Fra idyll til inferno

I skrivende stund har jeg akkurat lukket skyvedøren ut til hagen, trukket for gardinene, laget en kopp beroligende kamille-te, og gjør mitt beste for å stenge verden ute: Her er et forrykende uvær!

Jeg har sittet lenge ute og beundret det på avstand: Over meg var det stjerneklar himmel, kvelden var mild og lun - og plutselig oppdaget jeg lyn mellom skyene i horisonten, langt ute i Atlanterhavet.  Siden jeg er en pyse i tordenvær talte jeg sekunder for harde livet - men da jeg kom til over 50 før tordenskrallet følte jeg meg ganske trygg. Så jeg ble sittende, fasinert over lynene som fór både vertikalt og horisontalt over himmelen.

Det ble et fantastisk lys: Rett over meg var det stjerneklart og jeg skimtet fullmånen. I syd var skyene delvis hvite og luftige, delvis kullsorte og truende - og de beveget seg nesten like mye og raskt som lynene! Etterhvert ble det som et inferno av lyn og skyer og lys og mørke! Fortsatt på betryggende avstand.....

Men plutselig var det ikke lenger stjerneklart over meg. Og alle forsøk på å telle sekunder mellom lysglimt og tordenskrall var aldeles fånyttes: Det lynte og tordnet i ett sett. Og så kom regnet - ikke ovenfra, men som en loddrett vegg rett mot meg.

Fasinerende, fantastisk og skremmende.  I mitt neste liv tror jeg at jeg vil studere meterologi......