesten) alle syntes norsk ekte geitost var godt: Min erfaring er at akkurat den smaken må man være heilnorsk for å like. Hittil har den mest entusiastiske kommentaren fra utenlandske venner vært noe sånt som "hmmm - very interesting" i møte med geitost. Men portugiserne var entusiastiske, kastet vekk ostehøvelen og skar tjukke biter på vanlig "oste-måte" ovenfra og ned - og momset lykkelig i seg svære geitostblingser. Pinnekjøtt (og kålrabistappe) var også populært - og reinsdyrkarbonader kunne vi hatt med dobbelt så mye av. Det er utrolig hyggelig når folk i utgangspunktet er nysgjerrige og positive!

På forhånd var vi litt spente på vær og temperatur på denne tiden av året. Været har vært vekslende: Flere dager har vi hatt strålende sol i mange timer midt på dagen. Da har temperaturen vært godt over 20 grader. Enkelte perioder har det regnet og blåst ganske surt, men sjelden lenge av gangen. De kaldeste dagene har nok temperaturen gått ned mot 10 grader om kvelden og natten, mens om dagen har kanskje snitt-temperaturen vært rundt 16-17.  Konklusjon: Som en litt kald og ustabil norsk sørlandssommer, men med nydelige sommerdager innimellom.  Vi har ikke badet, har observert både "vassere" og "svømmere" på stranden.

Bystranden i Luz er en fredelig plett i desember!

Portugal er "surfe-land". 

De sorte "prikkene" ute i sjøen (klikk på bildet for å forstørre) er surfere som ligger og venter på den perfekte bølgen. 

Bildet er tatt i Sagres, byen som ligger helt ute på pynten i Europas sør-vestligste hjørne.

Rett utenfor restauranten vokste det geranier - av en litt annen klasse enn de litt skrantete som såvidt overlever i vinduskarmen her hjemme:

På julaften spiste vi på italiensk restaurant. Ikke mye ribbe-lukt der i gården. Men om formiddagen greide vi å samles rundt tradisjonell norsk julegrøt - så da var julestemningen i boks allikevel!

Siste gjøremål før vi forlater Luz-huset er alltid å plukke med seg en bærepose full av frisk rosmarin fra vår fantastiske rosmarin-hekk. Kofferten dufter som et aromaterapeutisk vulkanutbrudd når vi åpner den her hjemme! Jeg tørker, lager avkok og uttrekk, legger på sprit og riktig fråtser i denne fantastiske planten som har tusenårige tradisjoner som medisinplante, i husholdningen, til hår- og hudpleie og som magisk plante. For en luksus å ha (nesten) ubegrenset tilgang til frisk rosmarin fra egen hage året rundt!

Og som alltid var det trist å reise, men godt å komme hjem. Til pyntet juletre og julehus og glade hunder.

Nå gleder vi oss til nyttårsaften, som feires på tradisjonelt og rolig vis med noen få, gode venner - og med Troy, som opplever sin aller første nyttårsaften. Og så gleder vi oss til frokost/lunsj første nyttårsdag, med overnattingsgjestene fra nyttårsaften samt Kristin, Tormod, Sara Kristin og Johanna.

Nytt av året er at jeg antakelig kan servere både gressløk og persille fersk fra hagen: Her er reneste vårstemningen i bedene - det spirer og gror i mildværet!

Nå er det tid for ettertanke. "Spole tilbake" og mimre og filosofere litt over året 2013.
Forsøke å begrense antall nyttårsforsetter for 2014.
Kjenne skikkelig på takknemligheten over dette merkelige, rike, smertefulle, mystiske og spennende Livet.

Godt Nytt År!

Førjulstid - en rapport fra heimen

I år falt julaften på 15. desember her i Løkenåsringen 29.  Da leste vi juleevangeliet, spiste ribbe, gikk rundt juletreet og åpnet julepresanger.

Det satt ganske langt inne å legge om julen såpass drastisk!

Men så kom vi til å tenke på at Jesus antakelig egentlig ble født i september/oktober - og høyst sannsynlig et sted mellom fire og seks år før vår tidsregning starter, og at grunnen til at vår kristne feiring ble lagt til rundt vintersolverv var at dermed kunne den nye religionen "kuppe" den hedenske tradisjonen med å feire årets mørkeste dag, og simpelthen gi et kristent innhold til en feiring som folk var vant til å gjennomføre.

Da ble det plutselig veldig lite dramatisk å forskyve "julaften" med noen dager........

Årsaken var rent praktisk: Egil, Ida-Marie, Øyvind og jeg har bestemt oss for å feire jul i Portugal i år. Camilla, Rudi og lille Troy skal feire julaften hos Rudis foreldre. Dermed ble vår eneste mulighet til å feire litt jul sammen med dem, å arrangere en "tidlig-jul". Samtidig føltes det unødvendig og upraktisk å drasse med seg presanger frem og tilbake til Luz - og siden Ida-Marie fortsetter fra Portugal videre til Cape Town i romjulen, ville det ikke vært muligheter for felles presang-åpning før uti midten av januar.

Det føltes ikke helt riktig - lenge før midten av januar pleier jeg å være særdeles moden for å hive ut juletreet, pakke ned pynt og fjas og stas, ha en skikkelig storrengjøring - og begynne å så planter og forberede meg på våren i hagen.

Og på toppen av det hele: Det blir sikkert ikke første gang vi tilbringer julen i Portugal, og vi er aldeles enige om at der må vi lage oss noen nye tradisjoner og ikke kopiere vår tradisjonelle feiring: Der skal vi verken spise ribbe eller ha juletre!

Så da ble det julaften 15. desember.  Selvfølgelig med Troy som hedersgjest, plassert midt på bordet.

Med en ukes fremskynding av julaften, ble det nødvendig å være tidlig ute med juleforberedelsene. De fleste gavene var i hus i november - og de aller fleste ble bestilt på internett.
Å sitte i ro og fred hjemme hos seg selv og sjekke utvalg og priser og egne gavelister og bestille, i trygg visshet om at det jeg har bestilt blir levert på døren, gjør julehandelen mildt sagt mindre stressende - og dermed mer lystbetont og gledesfylt. Anbefales på det aller varmeste!

Her i huset kommer julestemningen for alvor med vårt årlige juleverksted, som finner sted lørdagen før 2. søndag i advent. I år var det stor deltakelse: 32 små og store verkstedsarbeidere og pinnekjøttspisere! Og dessuten huset stappfullt av hyggelige (og hjelpsomme!) overnattingsgjester fra fredag til søndag. Med sildebord fredag kveld og det vi her i familien kaller "hyggelig frokost" søndag (den varte fra ca. kl. 11 til kl. 16) ble helgen en sammenhengende sosial "begivenhet". Utrolig hyggelig! Litt slitsomt..... Fantastisk mens det "står på". Og litt godt når det er over.........

Ivrige verkstedsarbeidere: Konsentrasjonen er skyhøy!

Og i kveld greide vi å få til enda en hyggelig familiesamling: Julekonsert i Lillestrøm Kirke og påfølgende middag på Chi restaurant i Lillestrøm med Kristin, Tormod og "tullene; Camilla og Rudi; Ida-Marie og Erlend; Øyvind og Sanna - og Egil og meg. Flott konsert, med Mariann Ass Hansen, Alexander Rybak, Elisabeth Andreassen, Rune Larsen og Tor Endresen - og nydelig mat og drikke etterpå. En fredelig stund og et veldig hyggelig samvær!

Flotte jenter: Sara Kristin, Ida-Marie, Camilla og Johanna koste seg på restauranten etter julekonserten

Så i skrivende stund er den "tradisjonelle" delen av julefeiringen vår faktisk over - en drøy uke før 24. desember.
For meg personlig var det en skuffelse og et nederlag av jeg ikke greide å gå rundt juletreet i år: Knærne mine er blitt såpass vonde at juletregang rett og slett ble for krevende. Den trassige delen av meg insisterer på at det var bare i år: Til neste år har jeg fått mye bedre "skikk på" knærne og kan gå rundt juletreet så lenge jeg bare vil. Den realistiske/resignerte delen av meg insisterer på at jeg må erkjenne at jeg aldri kommer til å gå rundt juletreet igjen......... Jeg anstrenger meg til det ytterste for at ingen av disse ytterligående "stemmene" skal få bestemme, og forsøker å forsone meg med at akkurat nå er knærne mine lite funksjonelle og funksjonsdyktige, men kanskje kommer det bedre tider.....

Onsdag 18. drar Egil og jeg til Luz. Fredag 20. har vi invitert alle våre "gode hjelpere" der nede på norsk julelunsj. Å kjøpe (og å eie) hus i utlandet har bydd på noen overraskelser, og vi har vært utrolig heldige som har fått kontakt med så mange mennesker som ikke bare gjør det de blir betalt for å gjøre, men som tar ansvar og stiller opp og virkelig står på for oss:

Eiendomsmegler Pedro, som har brukt fritiden på å få bredbåndforbindelsen vår i orden og sørget for kompetente håndverkere til noen endringer vi ville gjøre - og som hadde med seg portugisisk ost og vin i presang da vi overtok nøkkelen til huset.
Hans kone Alexandra, som er vår advokat, og som valser opp med byråkrati og sendrektighet, produserer oversettelser av dokumenter, og sørger for at alt det formelle er i den skjønneste orden.
Alexandras assistent Ana, som følger opp en litt høy vannregning og sender rørlegger for å sjekke om det er en lekkasje - og som sørger for at telefonselskapet reduserer regningen når de ikke leverer den bredbåndshastigheten de har lovet (og som vi betaler for).
"Property Manager" Paula, med mamma Laurinda og søster Kristie, som tar fullt ansvar for huset og sørger for at alt fungerer. Laurinda skaffer "beste pris" på nye persienner, og sørger for gode kontakter. Kristie sørger for at kjøleskapet er rimelig velfyllt hvis vi ankommer sent. Paula sørger for absolutt alt - inkludert henting på flyplassen, reparasjoner og vedlikehold, kontakt med rengjørere og håndverkere......
Rengjører Dina, som holder huset rent, skifter sengetøy og håndklær og sørger for at huset til en hver tid er klart til utleie: Kjøleskapet er tømt og vasket, søppel båret bort, alt er rent og ordentlig, og private klær og ting er låst inne.
Gartner José, som i likhet med meg er opptatt av god og levende jord og organisk/økologisk hagebruk, og som synes det er en morsom utfordring å gjøre mest mulig ut av en hageflekk på ca. 50m2: Vi planlegger urtebed og nytteplanter og jorddekke med mynte - og han har plantet verdens mest fantastiske sitrontre, og skjønner at en rosmarinhekk ikke skal klippes med hekksag.

Det er en god opplevelse og et utrolig privilegium og en "annerledes" måte å eie noe på, å ha så mange gode medhjelpere. Her hjemme er vi jo vant til at huset vårt er veldig privat, og at det vi trenger hjelp til er klart "faglig" avgrenset: En elektriker til å trekke en ny kurs eller fikse en gammel, eller en rørlegger til å flytte en kran eller erstatte et rør som er sprunget lekk. I Luz har vi tilsammen godt over 10 personer som i større eller mindre grad er involvert i eller har ansvar for huset vårt.

Vi pakker kofferten full av gravet ørret og røkt laks og pinnekjøtt og ribbe og lammerull og reinsdyrkarbonader og rugbrød og gjeitost og kryddersild på boks, og inviterer hele hurven på norsk julelunsj. Fordi vi er oppriktig takknemlige for all den hjelpen vi har fått, både før vi kjøpte huset (i februar i år) og senere. Og så kjøper vi inn litt portugisisk ost og kjøttpålegg i tillegg: Det er jo ikke sikkert at alle faller pladask for våre norske mattradisjoner.......

Og så putter vi kanskje noen poser med "ferdig" risengrynsgrøt og en mandel og en marsipangris ned i kofferten, i tilfelle vi blir i humør til å introdusere en norsk tradisjon til vår portugisiske feiring.

Tradisjoner er viktige. Men de må ikke bli tvangstrøyer! Vi får streve for å opprettholde tankene og ideene bak dem, og så jenke dem til som best vi kan............