Huff, disse kroppene våre.......!

Siste gang farmor var på Skjellnes var hun ganske skrøpelig. Jeg tror det må ha vært sommeren 1991 - i så fall var hun 93 år. En dag dro vi andre til Lillesand i båt for å handle, og farmor ble igjen alene på Skjellnes. Det var underforstått at hun skulle legge seg og hvile. Da vi kom hjem, kanskje omtrent tre timer senere, var farmor ingensteds å se.

Vi fikk nok litt panikk. Vi løp rundt i huset og ropte, vi sjekket svabergene og strandlinjen og den gamle utedoen - og så fant vi henne: Liggende på alle fire oppe ved "gjestehytta" - ute av stand til å komme seg på bena igjen. Hun var langt fra forkommen. Snarere tvert imot: Hun var lynende forbanna!

Da vi kom styrtende til, bekymret og oppskaket, fant vi en eitrande sinna gammel dame: "Det er mine knær! Hvorfor gjør de ikke som jeg vil!"

Jeg skjønner henne godt. Siden vi kom tilbake fra Provence har både knær og albuer og håndledd og tær som tilhører meg unndratt seg enhver kommando fra hjernen.  Det er kjempefrustrerende å oppleve at armer og bein simpelthen ikke "lystrer", men lever sitt eget liv.

Samtidig vet vi jo at disse kroppene våre bare utgjør en liten del av alt vi står for - alt vi er.  Jeg er da definitift fortsatt meg, selvom jeg må melde avbud til avtaler og reiser fordi leddene mine er blitt betente og jeg må tilbringe litt av dagen i sengen.

Men når smertene tar overhånd og kroppen fungerer dårlig, føles det på et vis som om ikke bare kroppen min men også jeg er redusert, er litt mindre verd, er blitt "omdefinert" på et vis..... Da er det ikke bare helsen som er dårlig, men selvtilliten også.

Rare prosesser.