Morsdag

Jeg har et nokså avslappet forhold til mors- og farsdager - det er liksom bare enda en oppfordring til å kjøpe stadig flere ting. Men det er jo allikevel hyggelig når "ungene" ringer og gratulerer med morsdagen - og det har de gjort i dag!

Da jeg var barn lagde vi morsdags- og farsdagskort på skolen: Jeg husker A4-ark som ble brettet på midten,og så klippet vi ut "luker" på forsiden hvor vi skrev " lukk opp" eller "åpne her" eller "kikk inn" eller "brett opp" - og når luken ble brettet til side sto det "verdens beste mamma" eller "3K: Kos, klem, klapp" eller noe annet i samme stil. Utfordringen var å integrere budskapet bak luken på første side inn i tegningen på side tre.

Jeg var veldig stolt av et kort hvor tekstlinjen "verdens beste mamma", som var budskapet bak luken på side 1, ble til solstråler (ett ord på hver stråle)  i en tegning ikke ulik Munchs "solen" på side 3. Det kortet laget jeg antakelig til morsdagen i 1960, da vi akkurat hadde flyttet fra Kirkenes til Harstad.

Tyve år senere besøkte mamma meg i Hammerfest. Da hadde hun akkurat hatt en stor-opprydning hjemme, og hadde med seg flere ting nordover: Gamle album og bilder, mine første sko, en dagbok fra hennes egen ungdom - og noen morsdagskortet som jeg hadde laget, og som hun hadde gjemt på i mange år - deriblant solstrålekortet.

De dagene mamma var i Hammerfest snakket vi sammen på en måte vi aldri hadde gjort  før: Vi snakket blant annet mye om hvordan vi  tar for gitt, innenfor en familie, at vi er glad i hverandre - og at alle *vet* det. Jeg husker at mamma var opptatt av at "strukturer" er viktige og gjør oss trygge, men at de samtidig gjør oss late og lite observante: Vi tar hverandre - og vår gjensidige respekt og kjærlighet - for gitt, og blir blinde for utvikling og utfordringer og endringer hos dem vi er glade i. Vi føler oss kanske til og med "truet" når familiemedlemmer utvikler og forandrer seg !

Samtidig var hun opptatt av retten til privatliv og muligheten til å utvikle seg innenfor den strukturen som familien utgjør: Ideelt sett skulle familien være en base, en ramme, som gjorde det trygt å satse - å ta en risk", å våge! Og så skulle man alltid kunne komme tilbake hvis man mislykkes, i trygg forvissning om at her - i familien - har man en plass og en rolle, og er kjent og godtatt.
Og isteden blir det ofte sånn at familiebånd blir hindringer, selvpålagte restriksjoner, hensyn, ønske om å "skåne" dem man er glad i, forestillinger om andres reaksjoner, frykt for andres dom........

Hun snakket mye om forholdet til sin egen mor. Og om tanker hun gjorde seg da hun selv ble mor. Og om hvordan hennes tanker om morsrollen hadde endret seg over tid.

Jeg skulle ønske hun hadde levd litt lenger. Jeg skulle gjerne ha snakket mer med mamma om hvordan man er en" god mor".

Når trekker vi grenser - og når tøyer vi toleranse og aksept litt til, i håp om at "det ordner seg"?

Når stiller vi opp og hjelper til og støtter opp - og når setter vi strek, og krever at voksne barn tar ansvar for seg selv?

Når blander vi oss inn - og når trekker vi oss tilbake?

Og så skulle jeg så gjerne ha takket henne.
På morsdagen.

Spanske katter liker også pc'er......

Hjemme foregår det en kontinuerlig krig for å få kattene vekk fra skrivebordet mitt på kontoret: De elsker å legge seg tett inntil PC'en, for der er det varmt og godt. Men det blir en litt for dyr katte-varmer: Etterhvert som vifte og tastatur fylles med kattehår, blir maskinen selvfølgelig stadig varmere og dermed deiligere for kattene - og stadig mindre egnet som arbeidsredskap. Og nå har jammen den samme krigen forflyttet seg hit:

Jeg tror dette er Lui -  litt vanskelig å holde styr på alle kattene her, så jeg holder meg til shäferen Shiva: Vi har startet med daglig strigling og børsting, og det har gjordt underverker for pelsen hennes - og allerede redusert talgansamlinger og andre ekle greier i huden. Så nå går hun rundt og føler seg som en dronning: Hun har tilogmed begynt å knurre (lavt) til noen av de mest arrogante kattene!   Gamle damer blir som nye!

Og mens jeg rapporterer fra faunaen her nede, kan jeg jo nevne at sånn rundt regnet 200 mygg har hatt slektstreff på ryggen min i natt. Så i dag har Shiva og jeg hatt enda mer felles enn litt stive hofter og knær, overvekt og dårlig syn: Vi har tuslet rundt i hagen her sammen, og benyttet hver mulige anledning til å gnukke ryggtavlen inn mot murer og trestammer...... Dessuten har jeg gått til innkjøp av den aller giftigste og minst miljøvennlige "insecticida" jeg kunne finne, så nå flyter rommet mitt av mygg-lik - til min store tilfredshet. Regner kanskje ikke med allverdens sympati for kløende myggstikk fra slekt og venner i vinter-Norge, men det er jo lov å prøve....?

Været her er lettskyet, forholdsvis mye vind, men varmt og godt: Ca. 22-23 grader om dagen, og 17-18 nå om kvelden.

Etter yoga hver dag i to uker, og to timer med en personlig trener den siste uken, kjenner jeg at nå begynner faktisk kroppen å fungere igjen - etter noen måneder med kulde og leddverk og betennelser. Det er fantastisk deilig!

Deilig også å tusle rundt i hagen her. Den er dyktig laget: Ikke så stor, men inndelt i mange "hagerom" - noe som gjør at den virker større, og dessuten mer spennende!

 

  

Dette er mitt yndlings-sittested: Her sitter jeg en liten stund hver kveld og ser på stjernehimmelen:

Og så er det disse plantene som vokser rett ut av lavasteinen overalt her. Fasinerende! Jeg satt og strevde med et kapittel om "plantenæringstoffer" til boken min, tok en pause og gikk ut for å strekke på meg - og oppdaget denne. Det ble litt vanskelig å skrive overbevisende om behovet for nøyaktig doserte makro- og mikronæringsstoffer for å få til plantevekst ............

Så var uværet over for denne gangen.......

.....og Villa Isis ligger badet i sol.

 

I dag har det vært behagelig "norsk sommertemperatur", litt vind, og vannet begynner å varmes opp både i bassenget og i sjøen. Til nå har morgenbadet vært unnagjort særdeles raskt: Et tappert forsøk på rolige, synkrone svømmetak den første lengden, og frenetisk plasking i vill stil tilbake for å rekke frem til grunna før krampene setter inn.  Men i dag hadde jeg en super treningsøkt på over en halv time i bassenget - deilig! Svømming gjør underverker for betente muskler og ledd. 

Underverker gjør også daglige turer med masai-joggesko: Sånne med runde såler, hvor foten ruller i en jevn bevegelse fra hæl til tå. De er fantastiske både for rygg, hofter og knær - og burde brukes av alle over tredve. Det tar litt tid å venne seg til å bruke dem, og det er lett å snuble den første tiden - men nå begriper jeg nesten ikke hvordan jeg klarte meg uten. De kan vel ikke kalles verken "nette" eller "kule", men så lenge de faktisk gjør at jeg kan gå mange kilometer uten å få vondt i føtter eller knær er akkurat *det* helt greit. Det er utrolig deilig å bevege seg igjen, etter uker innendørs på grunn av kulde og "vondter".  En kikk på kartet forteller at jeg har gått omtrent 15  kilometer hver eneste dag. Det er jeg både stolt av og fornøyd med!

Også er det jo inspirerende å oppleve praktfull vegetasjon som vokser rett ut av lavasteinen - midt på vinteren:

 

Dagene her har raskt kommet inn i en grei rytme: 

Morgenbad klokken 8, yoga fra 08:30 til 10:30, frokost - og så etpar timers skriving på det som etter planen skal bli en bok om økologisk hagebruk. Deretter ut på tur, medbragt notater og skriblerier og ideer som jeg leser inn på i-poden min og lytter til mens jeg går. En svømmetur, en rask lunsj - som regel i form av knekkebrød og frukt "på rommet" , etpar timers skriving igjen, og så ut på tur nummer to.  Da får jeg som oftest med meg solnedgangen på veien hjem. Selv når det er uvær farges en del av skyene eller himmelen av solnedgangen. Det er et praktfullt skue å komme vandrende ned fra fjellet og se utover havet og over til Fuertoventura, hvor "sukkertopp"-fjellene ofte er innhyllet i en tåke som farges rosa-rød-lilla av solen når den ligger og liksom flyter på Atlanterhavet, like over horisonten. 

Middagen spiser jeg som oftest på en livlig og hyggelig tapas-bar i landsbyen - med fantastisk gode og kreative tapas - mens jeg skribler notater og forsøker å strukturere meg og "oppsummere" dagens arbeid. Deretter er det "hjem" på rommet til enda to-tre timer med skriving. (Eller stirring på skjermen, når hjernen streiker...). Akkompagnert av litt rolig jazz fra i-pod med reisehøytalere - med overraskende god lyd. Og så avsluttes dagen med telefon til Egil, og gjensidige rapporter om tingenes tilstand.

Dette høres ut som et luksusliv - og er det også (!), men jeg er temmelig sliten når jeg krabber til sengs sånn litt over midnatt!

Litt variasjon unner jeg meg: I går kveld var jeg ute til middag med to damer som har vært her en uke, og som reiste hjem idag. Og lørdag har jeg kjøpt billett til en konsert oppe i Teguise, med Praha Kammerorkester.

Shäferen Shiva har flyttet inn til meg. Her i Villa Isis er det kattene som står i sentrum, og Shiva er absolutt en "underdog"! Hun er en gammel, tøff dame, med dårlige hofter og knær, litt hudproblemer, overvekt, sprukne klør og litt dårlig syn. Men hun bjeffer som en helt (!) med utmerket lungevolum og flotte basstoner hvis nabohundene jekker seg opp, og blir nesten som en liten, vill hvalp når hun får ferten av ferske leverbiter som jeg kjøper til henne hos slakteren i landsbyen. 

Vi har mye felles, og kommuniserer utmerket...... :-)

Fra idyll til inferno

I skrivende stund har jeg akkurat lukket skyvedøren ut til hagen, trukket for gardinene, laget en kopp beroligende kamille-te, og gjør mitt beste for å stenge verden ute: Her er et forrykende uvær!

Jeg har sittet lenge ute og beundret det på avstand: Over meg var det stjerneklar himmel, kvelden var mild og lun - og plutselig oppdaget jeg lyn mellom skyene i horisonten, langt ute i Atlanterhavet.  Siden jeg er en pyse i tordenvær talte jeg sekunder for harde livet - men da jeg kom til over 50 før tordenskrallet følte jeg meg ganske trygg. Så jeg ble sittende, fasinert over lynene som fór både vertikalt og horisontalt over himmelen.

Det ble et fantastisk lys: Rett over meg var det stjerneklart og jeg skimtet fullmånen. I syd var skyene delvis hvite og luftige, delvis kullsorte og truende - og de beveget seg nesten like mye og raskt som lynene! Etterhvert ble det som et inferno av lyn og skyer og lys og mørke! Fortsatt på betryggende avstand.....

Men plutselig var det ikke lenger stjerneklart over meg. Og alle forsøk på å telle sekunder mellom lysglimt og tordenskrall var aldeles fånyttes: Det lynte og tordnet i ett sett. Og så kom regnet - ikke ovenfra, men som en loddrett vegg rett mot meg.

Fasinerende, fantastisk og skremmende.  I mitt neste liv tror jeg at jeg vil studere meterologi......

Søndag i Teguise: A Trip Down Memory Lane

I årene 1973 til 1983 var jeg ofte her på Lanzarote, både i jobbsammenheng og på ferie.
Den gangen var søndagsmarkedet i den gamle hovedstaden Teguise en stor attraksjon. Det ble tradisjon å dra opp til Teguise grytidlig om morgenen for å sikre seg de beste kjøpene - og så spise lunsj hos Philipe, som drev restaurant i et gammelt steinhus like nedenfor kirken.
Idag kjørte jeg opp til Teguise igjen. Selvfølgelig var det litt andre produkter for salg på markedet - men jammen var det mye jeg kjente igjen også!
Og så spiste jeg lunsj i det samme lokalet, som ser nesten akkurat makent ut som for 35 år siden. Nå heter restauranten "Acatife" og drives av Philipes datterdatter.

Litt rart, litt vemodig, ganske hyggelig.....!

For å  komme til Teguise fra sydkysten, må vi kjøre gjennom Lanzarotes spesielle vulkanlandskap. Det slutter aldri å fasinere meg.....  Egentlig minner det litt om Finnmark, kanskje spesielt Hammerfest: Goldt og øde og uten særlig vegetasjon - inntil man ser nærmere etter, og ser at jammen spirer og gror det også i dette "månelandskapet". (Dobbeltklikk på bildet for å få det opp i full størrelse og få frem detaljene)