Vår første jul i Praia da Luz

Så er vi hjemme igjen, etter en annerledes julefeiring. Egentlig er det nok riktigere å si at vi har hatt juleferie, snarere enn at vi har feiret jul. Vi har ikke vært i kirken eller sunget julesalmer i år. Derimot har vi hatt god tid både til ettertanke, meditasjon - og til hverandre. Jeg tror faktisk Vårherres og julens budskap er blitt minst like godt ivaretatt i år som tidligere…...

Kirken i Luz var julepyntet - til overmål! Joda, alle lysene blinket - i alle regnbuens farger.  Og lyskjedene i juletreet (som er et "apetre") vaiet i vinden.  Fasinerende!

Dagene i Luz har vært late og koselige: Jeg kan nesten ikke huske sist jeg satt og leste en bok sammenhengende i mange timer, men det har vi gjort hver eneste dag der nede. (En av fordelene med dårlige knær er at man ikke lenger kan virre rastløst rundt fordi man "bare skal…."!) Måltidene har vi tatt på sparket: Enkelte kvelder har vi gått ut og spist, andre dager har vi spist lunsj ute og laget oss noe lettvint hjemme om kvelden. Lite strukturert og planlagt - og ganske befriende.

Egil og jeg reiste nedover 18. desember, Øyvind og Ida-Marie ankom to dager senere, og dagen etter fikk vi besøk av Glenn, Øyvinds gode venn helt siden barneskolen.

Julelunsjen med alle våre "gode hjelpere" der nede ble veldig hyggelig: De kastet seg over norsk julemat, smakte og kommenterte og likte faktisk det aller meste! Jeg ble mest imponert over at (nesten) alle syntes norsk ekte geitost var godt: Min erfaring er at akkurat den smaken må man være heilnorsk for å like. Hittil har den mest entusiastiske kommentaren fra utenlandske venner vært noe sånt som "hmmm - very interesting" i møte med geitost. Men portugiserne var entusiastiske, kastet vekk ostehøvelen og skar tjukke biter på vanlig "oste-måte" ovenfra og ned - og momset lykkelig i seg svære geitostblingser. Pinnekjøtt (og kålrabistappe) var også populært - og reinsdyrkarbonader kunne vi hatt med dobbelt så mye av. Det er utrolig hyggelig når folk i utgangspunktet er nysgjerrige og positive!

På forhånd var vi litt spente på vær og temperatur på denne tiden av året. Været har vært vekslende: Flere dager har vi hatt strålende sol i mange timer midt på dagen. Da har temperaturen vært godt over 20 grader. Enkelte perioder har det regnet og blåst ganske surt, men sjelden lenge av gangen. De kaldeste dagene har nok temperaturen gått ned mot 10 grader om kvelden og natten, mens om dagen har kanskje snitt-temperaturen vært rundt 16-17.  Konklusjon: Som en litt kald og ustabil norsk sørlandssommer, men med nydelige sommerdager innimellom.  Vi har ikke badet, har observert både "vassere" og "svømmere" på stranden.

Bystranden i Luz er en fredelig plett i desember!

Portugal er "surfe-land". 

De sorte "prikkene" ute i sjøen (klikk på bildet for å forstørre) er surfere som ligger og venter på den perfekte bølgen. 

Bildet er tatt i Sagres, byen som ligger helt ute på pynten i Europas sør-vestligste hjørne.

Rett utenfor restauranten vokste det geranier - av en litt annen klasse enn de litt skrantete som såvidt overlever i vinduskarmen her hjemme:

På julaften spiste vi på italiensk restaurant. Ikke mye ribbe-lukt der i gården. Men om formiddagen greide vi å samles rundt tradisjonell norsk julegrøt - så da var julestemningen i boks allikevel!

Siste gjøremål før vi forlater Luz-huset er alltid å plukke med seg en bærepose full av frisk rosmarin fra vår fantastiske rosmarin-hekk. Kofferten dufter som et aromaterapeutisk vulkanutbrudd når vi åpner den her hjemme! Jeg tørker, lager avkok og uttrekk, legger på sprit og riktig fråtser i denne fantastiske planten som har tusenårige tradisjoner som medisinplante, i husholdningen, til hår- og hudpleie og som magisk plante. For en luksus å ha (nesten) ubegrenset tilgang til frisk rosmarin fra egen hage året rundt!

Og som alltid var det trist å reise, men godt å komme hjem. Til pyntet juletre og julehus og glade hunder.

Nå gleder vi oss til nyttårsaften, som feires på tradisjonelt og rolig vis med noen få, gode venner - og med Troy, som opplever sin aller første nyttårsaften. Og så gleder vi oss til frokost/lunsj første nyttårsdag, med overnattingsgjestene fra nyttårsaften samt Kristin, Tormod, Sara Kristin og Johanna.

Nytt av året er at jeg antakelig kan servere både gressløk og persille fersk fra hagen: Her er reneste vårstemningen i bedene - det spirer og gror i mildværet!

Nå er det tid for ettertanke. "Spole tilbake" og mimre og filosofere litt over året 2013.
Forsøke å begrense antall nyttårsforsetter for 2014.
Kjenne skikkelig på takknemligheten over dette merkelige, rike, smertefulle, mystiske og spennende Livet.

Godt Nytt År!

Førjulstid - en rapport fra heimen

I år falt julaften på 15. desember her i Løkenåsringen 29.  Da leste vi juleevangeliet, spiste ribbe, gikk rundt juletreet og åpnet julepresanger.

Det satt ganske langt inne å legge om julen såpass drastisk!

Men så kom vi til å tenke på at Jesus antakelig egentlig ble født i september/oktober - og høyst sannsynlig et sted mellom fire og seks år før vår tidsregning starter, og at grunnen til at vår kristne feiring ble lagt til rundt vintersolverv var at dermed kunne den nye religionen "kuppe" den hedenske tradisjonen med å feire årets mørkeste dag, og simpelthen gi et kristent innhold til en feiring som folk var vant til å gjennomføre.

Da ble det plutselig veldig lite dramatisk å forskyve "julaften" med noen dager........

Årsaken var rent praktisk: Egil, Ida-Marie, Øyvind og jeg har bestemt oss for å feire jul i Portugal i år. Camilla, Rudi og lille Troy skal feire julaften hos Rudis foreldre. Dermed ble vår eneste mulighet til å feire litt jul sammen med dem, å arrangere en "tidlig-jul". Samtidig føltes det unødvendig og upraktisk å drasse med seg presanger frem og tilbake til Luz - og siden Ida-Marie fortsetter fra Portugal videre til Cape Town i romjulen, ville det ikke vært muligheter for felles presang-åpning før uti midten av januar.

Det føltes ikke helt riktig - lenge før midten av januar pleier jeg å være særdeles moden for å hive ut juletreet, pakke ned pynt og fjas og stas, ha en skikkelig storrengjøring - og begynne å så planter og forberede meg på våren i hagen.

Og på toppen av det hele: Det blir sikkert ikke første gang vi tilbringer julen i Portugal, og vi er aldeles enige om at der må vi lage oss noen nye tradisjoner og ikke kopiere vår tradisjonelle feiring: Der skal vi verken spise ribbe eller ha juletre!

Så da ble det julaften 15. desember.  Selvfølgelig med Troy som hedersgjest, plassert midt på bordet.

Med en ukes fremskynding av julaften, ble det nødvendig å være tidlig ute med juleforberedelsene. De fleste gavene var i hus i november - og de aller fleste ble bestilt på internett.
Å sitte i ro og fred hjemme hos seg selv og sjekke utvalg og priser og egne gavelister og bestille, i trygg visshet om at det jeg har bestilt blir levert på døren, gjør julehandelen mildt sagt mindre stressende - og dermed mer lystbetont og gledesfylt. Anbefales på det aller varmeste!

Her i huset kommer julestemningen for alvor med vårt årlige juleverksted, som finner sted lørdagen før 2. søndag i advent. I år var det stor deltakelse: 32 små og store verkstedsarbeidere og pinnekjøttspisere! Og dessuten huset stappfullt av hyggelige (og hjelpsomme!) overnattingsgjester fra fredag til søndag. Med sildebord fredag kveld og det vi her i familien kaller "hyggelig frokost" søndag (den varte fra ca. kl. 11 til kl. 16) ble helgen en sammenhengende sosial "begivenhet". Utrolig hyggelig! Litt slitsomt..... Fantastisk mens det "står på". Og litt godt når det er over.........

Ivrige verkstedsarbeidere: Konsentrasjonen er skyhøy!

Og i kveld greide vi å få til enda en hyggelig familiesamling: Julekonsert i Lillestrøm Kirke og påfølgende middag på Chi restaurant i Lillestrøm med Kristin, Tormod og "tullene; Camilla og Rudi; Ida-Marie og Erlend; Øyvind og Sanna - og Egil og meg. Flott konsert, med Mariann Ass Hansen, Alexander Rybak, Elisabeth Andreassen, Rune Larsen og Tor Endresen - og nydelig mat og drikke etterpå. En fredelig stund og et veldig hyggelig samvær!

Flotte jenter: Sara Kristin, Ida-Marie, Camilla og Johanna koste seg på restauranten etter julekonserten

Så i skrivende stund er den "tradisjonelle" delen av julefeiringen vår faktisk over - en drøy uke før 24. desember.
For meg personlig var det en skuffelse og et nederlag av jeg ikke greide å gå rundt juletreet i år: Knærne mine er blitt såpass vonde at juletregang rett og slett ble for krevende. Den trassige delen av meg insisterer på at det var bare i år: Til neste år har jeg fått mye bedre "skikk på" knærne og kan gå rundt juletreet så lenge jeg bare vil. Den realistiske/resignerte delen av meg insisterer på at jeg må erkjenne at jeg aldri kommer til å gå rundt juletreet igjen......... Jeg anstrenger meg til det ytterste for at ingen av disse ytterligående "stemmene" skal få bestemme, og forsøker å forsone meg med at akkurat nå er knærne mine lite funksjonelle og funksjonsdyktige, men kanskje kommer det bedre tider.....

Onsdag 18. drar Egil og jeg til Luz. Fredag 20. har vi invitert alle våre "gode hjelpere" der nede på norsk julelunsj. Å kjøpe (og å eie) hus i utlandet har bydd på noen overraskelser, og vi har vært utrolig heldige som har fått kontakt med så mange mennesker som ikke bare gjør det de blir betalt for å gjøre, men som tar ansvar og stiller opp og virkelig står på for oss:

Eiendomsmegler Pedro, som har brukt fritiden på å få bredbåndforbindelsen vår i orden og sørget for kompetente håndverkere til noen endringer vi ville gjøre - og som hadde med seg portugisisk ost og vin i presang da vi overtok nøkkelen til huset.
Hans kone Alexandra, som er vår advokat, og som valser opp med byråkrati og sendrektighet, produserer oversettelser av dokumenter, og sørger for at alt det formelle er i den skjønneste orden.
Alexandras assistent Ana, som følger opp en litt høy vannregning og sender rørlegger for å sjekke om det er en lekkasje - og som sørger for at telefonselskapet reduserer regningen når de ikke leverer den bredbåndshastigheten de har lovet (og som vi betaler for).
"Property Manager" Paula, med mamma Laurinda og søster Kristie, som tar fullt ansvar for huset og sørger for at alt fungerer. Laurinda skaffer "beste pris" på nye persienner, og sørger for gode kontakter. Kristie sørger for at kjøleskapet er rimelig velfyllt hvis vi ankommer sent. Paula sørger for absolutt alt - inkludert henting på flyplassen, reparasjoner og vedlikehold, kontakt med rengjørere og håndverkere......
Rengjører Dina, som holder huset rent, skifter sengetøy og håndklær og sørger for at huset til en hver tid er klart til utleie: Kjøleskapet er tømt og vasket, søppel båret bort, alt er rent og ordentlig, og private klær og ting er låst inne.
Gartner José, som i likhet med meg er opptatt av god og levende jord og organisk/økologisk hagebruk, og som synes det er en morsom utfordring å gjøre mest mulig ut av en hageflekk på ca. 50m2: Vi planlegger urtebed og nytteplanter og jorddekke med mynte - og han har plantet verdens mest fantastiske sitrontre, og skjønner at en rosmarinhekk ikke skal klippes med hekksag.

Det er en god opplevelse og et utrolig privilegium og en "annerledes" måte å eie noe på, å ha så mange gode medhjelpere. Her hjemme er vi jo vant til at huset vårt er veldig privat, og at det vi trenger hjelp til er klart "faglig" avgrenset: En elektriker til å trekke en ny kurs eller fikse en gammel, eller en rørlegger til å flytte en kran eller erstatte et rør som er sprunget lekk. I Luz har vi tilsammen godt over 10 personer som i større eller mindre grad er involvert i eller har ansvar for huset vårt.

Vi pakker kofferten full av gravet ørret og røkt laks og pinnekjøtt og ribbe og lammerull og reinsdyrkarbonader og rugbrød og gjeitost og kryddersild på boks, og inviterer hele hurven på norsk julelunsj. Fordi vi er oppriktig takknemlige for all den hjelpen vi har fått, både før vi kjøpte huset (i februar i år) og senere. Og så kjøper vi inn litt portugisisk ost og kjøttpålegg i tillegg: Det er jo ikke sikkert at alle faller pladask for våre norske mattradisjoner.......

Og så putter vi kanskje noen poser med "ferdig" risengrynsgrøt og en mandel og en marsipangris ned i kofferten, i tilfelle vi blir i humør til å introdusere en norsk tradisjon til vår portugisiske feiring.

Tradisjoner er viktige. Men de må ikke bli tvangstrøyer! Vi får streve for å opprettholde tankene og ideene bak dem, og så jenke dem til som best vi kan............

"...de må i hvert fall kunne lære seg norsk!"

Vi nyder dagene i eget hus i Praia da Luz på Algarvekysten.
Hvorfor er vi her, egentlig?

Vi har en hovedgrunn: Behovet for å forkorte den norske vinteren.
Men et økonomisk motiv (eller flere) var også definitivt i bildet: En norsk pensjon (eller lønn eller honorar) rekker omtrent dobbelt så langt her som hjemme. Dessuten tror vi jo at investeringen i seg selv på litt sikt er ganske smart.

Er det ikke noe som heter klimaflyktninger? Og noe annet som heter økonomiske flyktninger? Vi stiller i begge kategorier!

Nå har vi eid huset her i nesten ett år. Men har vi lært oss portugisisk?  Nei, ikke et ord! Vi kan så vidt si takk! Selvfølgelig har vi planer om å lære det, men planene er mildt sagt ikke tidsfestet........
Derimot tar vi det som en selvfølge at de fleste vi møter kan kommunisere med oss på engelsk, og synes det er litt problematisk å forholde oss til "innfødte" som ikke har lært seg et fremmedspråk.

Hva har vi gjort for å sette oss inn i lokale skikker, historie og kulturuttrykk?  For å være ærlig: Fint lite.... Vi har hatt nok med oss selv, styrt og ordnet med juridiske greier og brukt tiden på å "komme i orden" i huset. Vi visste ikke engang om det er julaften eller 1. dag som er "den store høytiden" her, før vi tilfeldigvis spurte gartneren vår. (Joda!.....) Han kunne fortelle at julaften feires omtrent som vi er vant til, veldig privat og med den nærmeste familie. Den vanligste julemiddagen består forøvrig slett ikke av ribbe og surkål, men av baccalao med klippfisk fra Norge!

Har vi gjort noen anstrengelser for å bli integrert eller passe inn i lokalsamfunnet? Overhodet ikke!

Har vi bidratt med noe som helst her nede, bortsett fra å kjøpe et hus, bruke litt penger til mat og drikkevarer og betale gode hjelpere for å holde hus og hage i orden? Niks!

Jeg kjenner at det sitter litt lengre inne å mene at "....de må i hvert fall kunne lære seg norsk...."!

FN-dag med pengefokus: Ugreit!

I dag har vi deltatt på FN-dag både i barnehage og på skole. Og er dypt imponert over hva flinke barn og voksne har fått til: Ungene har åpenbart lært masse, både om andre land og om forskjeller i verden - og engasjementet har vært stort.

Selv er jeg så lettrørt at tårene triller når over 20 små førsteklassinger holder hverandre i hendene og synger "Vi er morgendagens søsken". Og blir varm inni meg når en gjeng femteklassinger har instudert en flott dans fra Liberia, som de fremfører med stor konsentrasjon i gymsalen på Rasta skole.

Men allikevel sitter det en liten "murring" i bakhodet: Både i barnehagen og på skolen var det et voldsomt fokus på penger. Og alt gikk til en god sak, og dermed betaler selvfølgelig de fleste av oss villig vekk. På skolen hadde de til og med innført parkeringsavgift (30 kroner), og forsikret om at alt gikk til Plan Norge.  For egen del føles det riktig bra å strø om seg med mynter og sedler i trygg forvisning om at jeg bidrar til å drifte barnehage på Sri Lanka og bygge skole i Liberia.

Men hva med dem som rett og slett ikke har råd til å bruke flere hundre kroner på at barnehage og skole arrangerer FN-dag?

I barnehagen startet arrangementet klokken 15, og på skolen klokken 17 - og varte til kl. 19. Hvis man har barn begge steder betyr det at man er nødt til å kjøpe mat underveis. Varm mat/pølser + vafler/kakestykke + brus/kaffe for to voksne og to barn ble tilsammen kr 360,-.

Så skulle ungene kjøpe presanger: Kort og tegninger de selv hadde laget. Det blir fine julepresanger, og det var ikke noe å si på prisen - men tilsammen ble det allikevel over 100 kroner.
I barnehagen var det arrangert gjettekonkurranser, hvor det kostet 10 kroner å gjette en gang. Selvfølgelig må man delta - tilsammen 80 kroner for vårt vedkommende.

I barnehagen ble det også auksjonert ut tegninger og malerier. Noen av kunstverkene kom opp i over 1000 kroner - og de høyeste budene ble selvfølgelig behørig omtalt og applaudert.

Oppfinnsomt, flott, kreativt og beundringsverdig.

Men hvis jeg hadde vært alenemor med mer enn ett barn ville arrangementene tilsammen betydd en stor økonomisk utfordring. Og dessuten forsterket følelsen av ikke riktig å strekke til, ikke nå opp, ikke kunne bidra nok.

"Fattigdom" er selvsagt relativt. De fleste fattige her i Norge har det sikkert betydelig bedre enn mottakerene av våre milde gaver til Liberia og Sri Lanka, som barnehagen og skolen har fokusert på i dag.

Men jeg synes allikevel det er problematisk at foreldre utsettes for et sånt "pengepress" som vi opplevde i dag. Vi som både har penger og overskudd, kan saktens stå imot presset. De foreldrene som har lite penger og er slitne, blir enda mer presset og enda mer slitne av sånne arrangementer......

Dessuten synes jeg det er problematisk at ungene gis inntrykk av at alt kan løses med mer penger. At mitt bidrag til at barn i andre land skal få skolegang, er at tegningene mine blir solgt - og at jeg har foreldre som vil kjøpe dem. Det må jo bety at hvis ingen kjøper tegningen min, så har jeg ikke hjulpet noen?

Et forslag, til barnehager og skoler: Flytt fokuset bort fra hva foreldrene kan bidra med, og over på nærmiljøet. Lag forestillinger og kunstutstillinger for nærbutikker og lokalt næringsliv og kommunale etater og organisasjoner - og ta dere godt betalt!

Med andre ord: Be om penger der de finnes - og slå en solidarisk ring om slitne foreldre med dårlig råd!

Den solidariteten bør, slik jeg ser det, omfatte et fravær av pengefokus på obligatoriske arrangementer i barnehage- og skoleregi.
Disse viktige arrangementene bør brukes til å gi ungene våre mer kunnskap og større forståelse for forskjellene i verden.

Vårt viktigste budskap til barna, både på FN-dagen og i alle andre sammehenger, bør være: Du kan gjøre en forskjell!

Budskapet i dag var litt tvetydig: Du kan gjøre en forskjell - og særlig hvis foreldrene dine har god råd.

Ugreit!

"Slekt skal følge slekters gang........"

18. august i år ble Troy født. Vi er fortsatt i startgropen i forhold til å bli kjent med dette nye, lille mennesket. Han er selvfølgelig en liten tyrann: Hans behov er viktigere enn alle andres! Jeg tenker at akkurat det er et viktig element når det gjelder videreføringen av slekten: Dette lille nyfødte individet må bruke alt det har av overlevelseskrefter og -instinkt for å sikre seg mat og stell og livsmuligheter - ellers går det jo rett og slett til grunne, avhengig som det er av å bli tatt vare på.

Lille Troy: Tyrann og humorist......

Mamma Camilla og pappa Rudi er tidvis segneferdige og knapt istand til å forholde seg til noe som helst utover amming, bleieskift, flasker, smokk, klesvask og søvn. Vi andre står på sidelinjen, "mjuke om hjarteroti", og klare til å steppe inn - men samtidig veldig klar over at "utenforstående" har en ganske marginal rolle i prosessen med å etablere en helt ny familie. Nye roller og samspill, nye erfaringer og unike opplevelser på godt og vondt:
Som mamma og svigermor og mormor folder jeg hendene på sidelinjen og ber om at det må gå bra. For akkurat det er jo slett ingen selvfølge......

Samtidig med vår nysgjerrighet på hvem Troy er, vår iver etter å bli kjent med ham, og vårt inderlige ønske om at han skal føle seg "velkommen til verden", forsvant tante Brita ut av livet.

For meg har hun alltid vært der - og plutselig er hun borte. Hun har vært en viktig del av "ungenes" liv - ikke minst fordi mamma døde så tidlig: Tante Brita var i mange år "reservebestemor" for Camilla, Ida-Marie og Øyvind. For meg har hun vært både en god venninne og en klok tante: En å søke råd hos, og samtidig en å utforske livet sammen med.

"Noen kommer, noen går", heter det i en gammel vuggesang som jeg har bysset "ungene" i søvn med i mange år. Og sånn er det jo: Noen dør og noen blir født. Livet går videre........

Jeg hadde gleden av å være sammen med tante Brita i mange timer bare noen dager før hun døde. Hun visste at det gikk mot slutten, men hadde samtidig krefter nok til å være tilstede og til å samtale. Vi mimret og minnes og lo - og samtidig var hun opptatt av spørsmål rundt "skyld": Vi må ikke bære rundt på skyld, vi må legge den fra oss. Og vi må absolutt ikke påta oss andres skyld!
Tankevekkende refleksjoner fra et klokt menneske som snart skulle forlate livet............

I min lille, begrensede verden har denne høsten vært dramatisk: Tanten min, den siste i min foreldregenerasjon, har gått bort - og mitt første "ordentlige" barnebarn er født. Og jeg har "rykket opp": Nå tilhører jeg vår lille families eldste generasjon.
Hmmmmm.

Samtidig gjør jeg meg tanker rundt "ordentlige" barnebarn: Jeg greier ikke å føle at biologien er avgjørende - det handler mer om hvilke foreldre og barn jeg følger i hverdagen. Jeg skulle veldig gjerne fulgt mine "ste-barnebarn" nærmere, men hverdagen er nå en gang sånn at det er upraktisk for alle parter.
Og så er jeg usigelig takknemlig for at jeg har anledning til å følge lille Troy: Camilla og Rudi bor bare et steinkast unna.

"Slekt skal følge slekters gang"

Livet går videre, selv om jeg ikke strekker til.

Og midt i tap og sorg og bekymring, og selvom vi slett ikke har "fortjent det", så får vi plutselig et nytt lite liv i gave

Er det ikke fantastisk?

"Til et nyfødt barn"

Lykke på langfærden, Lille.

Ven fra det slet ikke værende.

Vandrer som uten at ville

fik denne verden forærende.

Bådformet ankom du blandt os

ferdig i lemmer og kar.

Dagen som dagedes fandt os

tabt i det under, du var.

Ankret til tiden, der iler,

hviler du, menneskekryb.

Smilet, du slumrende smiler,

lyser fra tidernes dyp.

Timer skal kædes til dage,

tiden skal drive sit spil,

før du skal vandre tilbage

til hvad der ikke er til.

Skove skal løves og bruse.

Sneen skal slette med hvidt.

Året skal åbne sin sluse,

og alt, for en tid, være dit.

Varm skal du møde ved vinter

døden med livets trods

og modta en vårs hyacinter

når verden er død for os.

Kort skal du atter eje

løvspringets lyse land,

hvergang et forårs veje

flammer af løvetand.

Fjærnt skal du gå mot fjerne

verdner, vi ikke ved,

og følge vor vandrende stjerne

på vej mod menneskehed.

Livsluebærende Lille.

Sindets usårlige lykke,

livsglædens varme kilde

med på dit vovestykke.

Dette diktet hvisket jeg inn i det bittelille øret til Camilla den dagen hun ble født - for nesten nøyaktig 29 år siden.  I dag har hun selv gitt liv til et barn - og ønskene i dette vakre diktet går videre til en ny generasjon.

......for 29 år siden.......

Krykke-tilværelse!

De siste par månedene har vært litt traurige: Plutselig gikk et kne til generalstreik. Man vet ikke hvor viktige knær er, før ett av dem ikke fungerer.......

Etter en god del undersøkelser er fasiten grei: "Uttalt arthrose medialt i venstre kne". Det betyr at brusk, muskler og sener fungerer dårlig, at knoklene er nedslitt, og at jeg etterhvert må få et "nytt kne".
Det kan ta sin tid i velferdstaten vår: Jeg er for ung (!) til å få en kneprotese i det offentlige helsesystemet  - så da blir det et spørsmål om hvor mye jeg kan/vil betale for å få utført inngrepet privat.

I mellomtiden er jeg plutselig avhengig av krykke eller stokk for overhodet å bevege meg. Det er utrolig frustrerende og upraktisk! Innimellom fungerer dette kneet helt greit - da "parkerer" jeg krykken eller stokken og halter rundt omkring i hus eller hage, lykkelig over å kunne bevege meg. Men plutselig låser kneet seg, og jeg blir bare stående og gispe etter luft og er helt ute av stand til å komme meg videre......

Mye tyder på at stokk eller krykke i nærmeste fremtid blir minst like viktige "tilbehør" eller følgesvenner som leppestift og mobiltelefon.

Det er en helt ny tilværelse å ikke kunne bevege seg fritt. Jeg kjenner stor ydmykhet overfor mennesker jeg kjenner og leser om, som har levd med bevegelsesbegrensninger store deler av livet.

Og så blir jeg ørlite skeptisk til et velferdssystem som kan tilby en MR-undersøkelse av kneet mitt først i september hvis jeg skal gjøre det i "offentlig" regi, men jeg får time nesten på dagen hvis jeg kan betale selv.

Hvis jeg hadde vært avhengig av å stå i den "offentlige køen" ville det betydd 100% sykemelding fra april til september for å få fastslått den diagnosen jeg nå fikk i april. Dårlig behandling av folk, og dessuten dårlig lønnsomhet for både offentlige og private!

Lær oss å telle våre dager........

"Lær oss å telle våre dager, at vi kan få visdom i hjertet", står det i Salme 90. En meningsfyllt bønn - og et godt råd!

Et par uker med mye vondt og mange sengedager gjør meg alltid umulig, krakilsk, irritabel, depressiv, sinna, og litt filosofisk.....
Mann og barn gjør så godt de kan for å hjelpe og muntre - til ingen nytte. Det ender som regel med at de lar meg være i fred, og "skygger unna" - og jeg skjønner dem godt!

Bare hundene holder stand: De kommer luskende og legger hodet inntil et vondt kne eller en dårlig arm og bare er der, sammen med meg.

"Lær oss å telle våre dager."....... Jeg tenker at det krever oppmerksomhet, konsentrasjon, mot og tilstedeværelse å "telle dager". Når sykdom og smerter dominerer dagen, gjør jeg det stikk motsatte: Jeg går over på autopilot. Legger kabal og spiller nettspill og sover. Sløver og ser på TV midt på dagen og melder meg ut. Venter på at "det vonde" skal gå over - og i mellomtiden er jeg absolutt ikke tilstede i livet mitt. Gidder ikke. Orker ikke. Makter ikke.  Og på den måten kan mange dager bare seile avgårde - aldeles uten å bli "talt".

Men stadig oftere melder deg seg noen plagsomme tanker - særlig når de verste "vondtene" går over: Heissan! Der var sannelig en hel uke av livet mitt forsvunnet! Helt borte - fordi jeg ikke ett eneste sekund har vært "tilstede", men brukt alt jeg har av krefter på å flykte, være et annet sted, unngå å "være i" smerten.
Er det noe poeng i å "være i" smerten, mon tro? Jeg leser bøker om tilstedeværelse og smertemestring, og blir bare sånn passe imponert.........

Disse dagene som bare forsvinner, derimot - opptar meg. De er viktige bestandeler i det som er mitt liv. Jeg kjenner instinktivt at også de smertefulle dagene må, og skal, "telles". Leves. Men hvordan?

Paradoksalt nok er det stor inspirasjon og trøst i at svaret ikke er opplagt.

Det betyr at jeg må gå noen runder til før jeg får "visdom i hjertet".

I mellomtiden vil jeg forsøke å være litt mer tilstede i de "dårlige" dagene også, sånn at de kanskje etterhvert kan telles med............

For en påske!

Vi har hatt en flott påske.  

En passe blanding av alt: Fjellvidder og skiturer, hjemmeliv og kirkehøytid, storfamilie og "bare oss", litt jobbing og masse latskap, quiz og krim. Og alt sammen i et utrolig påskevær - hver eneste dag!

De første dagene var Egil og jeg på Blefjell, og fikk oss noen fine skiturer. Til min store overaskelse oppførte både knær og hofter seg eksemplarisk, så jeg kom meg ut på ski hver eneste dag. Som alltid må jeg "betale" for sånne utskeielser med noen ganske dårlige dager i etterkant, men det er det jammen verdt. Av og til duger gamle ord og uttrykk best, og jeg finner ikke noe bedre uttrykk for gleden av å bruke kroppen og gli innover vidda i praktfull natur og observere harespor og forvridde vekstformer på krokete fjellbjørk enn: Sjelebot! 

Ikke noe å si på løypenettet på Blefjell!

Egil på vei mot Strutåsen

Onsdag i påskeuken bar det hjemover for å hente Hero: Camilla og Rudis schäfer som vi har vært "barnevakt for (for første gang), mens de var i Portugal. Vi var nok litt spente på hvordan tilværelsen med tre hunder skulle bli: Vår egen (gamle) Baltus, Ida-Maries lille (ganske aktive) Amandus, og Camillas svære (vaktsomme og klønete) Hero...... Men det har gått aldeles flott - og det er jo veldig gøy å være sammen med alle disse dyrene og observere alt som foregår mellom dem!

Årets påskegjest oppførte seg eksemplarisk! Han er en merkelig blanding av en skikkelig vakt- og gjeterhund som helst skal ha full kontroll over alt og alle - og en liten, klønete guttehvalp som helst vil kaste ball og kose på fanget på samme tid. I dag ble han hentet - og huset er ganske tomt........

Påskeforberedelsene i år inkluderte et særdeles kreativt påskeverksted, hvor mange av deltakerne viste helt nye talenter. Det var så vellykket at vi er enige om å forsøke å utvide kretsen litt og komme sammen nokså regelmessig for å utøve og oppmuntre til felles kreativitet. Det er faktisk veldig gøy å komme sammen og "gjøre noe"! Nå skal vi ha idédugnad om hva vi skal gjøre (behovet for malte påskeegg og kort med pålimte gule fjær er som kjent ikke konstant gjennom året.......). Så om noen uker er antakelig KKK - Kreative Kvinners Klubb et faktum. Fortsettelse følger! (Og søknad om medlemskap mottas fortløpende!)

Ida-Marie, Sanna, Bitten og Dyveke var super-påskekreative!

I dag drakk Egil og jeg formiddagskaffe på terrassen for første gang i år. Temperaturen går fortsatt ned til under minus 10 om natten - men opp mot 20 varmegrader i solveggen midt på dagen. Allikevel er det ikke mye som minner om vår her hos oss: Snøen ligger hardpakket i minst en halvmeters dybde både på terrassen og i hagen. 

Ikke så mange vårtegn å spore ennå.......

.....men helt innerst ved sørveggen har en eneste liten eranthis (vinterblom) tatt sjansen på å stikke hodet opp. Er det ikke fantastisk?

Så da blir det nok vår i år også - en gang.......

Nå står vi foran en nokså travel uke, før vi setter kursen for Portugal og vårt nyinnkjøpte hus i Luz på lørdag. Egil har faktisk ikke sett huset enda, så jeg er litt spent på hva han synes........ Vi tar med oss Johanna (4), og gleder oss til å oppleve vår første vår i Algarve sammen! 

Velkommen til oss i Luz!

I går overtok vi nøkkelen til huset i Praia da Luz ("Lysets strand" - vakkert navn, ikke sant?)
Dermed trer vi inn i rekken av nordboere med "Hus i Syden" - det er blitt ganske mange av oss etterhvert. Selv har vi nytt godt av gode venners gjestfrihet i Provene i flere år. Nå håper vi at riktig mange av våre venner og kjente kan få glede av vår "satsing" i Portugal.

Velkommen til 65A, Urb. das Fontainhas!

Luz ligger noen få kilometer vest for Lagos, på Algarves vestkyst. Her er et fantastisk landskap, rikelige turmuligheter og vidt utsyn over havet. Selve landsbyen har ca. 3000 innbyggere: Nok til at både fiske- og grønnsaksmarkedet, bakeriene og slakteren holder åpent hver dag året rundt.  Om sommeren mangedobles nok innbyggertallet - vi har inntrykk av at det først og fremst er briter som har lagt sin elsk på stedet.  Stedet er lite og kompakt - det er gangavstand til alt. Bystranden i sentrum er lang og bred og et eldorado både for små og store.  Her er ut utall kafeer, restauranter og barer i alle tenkelige varianter, og butikker som dekker de fleste behov. (Unntatt sko!)  Har man behov for større utvalg ligger Lagos bare 5 minutters kjøring østover: Der finnes kulturtilbud i massevis, i tillegg til alt man kan ønske seg av shopping- og restauranttilbud.  En drosjetur dit koster under hundrelappen.

Øyvind og jeg var her i midten av oktober.

 Da var det fortsatt godt og varmt både på bystranden og i sjøen.

Like nedenfor huset kan man vandre milevis langs havkanten, på "svaberg" som danner de mest spektakulære formasjoner. Ikke vanskelig å finne steder hvor man kan sitte uforstyrret og skrive eller meditere - eller bare nyde havet og luften og roen.......

Fem minutters gange fra huset.......

Østover tar det omtrent 20 minutter å kjøre til Verdens Ende: Europas sydvestligste hjørne. Nordover derfra ligger surfestrendene på rad og rekke: Her samles surfere fra hele verden. Øyvind har allerede planlagt å kjøpe seg scooter med påmontert stativ for surfebrett!

Selve huset er en enebolig i rekke, med fire soverom og tre bad, stue og spisestue, to verandaer og en terrasse - og stor garasje. Her er sentralfyring og air condition i alle rom - så vi tror livet her vil være rimelig konfortabelt uansett årstid. Vi har kjøpt hjørneseksjonen i en rekke på 12 enheter. Disse utgjør et sameie som deler et stort basseng, et lite barnebasseng og en stor solterrasse.

Glimt fra stue og spisestue

En stor overraskelse åpenbaret seg i dag: Et helt buskas av rosmarin i et hjørne av tomten! 

Tenk å drikke ettermiddagskaffe omhyllet av rosmarinduft - i februar! 

Det er enkelt å komme hit: Både Norwegian og SAS flyr direkte til Faro størstedelen av året. Derfra er det en snau times kjøring. Det tar drøye 2 timer å kjøre til både Lisboa og Sevilla - så et opphold her kan lett kombineres med en storbyferie.  Vi gleder oss veldig til å dra på oppdagelsesturer, både i nærområdet og i resten av Portugal. Et spennende land!

Verken Egil eller jeg kan tenke oss å være borte hjemmenfra i månedsvis av gangen. (Vi er dessuten slett ikke klare til å bli pensjonister!) I første omgang tenker vi å tilbringe noen uker sammenhengende i Luz vår og høst - og så ta noen svippturer innimellom. Det ser ut til at "ungene" er særdeles interessert i å bruke huset om sommeren: Beliggenheten er ideell både for småbarnsforeldre og for ungdom med surfe- og andre vannsportinteresser.

Resten av året tar vi sikte på å leie ut herligheten - forhåpentlig først og fremst til venner og kjente og venners venner.  Vi er så smått i gang med produksjon av hjemmeside, og håper å kunne legge ut en presentasjon av stedet nokså raskt.

I kveld kommer Øyvind ned, og skal hjelpe meg med etpar praktiske saker: Vi skal installere WiFi, utvide terrassen med noen nye fliser, endre litt på noen garderobeskap, sette opp noen nye lamper, og inngå "serviceavtale" slik at rengjøring, sengetøyskift etc. etc. er ivaretatt ved utleie.

Dessuten skal vi fortsette å utforske lokale restauranter og kafeer, gå lange turer langs sjøkanten, gjøre oss kjent med enda noen Portugisiske viner, sørge for medlemsskap på treningstudioet - og kanskje få tid til å ta noen intensive språktimer, før vi vender nesen hjemover i slutten av uken

Og så håper vi terrassen her snart kan fylles med gode venner!

PS: Det går an å plukke blomster her i februar....... :-)

Private følelser?

De siste ukene har fløyet avgårde, og i retrospekt virker det som de har vært tilbragt i en sammenhengende feirings-rus: Egils bursdagsfeiring, vår felles bursdagsfeiring, min bursdagsfeiring - og i tillegg noen jubileer og bursdager for nære og gode venner..... vi har knapt landet!

Én refleksjon jeg gjør meg i etterkant av all denne overdådige feiringen, er at vi reserverte nordboere i løpet av kort tid er blitt mye flinkere til å gi uttrykk for positive følelser og gi ros til hverandre. Det er jo fantastisk hyggelig å være på mottaksiden av hyggelige ord, positive innspill og "jeg-er-så-glad-i-deg"-utsagn! I tillegg til "hyggeligheten" mistenker jeg at det kanskje til og med gjør meg til et bedre menneske: Hvis mange nok høylydt forkynner at jeg er gjestfri og positiv, så blir jeg jo absolutt nødt til å være det!

Disse følelsesuttrykkene oppfatter jeg som noe ganske nytt: Jeg kan knapt huske at jeg har sagt "jeg er så glad i deg" til foreldrene mine........ Jo, noen få ganger, i vanskelige eller kritiske situasjoner - men ellers? Aldri! Jeg har alltid tatt som en selvfølge at de har visst hvor glad jeg er i dem - og slett ikke følt meg bekvem med å skulle uttrykke det. Og for den saks skyld: Mamma og pappa tok det vel også som en selvfølge at jeg visste hvor glade de var i meg.

Men kanskje min generasjon undervurderte verdien av å faktisk uttrykke - si høyt - det vi føler? For det er jo utrolig godt å få høre ord som bekrefter at jeg har gjort noe som er bra, jeg har bidratt til noe positivt, jeg har betydd noe for noen........

I min oppvekst levde vi med en myte om at folk som bodde i varmere strøk lettere ga uttrykk for følelser. Uten å være noen ekspert på området, er min erfaring at for eksempel italienere og grekere (som bor i land jeg har tilbragt litt tid i) slett ikke er noe flinkere enn oss til å uttrykke positive følelser. Derimot er de veldig mye bedre til å gi uttrykk for frustrasjoner og aggresjon, og det er mye mer akseptabelt å "koke over" innimellom. Men det er jo noe annet enn å uttrykke anerkjennelse, ros og beundring.

Jeg er helt sikker på at våre "læremestre" når det gjelder å gi uttrykk for følelser er våre barn. Antakelig har det sammenheng med sosiale medier og smilefjes og virtuelle klemmer også. Og fortsatt blir jeg litt flau eller ille berørt og vet ikke helt hvordan jeg skal respondere når en av "ungene" helt umotivert gir uttrykk for kjærlighet eller beundring. Riktig klønete kan jeg føle meg ved sånne anledninger.

Men allikevel: Jeg er utrolig takknemlig for å leve i en tid hvor så mange mennesker tør og vil si "Jeg er så glad i deg"!

På tide å starte på 2013.....

To ukers opphold på Lanzarote går mot slutten. Det var fantastisk deilig å reise fra julematrester i kjøleskapet og julepyntrester i resten av huset og dale ned i 20 varmegrader den 4. januar!

Dette er mitt fjerde opphold på Villa Isis - som nå er omdøpt til "Secret Chill". Navnet skjemmer ingen - et opphold her er uansett helsebringende og energigivende!

Jeg har fått brukt tiden godt: Skrevet en god del på bokmanuset jeg er i gang med, og ikke minst: Trent. Mellom to og tre timer yoga daglig med min fantastiske yoga-instruktør Lynne Oliver se http://www.lynneyogalanzarote.com/ og http://www.facebook.com/pages/Secret-Chill-Therapeutic-Yoga-and-Retreat-Centre/140064852736580.

Lynne er en utrolig dyktig og kunnskapsrik dame, som selv sliter både med leddgikt og artroser (og etpar andre ting) - og har derfor spesialisert seg på "terapeutisk yoga": Øvelser og trening for oss som plages med litt ekle, kroniske "tilstander". Og hun gjør undre! Etter to uker her er alle ledd- og muskelbetennelser som blåst bort, lungekapasiteten er mer enn fordoblet (det hjelper godt på oksygeninntak og sirkulasjon og er med på å forebygge nye betennelser!), nakkestivheten er erstattet av noe som kjennes ut som en grasiøs svanehals (!), hofter og knær trives med å bevege seg igjen, armer og fingre kjennes nesten vektløse - og selv føler jeg meg så god som ny!

Ett opphold her anbefales varmt til alle som ikke riktig trives med kroppene sine gjennom den norske vinteren!

Nå gjelder det å følge opp med egentrening - det er ikke alltid like lett å få til....... Men uansett har dette vært en super kick-start på det nye året!

Etter en uke alene her, satte Camilla og Ida-Marie seg nokså impulsivt på et fly for å være sammen med meg den siste uken. Siden jeg bruker mesteparten av tiden på å trene og skrive, har ikke dagene sammen vært preget av særlig høy aktivitet. Men "tullene" har da fått samlet nye krefter på solsenger ved bassenget - og vi har hatt noen veldig hyggelige middager ute, på restauranter som ligger litt utenfor "turiststripa" her.

Ganske søte småtuller? 

Jeg tok fri fra skrivingen en formiddag, og da tok vi en kjøretur rundt på øya. Vulkanlandskapet her slutter aldri å fascinere meg. Dette bildet tok jeg på vestkysten, der Atlanterhavet står rett på. 

I morgen går turen tilbake til vinteren - men absolutt ikke til striskjorter eller havrelefser: Nå går det slag i slag med foredragsvirksomhet og skriving og bursdagsfeiringer både for Egil og meg selv og besøk fra mange kanter - og forhåpentlig litt tid på Blefjell innimellom.

Og om bare noen dager kan vi i tillegg feire Imbolc - den gamle, keltiske markeringen av at vi befinner oss midt mellom vintersolverv og vårjevndøgn. Hos oss inntreffer det 2. februar, og er da så absolutt verdt en feiring!

Den tradisjonelle Imbolc-feiringen markerer bl.a. at nå "vender sjelen tilbake" til trær og planter. Etter Imbolc kunne man f.eks. ikke lenger beskjære fruktrær.  Med minus 20 grader på Lørenskog tar jeg nok sjansen på at mine epletre-sjeler holder seg i dvale en stund til, og venter som vanlig til midten av februar før jeg griper til beskjæringsaks og votter.............