God jul?

I mange år var ukene før jul den aller verste tiden av året. Jeg hadde en slags forestilling om hvordan det "burde være", og greide aldri å leve opp til det. 

Inni hodet mitt hadde jeg et bilde av mamma, fin på håret og diskret sminket, i julekjole med juleforkle utenpå, på kjøkkenet mens hun tryllet frem enda en sort sildesalat innimellom de hjembakte rundstykkene og brødene og den hjemmelagede sylten. Mens pappa satt ved pianoet og spilte og sang - og mamma nynnet med, fra kjøkkenet....... Og huset luktet godt - og annerledes - og det var spennende gaver gjemt bak hver eneste skapdør, og snøen dalte vakkert ned ute........

Jeg fikk det aldri til. Huset var aldri rent eller ryddig nok. Jeg rakk aldri å stryke juleforklærne. De gangene jeg forsøkte å bake julekaker gikk det ofte galt: Kakene ble svidd eller tørre og i alle fall ble de stygge. Jeg greide aldri å forhindre at ungene kranglet. Huset vårt ble aldri så "julete" eller harmonisk som jeg følte det burde være.......

Noen ganger meldte jeg meg ut. De "utmeldte" julefeiringene ser jeg tilbake på med glede: Vi sendte beskjed til venner og kjente om at deres julegave til oss var at vi brukte julegavebudsjettet på Sydentur. Så sendte vi et stort antall julekort og julebrev  - og så dro vi: Med vår høyt skattede venetianske julekrybbe, adventskalendre og to poser risengrynsgrøt i bagasjen. I leilighet på Lanzarote eller Gran Canaria med en kokeplate og svømmebasseng fant vi julefreden: Der hadde vi tid til å være sammen! Der gikk vi til julegudstjeneste uten mas og stress. Der lo vi av palmer med julelys og hadde tid til å lese hele "Julemysteriet" aldeles uforstyrret.......
Løsningen anbefales på det varmeste for småbarnsforeldre!!

Det er først de siste årene jeg har greid å kose meg med juleforberedelser uten prestasjonsangst eller urealistiske ambisjoner.

Ett "triks" har jeg lært av Egil: Vi handler julegaver hele året! På reise, men også ellers, kjøper vi gaver som vi synes om og tror "noen" kan ha glede av.  I november tar vi frem "presangkassen" - og blir alltid overrasket over hvor mange av de innkjøpte gavene som åpenbart "passer til" en mottaker på julegavelisten vår.

Så da gjenstår bare pakkingen - og den koser jeg meg med! Jeg tenker på mottakeren av gaven, slenger på en ekstra klistrestjerne eller julenisse, mumler en slags besvergelse eller et ønske, og er takknemlig for å ha tid til å fokusere på familiemedlemmer og venner som vi sjelden har anledning til å være sammen med.

I år har jeg pakket julegavene i avispapir. (Noe som ble latterligjordt i Nytt på Nytt sist fredag...) Jeg synes egentlig det ble ganske fine gaver ut av avispapir kombinert med litt rødt gavepapir, noen klistremerker og en gullpenn.....

En annen juleglede er juleblomstene. Jeg har en forkjærlighet for amaryllis: Jeg synes de er så vanvittig spektaktulære - så helt hinsides alt som burde vokse og gro i Norge i desember! De burde i alle fall være "engangs" - noe vi kaster etter blomstring, en "dekorasjon" som har gjordt jobben.......

Men min hvite amaryllis blomstrer nå for 5. år på rad. Og i år overgår hun seg selv: To stengler med fire blomster på hver! Jeg har ikke gjort annet enn å klippe ned og gjødsle litt og potte om. Et juleunder - og en stor gave!

En ekstra førjulsgave fikk jeg i går: En sommerfugl åpenbarte seg på planterommet, midt mellom knoller i vinterdvale og nedskårne fuchsiaer. Vakkert!

Den overlever nok ikke lenge - men for meg ble den en påminnelse om at nå er det under en uke til solen snur
og det går mot en ny vår........

Vakker vinter!

Det er vakkert ute nå!
Kulden forhindrer meg fra å være særlig mye ute: Etter noen minutter er både ledd og muskler pinnestive og verkende.  Allikevel må jeg ta noen snarturer ut i vinterlandskapet: Det er så vakkert at det nesten gjør vondt!
Og det lar seg selvfølgelig ikke forevige gjennom et mobilkamera. Jeg synes allikevel at disse glimtene fanger litt av stemningen.....

Dette er "knipset" rett bak huset vårt. 

Busken til venstre er en gammel syrinbusk. 

Himmelen i nord er i ferd med å rødme. 

Man trenger ikke dra langt ut i villmarka for å få vakre naturopplevelser! 

Dette knipset jeg utenfor kirken i ettermiddag. De nesten stiliserte benkene og gravstøttene er flotte sammen med de (nesten) like stiliserte trærne og buskene, med avrundede former. Vakkert!

Jeg er veldig glad i den gamle kirken her. Der føler jeg tilknytning og tradisjon og røtter. Mamma er døpt, konfirmert og viet der. Mormor og morfar og mamma og pappa ligger gravlagt der. Der er dessuten ganske mange andre graver som jeg jevnlig oppsøker:  Ikke mindre enn tre barndomsvenninner, foreldrene til flere gode venner, mors tante og onkel, "gamlepresten" som var en venn av mor og som konfirmerte meg, flere barndoms- og ungdomsvenner av mor, tidligere naboer og venner av både morfar og mormor og mor og far....

Vel hjemme igjen tuslet jeg en tur rundt huset. Og oppdaget at en stakkars solstol er gjenglemt på plenen. Egentlig er det litt hyggelig at den står der: Den minner om at en gang blir det varmt og sommer igjen.....

Tullebesøk

Fem dager i november hadde vi "tullebesøk" av Egils to barnebarn. Utrolig hyggelig! De er verdens mest harmoniske og "lettvinte" unger: Når det en sjelden gang oppstår et problem lar det seg trylle bort med en sang eller litt tøysing.

Et daglig høydepunkt (for meg) var å bli vekket av to litt forsiktige småpikestemmer som ropte "Moffa! Moffa!" akkurat passe høyt til at det bar til soverommet. Og registrere at Egil, som er minst like mye B-menneske som jeg, formelig stupte ut av sengen med et digert smil rundt munnen og ropte "Nå kommer moffa!" med en stemme som kunne smeltet en sten!

Til tross for det er det jammen strevsomt å ha ansvaret for barn igjen: Evnen til å kombinere jobb og husarbeid med barneomsorg er mildt sagt svekket med årene........

Barne-TV-tid!

Stolene som ungene sitter på ble snekret i fengselet i Kirkenes. Pappa kjøpte dem i julepresang til meg - det må ha vært til 5- eller 6-årsdagen. De er m.a.o. over 50 år gamle, har overlevd et utall flyttinger, og brukes nå av 3. generasjon....... Hyggelig! 

(Men nå må de pusses opp!)

"Onkel Bane" (Bjarne) kom helt fra Stavanger for å være med på "Reisen til Julestjernen" på Nasjonaltheateret. Stor stas!

Litt stolt onkel?

Teatertuller

 

Jeg tror vi voksne koste oss mer enn ungene: Johanna (2 år) syntes det var altfor skummelt: Hun satte seg resolutt på fanget mitt med ryggen til scenen og nynnet og pratet for seg selv. Det er jo en kjempesmart strategi når omgivelsene er skumle! Sara Kristin (4 år) var litt mer forberedt: Hun har sett stykket på video og visste at det var skummelt. Men det er jo allikevel noe annet å se den onde greven i levende live, bare noen meter borte. Da var det godt å ha et morfarfang!

Det var altfor kaldt til å leke ute mens de var her. Men vi hadde nok å ta oss til inne. Sara Kristin er en kløpper til å bake pepperkaker! Hun fyllte en hel boks, og var utrolig nøyaktig og grundig. Johanna syntes det var morsommere å spise pepperkakedeig, og gadd ikke riktig ta opp konkurransen med storesøster......

Ekstra stas var det selvfølgelig når tante Ida kom på besøk - hun har jo vært i Berlin flere ganger og vært barnevakt.

Hvem koser seg mest, tro? 

Legg merke til terrassedøren i bakgrunnen: 

Man trenger ikke dyre vindusdekorasjoner når man har tuller og "glasstusjer"! 

Da vi pusset opp badet i vår kastet vi ut badekaret. Til neste år står badet nede for tur: Der er det bedre plass, og der skal vi ha badekar. I mellomtiden klarer Egil og jeg oss godt med dusjhjørne - og så har vi jo boblebad på terrassen som er i flittig bruk hele året. Men vi tenkte ikke på at vi kunne få barnebesøk!

Ingen annen utvei enn å ta i bruk "gamlemåten" - som fortsatt fungerer glimrende: Balje på gulvet, litermål til hårvaskvann, masse skum og plenty med gulvkluter....... 

Johanna syntes det var kjempefint å ha håndtak å holde i!

.....og Sara Kristin skrur automatisk på fotosmilet når noen trekker frem et kamera.....

Så kom grandtante Nora Brit på besøk. Da ble det fres på matingen!

Se på den øyenkontakten!

For et privilegium, å få lov til å være en ørliten del av livene til to nye, små mennesker..........!

Onkel Jon er borte

 Onkel Jon, min fars yngste bror, døde den 17. november. Jeg var på vei til å besøke ham på sykehuset da kusine Hege ringte og fortalte at det var slutt.

Da jeg flyttet hjemmenfra som 17-åring bodde jeg ett år "på hybel" hos onkel Jon og tante Gulle på Høvik. Det året kom til å bety mye for meg. Både onkel Jon og tante Gulle hadde alltid tid til å lytte til og snakke med en temmelig forvirret og frustrert 17-åring. Og kanskje aller viktigst: De tok meg på alvor! Jeg tenker tilbake på sene kvelds- og nattetimer i kjellerstuen på Høvik med engasjerte samtaler om politikk, religion, filosofi og etikk med stor glede – og dyp takknemlighet!

I mange år etter at jeg flyttet derfra var huset på Høvik mitt "annet hjem": Jeg var alltid velkommen, der var alltid tid og tilgjengelighet – og god whisky :-)

Mange år senere ble Flesi og Høvåg et felles samlingspunkt: Da Nessetun ble bygget bare noen få hundre meter fra Skjellnes på midten av 80-tallet, ble somrene preget av tett kontakt mellom oss kusiner og barna våre – og med pappa , onkel Jon og tante Gulle som særdeles tilstedeværende "familieoverhoder". Der har vi levd tett på hverandre og delt opplevelser, gleder, tanker – og frustrasjoner og sorger.

Det er få mennesker jeg har hatt et så ærlig forhold til som onkel Jon. Vi har kranglet og såret hverandre og utvekslet klare, gjensidige meldinger i førti år...... Jeg tror jeg tør si at grunnlaget for denne ærligheten har vært en gjensidig respekt – og kjærlighet.

Nå er både pappa, onkel Jon og tante Gulle borte – og Skjellnes er solgt. En epoke er definitivt over.

Jeg jobber fært med å fokusere på takknemlighet over det som har vært fremfor sorg over det som er forbi.

Innimellom lykkes jeg.

Pappas bursdag idag

Han ville blitt 86 år. Rart å tenke på at det ikke er mer enn knapt halvannet år siden han døde. På den ene siden synes jeg det er en evighet siden han levde. På den andre siden hender det rett som det er at jeg innbiller meg at han er på vei inn døren......
Ida-Marie var på graven i dag og tente lys og sendte bilde. Sist vi tente lys der var for en drøy måned siden  - da var det 25 år siden mamma døde.
Rare merkedager.
Anledninger til eftertanke.
Godt å ha en grav å gå til!

Tilbake i Villa Isis

Så var jeg tilbake igjen på Lanzarote. Denne gangen blir oppholdet i Villa Isis på hele fem uker. Heldigvis kommer Egil nedover en ukes tid sånn omtrent "på midten" av oppholdet.

Jeg har installert meg med arbeidsbord ved bassenget - ikke noe dårlig arbeidsværelse....

Hensikten med oppholdet her er det samme som i februar: Trene og skrive.  Jeg kom nedover på onsdag og startet nokså friskt på torsdag med både svømming og en times aerobic og styrketrening. Så var det to timer med yoga fra morgenen i dag - og nå kan jeg knapt gå, og absolutt verken bøye meg eller snu meg !  Huff!

Været her akkurat nå er helt passe: Det veksler mellom strålende sol og litt skyet, med dagtemperatur på rundt 25 grader.

Det trådløse nettverket på Villa Isis er nede for øyeblikket. Derfor skrives dette fra verandaen i 2. etasje på "The Famous Bluebells Bar" i Puerto del Carmen - det eneste stedet jeg vet om som har gratis trådløs tïlgang. Her er det storskjerm med sport, billig øl, høy stemning, og Elvis og the Beatles på anlegget.....Gjestene er nesten uten unntak enten tyskere eller briter i størrelse XXXL med sport og øl som hovedinteresser. Ikke akkurat mitt favoritt-type-sted, men hva gjør man ikke for å kunne skrive noen bloggord?  Fordelen med å sitte her er at i disse omgivelsene føler jeg meg både slank og elegant..... :-)

Etterhvert som rapportene fra Norge om kulde og snø finner veien hit ned, vil jeg garantert blogge mer om vær-, føreforhold og eventuelle små og store begivenheter herfra.

Nå er Skjellnes solgt

..... og jeg har visst ikke flere tårer igjen. Nå har vi vært der nede og pakket sammen personlige eiendeler, og reist derfra for siste gang.

Skjellnes, påsken 2008

 

Pappa overtok Skjellnes etter sin onkel. Onkel Bjarnes tanke var at Skjellnes skulle være et samlingssted for familien.

Skjellnes ligger på Flesi, eller "på Nesset" som det heter der nede, ved Kjøpmannsvik omtrent midt i Blindleia. Siden onkel Bjarne kjøpte Skjellnes i 1950 er det ikke bare "vårt" sted som har vært et samlingssted for familien: Også Nessetun, Ekeli og Ellensåker  ligger "på Nesset" og har vært viktige "familiesteder", hvor søskenbarn og tremenninger som ellers knapt ville kjent hverandre har fått være sammen og lært hverandre å kjenne, og hvor 4. generasjon nå har gjort sitt inntog. Disse sommerstedene har gitt oss en unik kontakt med familie og slekt.

Og nå har altså vi sagt takk for oss, og meldt oss ut av denne tradisjonen og dette fellesskapet.

Selv har jeg vært på Flesi hver eneste sommer i 55 år. (Jeg er 57......)  Som 8-åring hadde jeg flyttet fire ganger. Som 14-åring sju.......Og det handlet ikke om "skifte strøk", men om fullstendige miljøskifter: Fra Stavanger til Viksfjord til Larvik til Kirkenes til Harstad til Bodø.....

Flesi og Lørenskog, hvor mormor og morfar bodde, var mine faste punkter i tilværelsen.

Mange av de menneskene jeg møtte og ble glad i "på Nesset" har betydd mye for meg. "Gamle Johanne" som vokste opp på Skjellnes sammen med syv søsken. Hun solgte barndomshjemmet sitt til onkel Bjarne men forbeholdt seg retten til å bli boende. Johanne hadde alltid tid. Og hun var god til å fortelle! Johanne har lært meg å lyse krabber og å ro og hun har vist meg de gode fiskeplassene. Hun har lært meg å "lese" skyene og sjøen -og å kjenne igjen masse stjernebilder. Og så har hun lært meg mye om hvordan det var å vokse opp i Høvåg på tidlig 1900-tall - og gjort historien levende!

Johannes kusine, "Dikka", bodde på gården like ovenfor Skjellnes. Ryktene sier at hun var smellvakker, og en gang forlovet med min farfar...... Jeg husker henne bare som en gammel dame som alltid sto i døren når vi kom forbi, alltid hadde tid, og alltid bød på et glass hjemmelaget ripssaft. Dikka var den første personen i mitt liv som ga meg en "voksen" gave: En grønn sukkerkopp med gule og orange blomster langs kanten. Den er gyselig stygg -og jeg elsker den fortsatt, og har omhyggelig pakket den inn ved hver eneste flytting! En stor skatt!

"De voksne" på Flesi har lært meg å være trygg i båt. Tante Margit sendte meg til Kjøpmannsvig for å kjøpe fløte: Da måtte jeg ro prammen (den var en forferdelig stor og tung gammel trebåt!) - og det var aldri noen tvil om jeg ville klare det! En gang ble vinden for sterk (og årene for store og tunge), jeg mistet en åre og drev nedover leia - da kom onkel Bjørn fra Ekeli og "reddet meg", og lærte meg samtidig hvordan jeg kunne brukt en åre til å styre båten mot land.

Jeg var bare 11 år da tante Margit første gang ba meg ta snekka og dra med en beskjed til "doktor Torkildsen" i Åkerøhavn. "Snekka" var en praktfull sørlandssnekke som onkel Bjarne hadde fått bygget etter egne spesifikasjoner. Tenk hva det gjør med en 11-åring å kunne mestre den alene!

Jeg kommer sikkert til å blogge mye mer om Sørlandet og Skjellnes: Det har vært en stor og viktig del av livet mitt og det er vanskelig å forstå at det er en epoke som er over.

Nye prosjekter.....

Da oppussingen av stue/kjøkken/bad/gang/trapp omsider var ferdig i august, skulle vi vel egentlig sagt oss godt fornøyd med årets innsats på vedlikeholdsfronten. Men, neida - vi hadde fått blod på tann, som det heter - og satte i gang noen utendørs prosjekter som akkurat nå fremstår som en total raséring av store deler av hagen......

Jeg har opplevd det mange ganger: Fagfolk engasjeres til å gjøre en jobb -og i løpet av prosessen kjenner jeg det nesten som om det blir begått overgrep: Ting rives istykker og kastes, det er fokus på "prosjektet" og ikke på det som er rundt - selvfølgelig. En rose jeg var veldig glad i ble trampet ned forleden. Selvfølgelig skulle jeg ha flyttet den, eller gitt beskjed om at den skulle tas hensyn til.......

Første prosjekt var å fikse på terrassen. Den var nedslitt og ujevn og stygg, og trappen fra spisestuen og ut var vaklevoren og farlig. Og etterhvert som vi tegnet og målte og regnet forvandlet prosjektet seg gradvis fra en oppgradert platting til en stor og veldig lekker veranda med en solid fundamentert trapp og innbygging av vårt lille massasjebad.

Neste prosjekt: Skiferhellene utenfor inngangen var blitt skjeve og ujevne, med mye ugress i sprekkene. Egentlig trodde jeg det lot seg gjøre å løfte bort hellene, fjerne litt av jorden/sanden under, legge duk for å hindre ugress, tilføre litt ny sand/grus - og legge hellene tilbake. Men når "skikkelige" håndverkere settes på jobben skal den gjøres ordentlig! Gutta har gravd seg nesten 2 meter ned for å sikre frostfri drenering, lagt isolasjon oppå et tyktlag med pukk, og støpt et solid fundament. Så skal skiferheller legges, og mellomrommene fylles med sement.  I mellomtiden har vi ikke kunnet bruke inngangsdøren, men må vasse gjennom et gjørmehav (tidligere plen) og gå inn gjennom den nye terrassen..... Jureck (han med trillebåren) sitter midt i ett av mine yndlingsbed....... Bak ham er en bøtte med løk som jeg har gravd opp, i et fortvilet forsøk på å redde litt blomsterprakt til neste år.....

 

Tredje prosjekt er en flott og romslig utebod i tilknytning til drivhuset mitt. Her blir det plass til alt! I tillegg har jeg fått et tak å jobbe under: Her kan jeg prikle og potte om og pode av hjertens lyst uansett vær - og gå "tørrskodd" både til drivhuset og til boden. Like bak har vi lagt bark over et stort område under en gammel edelgran. Der er det plass til paller med jord og gjødsel og torv - og så blir det anlagt en sti med skiferheller som gjør at jeg kan manøvrere pallene med "innsatsfaktorer" på plass. Hittil har paller med"gartnergreier" måttet stå i innkjørselen - nå kommer de ut av syne, og blir samtidig lettere tilgjengelig for meg der jeg jobber. Fantastisk!

Fjerde prosjekt er å anlegge en sti rundt hele huset med bruddheller i skifer. Det har vi ønsket oss lenge. Nå blir det en realitet - men i mellomtiden bader vi i gjørme uansett hvor vi går. Her graves overalt - plenen er en katastrofe og bedene ser mildt sagt stusslige ut......

Men det blir bra. Jeg skal ta noen"katastrofebilder" nå, og så noen "etter"-bilder til våren - og er nokså sikker på at vi blir glad for resultatet.

Håndverkerne vi bruker er flotte folk! Dyktige og nøyaktige og ærekjære i forhold til å gjøre en god jobb! Og så er det hyggelige gutter: Masse humor og mange spennende skjebner og historier. Siden jeg har bistått dem litt i forhold til deres tidligere arbeidsgiver og den grove utnyttingen som fant sted, er vi blitt gode venner. Det er vennskap jeg setter pris på!

Samtidig må jeg tilstå at jeg gleder meg villt til den dagen jeg kan våkne om morgenen uten et eneste "fremmed" menneske verken i huset eller i hagen!

Sorgen og gleden de vandrer til hope

Denne overskriften har jeg brukt på et tidligere blogginnlegg også. Den gangen var det vår gode venn Johs. Berg som døde, etter å ha vært syk i lang tid. I går fikk vi den sjokkerende nyheten at en annen god venn, Ingjald Ørbeck Sørheim, plutselig er revet bort. Han fikk hjerneslag, og døde i løpet av to knappe døgn. Egil hadde en avtale med ham på lørdag.......

Selv snakket jeg med Ingjald for noen få uker siden: Han ga meg råd om hva jeg kunne gjøre i forhold til manglende lønnsutbetalinger til de polske arbeiderne som har jobbet her i huset. Da var han som vanlig på farten fra ett møte til et annet - full av entusiasme, boblende av innspill og refleksjoner.......  Og nå er han borte.

Et stort tomrom i vennekretsen. Et inderlig savn. En vond sorg.

London er besøkt, kjolen er bestilt - og mor er klar for hvilehjem.......

Vi har fått sett og gjort utrolig mye! Først og fremst fant vi Kjolen.......  

Den kommende bruden var nok ganske spent på  brudekjoleprosjektet.....!

 

... og det tror jeg den kommende forloveren var også!

 

Vi kan selvfølgelig ikke "offentligjøre" noe bilde av kjolen som ble valgt, men vi kan jo legge ut bilder av de kjolene det ikke ble - det gir en antydning om hvor nydelig den utvalgte er.....

Unødvendig å fortelle at mammas forbruk av papirlommetørklær nådde nye høyder?

Siden kjolen var i boks torsdag, brukte vi fredagen bl.a. til å gå på markedet i Portobello. Mye gøy!

Mor og datter i Notting Hill

Om kvelden så vi "The Phantom of the Opera" - helt praktfullt!  Lørdag var vi på yoga-workshop i 7 samfulle timer. Veldig morsomt, veldig bra - og veldig slitsomt!

Klar for yoga!

Yogaen ble arrangert på London Wetland Center - et aldeles praktfullt område en halvtimes kjøretur vest for sentrum i retning Heathrow. Jeg ante ikke at noe sånt fantes: Her går det rådyr og hjort og gresser, her er fasaner og påfugl og en haug med svømme- og vadefugler i en anlegg som er både nydelig og kreativt.

Dette er et innsekthus. Her bor det marihøner og biller og alle slags nyttige småkryp. Gjett om jeg har lyst til å forsøke å lage et sånt i hagen!

Jammen greide vi å karre oss avgårde til enda en musikal etter yoga-treningen! Vi fikk billetter til Les Miserable - en stor opplevelse. Som vi nesten gikk glipp av på grunn av pavebesøket i London: Halve sentrum var stengt, all trafikk sto bom stille og kaoset var fullkomment!  Men vi rakk det, heldigvis.

Søndag spaserte vi opp til Little Venice, og tok kanalbåten til Camden Town og markedene ved Camden Lock. En flott og avslappende tur, hvor vi fikk se London fra en litt annen side.

Camilla og Ida-Marie i Little Venice, klar for kanaltur!

Jeg tror markedene i Camden Town må være Londons beste. Her finnes absolutt alt! Bare folkelivet gjør det bryet verd å tilbringe noen timer der!

Så var det kanalbåt tilbake, drosje til Paddington Station, Heathrow Express ut til flyplassen - og hjem.
Under over alle under: Både sikkerhetskontroll og innsjekking på Heathrow var nesten kø-fri, flyet var i rute - og bagasjen ankom faktisk Gardermoen sammen med oss - noen kilo tyngre enn ved utreise!!

Takk for en flott tur!

Jentetur til London!

Jeg synes ofte det er litt patetisk når godt voksne damer drar på "jentetur" - men denne gangen skal jeg altså på tur med jentene mine, og da må det være lov å kalle det jentetur.

Camilla, Ida-Marie og undertegnede drar avgårde til London i morgen, og blir til søndag. Unnskyldningen er at vi skal se etter brudekjole til Camilla - turen er bursdagspresang til henne fra Ida-Marie og meg. Og jeg kjenner at jeg blir håpløst sentimental ved tanken på at størstetullen skal gifte seg, og nesten like sentimental over at jentene faktisk har lyst til å reise til London sammen med mamma.

Sånn så jentene mine ut høsten 1987, for 23 år siden.........

Vi har satt av morgendagen til brudekjoleprøving: Har gjort avtale med to brudesalonger i Kensington. (Der nytter det nemlig ikke å bare "slenge innom"!)  Forhåpentlig rekker vi en teaterforestilling eller en musikal om kvelden. Fredag blir det markeder: Enten Portobello eller Covent Garden - eller begge to, hvis føttene holder.... Og teater, selvfølgelig.  Lørdag skal vi på "yoga workshop" med Lynne: Min vertinne og fantastiske yogalærer fra Lanzarote. Syv og en halv times strekking og bøying kommer nok til å merkes - blir vi i det hele tatt istand til å bevege oss etterpå, tro? Vi legger i hvert fall ingen planer for kvelden......

Søndag kan vi rekke kanalbåten fra Little Venice til Camden Lock og en liten tur på markedene der, før vi flyr hjem om kvelden.

Vi gleder oss!

25 år siden.......

I dag er det 25 år siden mamma døde. Det er lang tid. Allikevel savner jeg henne fortsatt.  Ida-Marie og jeg var på graven i dag og plantet høstlyng og tente lys.

Savnet etter mamma er litt annerledes enn savnet etter pappa: Mamma døde så altfor ung - bare 61 år gammel. Hun kunne hatt så mange flere gode år. Pappa ble tross alt 84 år, og holdt seg frisk og sprek til han var godt over 80. Jeg savner pappa på en slags vemodig, takknemlig måte. Savnet etter mamma er tristere, mer meningsløst, mer iblandet sinne mot Vårherre som tok henne ut av tiden altfor tidlig, og sorg over at ingen av barnebarna fikk bli kjent med henne. Hun hadde garantert blitt verdens beste mormor!

På sånne "merkedager" forsøker jeg å rydde litt ekstra tid til å være stille og ha ro rundt meg. I dag har jeg filosofert litt over det å planlegge sin egen begravelse - noe som ser ut til å appellere til stadig flere. En kreftsyk bekjent bestemte for noen år siden at hennes aske skulle strøs ut på fjellet, i et område hun hadde sterk tilknytning til. Det ble en tøff påkjenning for hennes mann: Turen opp med urnen i passasjersetet og den sterke symbolikken i at alt som var et høyt elsket menneske forsvant med vinden holdt nesten på å knekke ham psykisk.

Jeg blir stadig mer overbevist om at begravelsen og alt det praktiske rundt et dødsfall er en viktig del av sorgarbeidet for de pårørende. Og at det er mye viktigere at seremoniene og ritualene rundt dødsfallet er riktig og meningsfylt for de pårørende, enn at de reflekterer avdødes ønsker. Det er de levende som skal leve videre, og som trenger alle tilgjengelige "hjelpemidler" for å leve seg gjennom særlig den første, akutte sorgen.

Vi er veldig takknemlige for at mor og far er gravlagt sammen. Det er godt å komme til kirkegården ved "gamlekirken": Der er mamma døpt og komfirmert, og hun og pappa viet - og gravlagt. Tante Brita var på besøk forleden og hadde med et fotoalbum som pappa laget til sine foreldre etter bryllupet: Her er mange, koselige bilder av lykkelige nygifte Vesla og Bjørn, både ved kirken og på Kåstad - og på bryllupsreise med Øya fra Kristiansand til Kjøpmannsvik sammen med Binna.

Litt vemodig og veldig hyggelig å tenke på at i juni skal Camilla og Rudi gifte seg i den samme kirken.

 

Island er fantastisk!

Så var vi vel tilbake etter en uke på Island. En fantastisk tur! Utgangspunktet var at noen av Egils studiekamerater og geologkolleger hadde lyst til å besøke en islandsk kollega, Hrefna, som studerte på Blindern og som nå er professor ved universitetet i Akureyri. Så etter litt om-og-men og en god del "organizing" dro geolog-ekteparet Ellen og Ivar Ramberg, professor David Bruton m. kone Anne (lektor og botaniker), og geolog Egil Bergsager m. undertegnede på slep avgårde til sagaøya.

Her har vi Islandsgjengen: Godt voksne - men med entusiasmen og nysgjerrigheten i behold!

Vi har besøkt Snorres hjemsted Reykholt, og frisket opp historiekunnskapene. Vi har vandret på Thingvellir, hvor Amerika og Europa rent geologisk skilte lag for sånt rundt regnet 20 millioner år siden. Jeg har lært at den europeiske og den amerikanske platen faktisk beveger seg i samme retning (og ikke mot hverandre, slik jeg trodde), og at "kollisjonene" oppstår fordi de beveger seg med ulik hastighet. I det hele tatt er jeg ganske matt av all den fantastiske informasjonen jeg har forsøkt å absorbere denne uken!

Her var vi sterkt fristet til en svømmetur: Midt mellom Europa og Amerika. Hvis det bare ikke hadde vært så innmari kaldt..........

Vi har opplevd grotter og geysirer og badet i varme kilder midt oppå fjellet i et goldt og ugjestmildt lavalandskap.

Midt oppå fjellet badet vi i en varm kilde. Vannet holder 80 grader når det kommer ut, så det må kjøles ned med tilførsel av kaldt vann. (Det blå håndklet nederst til venstre er mitt!)

Akurayri er den største byen på nordkysten. Der trivdes jeg godt! De andre dro på utflukt til Myvatn - jeg tilbragte dagen i den botaniske hagen. Hagen inneholdt utrolig mange sorter og arter og hybrider av "vanlige" planter - som jeg aldri har hørt om! En hvitrogn med kraftig vekst og digre bær. Jeg talte 13 marikåpe-arter!

En helt annerledes hvitrogn enn den vi får kjøpt i norske hagesentre: Sorbus cashmiriana. Den er kjempelekker! Skal skaffe frø i høst - bare må ha!

På vei sørover fra Akureyri opplevde vi Geysir. Utrolig. Vannet presses opp og eksploderer i en fantastisk søyle - med bare få minutters mellomrom. Vanvittige krefter!

Her er Egil og jeg ved Gullfoss

Og her er vi i den blå lagunen. Som heller burde hett "den hvite lagunen"!  Rundt lagunen står det silica i bøtter og øsekar (bokstavlig talt). Det er fint for hud og hår: Vi klinte oss inn og frydet oss over å få lov til å være unger med sølekaker igjen! Og så vakre som vi ble!!

Vel hjemme sitter jeg igjen med en følelse av takknemlighet, litt utmattet, lettere overveldet, og fortsatt nysgjerrig på hva denne lille sagaøya som rommer så mye "arvegods" har å tilby.

Jeg vil definitivt tilbake!

Utnytting av polske arbeidere

 Avisen til Oslo Bygningsarbeiderforening har bedt meg skrive en artikkel om "mine opplevelser". Jeg ønsker selvfølgelig å spre denne informasjonen så mye som mulig, og har lagt manuset ut på internett, her:

 https://docs.google.com/document/pub?id=1tLzVtIQe5rXP58ZpbFeCaA3_0y17hr2ZR2wTkc4IJMc

Ellers blir det lite blogging for tiden, på grunn av en ganske dum skade i hånden. I morgen reiser Egil og jeg sammen med to andre par til Island. Dette er studiekamerater av Egil fra geologisk institutt - og vi skal også besøke en studievenninne som er professor ved universitetet i Aukareiyri. I leid firehjulstrekker skal vi kjøre fra Reykjavik til Aukareiyri og tilbake til Reykjavik, bade i Myvatn, "inspisere" drivhus som er oppvarmet med jordvarme - og forhåpentlig lære ganske mye geologi i tillegg til å være skikkelige turister. Gøy!

Typisk norsk å være.......??

Jeg bruker litt tid om dagen til å forsøke å hjelpe noen av de bygningsarbeiderne som har stått for oppussingen her i huset. Ingen har fått lønn. Mange har lønnskrav mot arbeidsgiver for mange måneder. Noen må låne penger til mat.

Jeg kjenner at jeg skjemmes over å være norsk: Det handler om velutdannete fagarbeidere som tar ansvar for å skape en bedre fremtid for seg selv og familien ved å flytte til Norge, jobbe hardt, og spare penger. Og så blir de svindlet, lurt og utnyttet - her i dette lille, søkkrike, annerledes-landet vårt.

Bygningsarbeiderforbundet er en god alliert. De jobber knalltøft og har prioriteringene sine klare. Nå har de begjært firmaet konkurs. Da kan alle ansatte med lovlig kontrakt få lønnskravene dekket av et lønnsfond. Det tar nok minst et halvt år - og i mellomtiden må jo folk ha mat!

Og så har vi dem uten lovlig kontrakt, og som har jobbet svart - og blitt forespeilet gode inntekter. De fleste av dem ønsket å tjene penger raskt for å skaffe aksjekapital til å starte sitt eget selskap. De er rettsløse. De har jobbet 12 timer i døgnet i mange måneder, uten å få utbetalt en eneste krone. Og har ikke krav på noen ting.

Jeg trodde kanskje Arbeidstilsynet var interessert i lovlig ansatte som ikke får lønn. Det er de ikke. Politiet henviser til Arbeidstilsynet: De vil ikke engang registrere en anmeldelse for brudd på arbeidskontrakter før Arbeidstilsynet har sett på saken. Og det vil Arbeidstilsynet ikke: De vil ikke involveres i lønnssaker. Hadde det handlet om sikkerhet, kunne de kommet på banen. NHO er overhodet ikke interessert, så lenge arbeidsgiver ikke er medlem.

Fasit: Ingen andre enn fagbevegelsen tar ansvar.
Skammelig.
Flaut.

Matauk og strategier for bærplukking

Jeg koser meg glugg ihjel med å bedrive matauk. Etterhvert har jeg lært hva som blir brukt og hva som blir stående. Vi spiser lite syltetøy, men drikker mye saft. Derfor lager jeg ren saft, uten sukker eller vann, av mesteparten av bærene og mye av frukten. Det er luksus å ta opp en flaske hjemmelaget, ren eplesaft fra fryseren i februar!

I dag plukket jeg 20 liter solbær og rips - uten at det synes særlig på bærbuskene......  Det ga 12 liter ren saft, som er tappet på flasker og puttet rett i fryseren. Jeg kan sikkert plukke både en og to bøtter om dagen i mange dager. En utrolig overflod!

Jeg lærte veldig tidlig at bærplukking er alvorlige greier. Mormor og morfar hadde stor hage med mye bær og frukt, og jeg var med å plukke hver eneste høst fra jeg kunne gå. Jeg husker innhøstingen av bær og frukt som en serie kompliserte prosesser, hvor det gjaldt å holde tungen rett i munnen: Mormor og morfar hadde nemlig totalt forskjellige teknikker og filosofier! 

Når jeg plukket frukt eller bær med morfar, var det et hovedpoeng at absolutt alt skulle plukkes. Det skulle gjøres grundig. Ingen sløsing. Han hadde tilogmed et eventyr (som jeg kanskje tror han hadde laget selv) om et lite solbær som ble hengende alene igjen på kvisten etter at alle søsknene var plukket: Hun ble aldeles syk av vissheten om at hun ikke kom til nytte. Det endte heldigvis godt: En liten pike oppdaget henne, og puttet henne i gryten sammen med alle de andre.

Å plukke bær sammen med mormor var noe helt annet: Hun var opptatt av at vi måtte dele med fuglene! Derfor plukket vi bare cirka 2/3 av bærene på hver kvist. Det var ofte vanskelig å vite om jeg gjorde det riktig.  Har jeg plukket nok av denne kvisten, eller skal jeg ta noen klaser til? Kanskje har jeg tatt for mye, og så blir det for lite til fuglene?

Det som var aller mest krevende var å "balansere" disse to bærplukkefilosofiene: Når jeg plukket med morfar forsøkte jeg ofte å lure meg til å la det stå igjen noen få bær til fuglene. (Han oppdaget det alltid. Men jeg sluttet aldri å prøve!).  Når jeg plukket med mormor gikk det litt sport i å plukke så rent som mulig......

Som voksen sitter selvfølgelig denne barnelærdommen i ryggmargen, og jeg er totalt ambivalent i forhold til hvilken teknikk jeg vil bruke. Det viktigste er kanskje at hver gang jeg plukker bær tenker jeg på mormor og morfar, og hvor heldig jeg er som har hatt sånne fantastiske besteforeldre. Da blir bærplukkingen nesten som en liten andakt, med fokus på takknemlighet, glede og ydmykhet.

skal vi bry oss, tro?

Jeg har havnet i et dillemma.
Det viser seg at ingen av de håndtverkerne som har jobbet her i huset vårt siden april har fått lønn av sin oppdragsgiver - vår kontraktspartner. Det dreier seg utelukkende om polske arbeidere - men flere av dem har bodd her i Norge i mange år, og har familie og barn her. De er høyt utdannede og kvalifiserte fagarbeidere. Noen av dem står i fare for å måtte flytte fra leiligheten sin, fordi de ikke har penger til å betale husleie. De er frustrert og ulykkelige. De har til gode mange titusner i lønn.

Vår kontrakt om oppussing var opprinnelig med et firma som het Oslo Bygg Totalentreprenør. Vi valgte det - etter en anbudsrunde - fordi vi hadde brukt dem tidligere og var godt fornøyd med både arbeid og pris. Underveis ble dette firmaet kjøpt opp av et selskap som heter Akernor. Jeg ble forklart at Akernors forretningsidé var å kjøpe opp små håndtverksbedrifter og "forsyne dem" med det de ofte mangler, nemlig administrativ- og prosjektstyringskompetanse. Det virket tilforlatelig - siden "prosjektstyring" åpenbart var mangelvare i vårt oppussingsprosjekt!

I brønnøysundregistrene står imidlertid Akernor oppført som et selskap som bedriver formidling og utleie av arbeidskraft. Dessuten er styreformannen i Akernor tilfeldigvis samme person som styreformannen i Oslo Bygg Totalentreprenør. Min dialog med selskapet er høyst forvirrende: Daglig leder henviser til økonomisjef, og begge benekter delvis fakta som forlengst er etablert.... Jeg har forsøkt å slå fast at mitt anliggende er at ansatte som har jobbet i mitt hus skal få betalt det de har krav på. Jeg blir møtt med en sammenhengende strøm av løfter (som blir brutt), besvergelser, mistenkeligøring og bortforklaringer.

Ifølge Bygningsarbeiderforeningen, Arbeidstilsynet og jurister jeg har snakket med er det helt vanlig at polske fagarbeidere i Norge ikke får utbetale lønn for den jobben de gjør.

Hva gjør jeg?
I første omgang lar jeg vær å betale den siste regningen for oppussingen. Og har krevet garanti for at de ansatte får utbetalt lønn. Den garantien - hvis jeg får den - er antakelig ikke verdt papiret den er skrevet på.....  Noen av disse arbeiderne har allerede kontaktet fagforeningen, og er i en prosess mot selskapet. Andre har jobbet svart, og er helt rettsløse. Det er fristende å si at de får som fortjent. Men det er allikevel ingen tvil om at de har vært grovt utnyttet - av norske "entreprenører"!
I Oslo Bygningsarbeiderforbund fikk jeg ett entydig råd: Gå til media! Det er det eneste som ser ut til å virke i forhold til disse spekulantene innen bygg- og anlegg.
Kanskje jeg gjør det.

Fyterakkern

Huff, disse kroppene våre.......!

Siste gang farmor var på Skjellnes var hun ganske skrøpelig. Jeg tror det må ha vært sommeren 1991 - i så fall var hun 93 år. En dag dro vi andre til Lillesand i båt for å handle, og farmor ble igjen alene på Skjellnes. Det var underforstått at hun skulle legge seg og hvile. Da vi kom hjem, kanskje omtrent tre timer senere, var farmor ingensteds å se.

Vi fikk nok litt panikk. Vi løp rundt i huset og ropte, vi sjekket svabergene og strandlinjen og den gamle utedoen - og så fant vi henne: Liggende på alle fire oppe ved "gjestehytta" - ute av stand til å komme seg på bena igjen. Hun var langt fra forkommen. Snarere tvert imot: Hun var lynende forbanna!

Da vi kom styrtende til, bekymret og oppskaket, fant vi en eitrande sinna gammel dame: "Det er mine knær! Hvorfor gjør de ikke som jeg vil!"

Jeg skjønner henne godt. Siden vi kom tilbake fra Provence har både knær og albuer og håndledd og tær som tilhører meg unndratt seg enhver kommando fra hjernen.  Det er kjempefrustrerende å oppleve at armer og bein simpelthen ikke "lystrer", men lever sitt eget liv.

Samtidig vet vi jo at disse kroppene våre bare utgjør en liten del av alt vi står for - alt vi er.  Jeg er da definitift fortsatt meg, selvom jeg må melde avbud til avtaler og reiser fordi leddene mine er blitt betente og jeg må tilbringe litt av dagen i sengen.

Men når smertene tar overhånd og kroppen fungerer dårlig, føles det på et vis som om ikke bare kroppen min men også jeg er redusert, er litt mindre verd, er blitt "omdefinert" på et vis..... Da er det ikke bare helsen som er dårlig, men selvtilliten også.

Rare prosesser.

Hjemkomst

Så var vi vel hjemme igjen. Til overgrodd hage, frustrerte katter og hunder, ubetalte regninger, bilder som må henges opp på de nymalte veggene, masse skittentøy, lange lister over hva som må gjøres.......

For mange år siden gjorde jeg en jobb for SAS: Jeg intervjuet flere personer som reiste mye, og forsøkte å få frem ulike aspekter ved en sånn "reise-tilværelse".  En ordfører i Finnmark, en etterforsker i Kripos, en sikkerhetskontrollør i Veritas, en ansatt i det internasjonale Røde Kors, en oljearbeider i Nordsjøen, en embedsperson i Utenriksdepartementet - og noen flere. Felles for dem alle var at de hadde minst 200 reisedøgn i året.

Reportasjen i Scanorama fikk tittelen "Hjemkomsten er verst" - og reflekterte syntesen i alle disse intervjuene: Man savner og drømmer og gleder seg til et normalt familieliv - og så blir hjemkomsten et antiklimaks. Ikke minst fordi hver eneste hjemkomst tydelig viser at familien lever sitt eget liv, og som "reisende" blir man nesten en slags inntrenger. Man har ingen plass, fordi familien er organisert rundt dem som er hjemme. Det nytter ikke å rekke et tidligere fly for å kunne kjøre barn til trening: Naboen er forlengst plottet inn på logistikk-kartet......

Dermed blir hjemkomsten noe helt annet enn det man drømte om på hotellrommet. Den handler sjelden om jublende barn og en kjærlig ektefelle som varmt tar imot en hardt arbeidende og dypt savnet forelder og ektefelle og forsørger. "Jeg føler meg ofte som sand i maskineriet", sa et intervjuobjekt. "De har det altfor travelt til å registrere at jeg er kommet hjem", sa en annen. "Alle er lettet når jeg drar igjen. Jeg også." sa oljearbeideren, på vei til en ny treukers økt offshore.

I alle mine år som journalist har jeg aldri fått maken til respons, som jeg fikk på denne reportasjen! Folk ringte meg privat, sent om kvelden, i mange uker etter at den hadde stått på trykk. Jeg fikk flere titalls brev i posten, stilet til meg personlig. (Dette var før epost....)  Og alle hadde ett budskap: Omsider har det stått noe riktig og ærlig på trykk om hvordan det egentlig er å reise og å være mye borte fra familien.

Jeg tenker ofte på alle disse menneskene som kontaktet meg den gangen, og ville si noe om en "hjemkomst" som ikke ble som forventet.

Da føler jeg meg priviligert som kjenner at det er det godt å komme hjem, selvom kattene furter og grønnsakshagen er overgrodd!

Hôtel Les Messugues

Alle som skal til Nice-området bør vurdere minst en overnatting på Hôtel Les Messugues. Dette er en oase! Hotellet ligger like ved berømte St.-Paul-de-Vence, en snau halvtimes kjøretur fra Nice. Selve bygningen er en villa fra tidlig på 1900-tallet. Hagen her grenser til en liten vinmark på den ene siden, og eiketrær, sypresser, fikentrær og oliventrær på den andre.

Utsikt fra balkongen vår

Men først og fremst er det utrolig fredelig her. Vi har sittet på balkongen om kvelden og lyttet til sikader, gresshopper og frosker (som forresten kan bråke noe ganske utrolig innimellom! Ikke rart at franskmennene spiser dem!) og tittet på stjernehimmelen og følt at vi var nesten helt alene i verden......

I gangavstand fra hotellet ligger "kunstnerbyen" St.-Paul-de Vence. Her har mange av de store franske malerne holdt til, og restauranten La Colombe d'Or har veggene fulle av malerier og tegninger fra kunstnere som betalte for maten med et maleri eller en tegning. Her er flere ekte Picassoer og en prakftull kulltegning av Matisse. Vi hadde flaks og fikk bord der i går kveld - de var i utgangspunktet fullbooket frem til 22. august!

Rusleturen fra hotellet bort til St. Paul tar en knapp halvtime. På veien kan vi bl.a. se hvor Chagall sto da han malte dette bildet av St. Paul:

Resten av strekningen er også ganske malerisk:

Tilbake til Hôtel Les Messugues kan man fortsette å gå på oppdagelsesreise - her er overraskende elementer både inne og ute! 

Dette er heisdøren i 2. etasje

Alle dørene til rommene er hentet fra et gammelt fengsel: Komplett med kikkehull!

Dette er celle nr. 10.........

I en krok i hagen står en gammel jernseng

 

-----og resten av hagen byr også stadig på overraskelser: Plutselig dukker det opp en statue under et fikentre......

 

..... eller en meget fornøyd mann m. silkeslåbrok!

 

Frokosten serveres i vinterhagen

 

...hvor også interiøret byr på overraskelser......

På vei til bassenget passerer vi en hekk av Agapanthus

 

.... før vi kan dale ned i den lille basseng-kafeen og bestille nok en espresso.....

 

I ettermiddag bærer det hjemover til Norge igjen. Og som alltid er det vemodig når en ferie er slutt - samtidig som det skal bli godt å komme hjem! Og enda er sommeren langt fra over......