Slekt og familie - hvor viktig er det?

Journalisten i meg laget overskriften - privatpersonen nøler med å ta fatt på temaet.......
Finnes det noe svar på hvor viktig slekt og familie er?
Jeg tenker at det - som alt annet - varierer enormt mye gjennom livsløpet.

For mange inntrer refleksjoner rundt slekt og familie når besteforeldrene dør. Ofte er man ung og sårbar og har egentlig aldri tenkt over livets forgjengelighet før - og så forsvinner en klippe i tilværelsen. En person som alltid "har vært der" er borte. Og parallellt med (og på toppen av)  tapet kommer følelsen av at jeg aldri egentlig fikk fortalt hvor glad jeg var i den som nå er borte for alltid.

Og så kommer det selvfølgelig en ny utfordring av "familiefølelsen" når mor og far er borte. Da skal vi arve (og har som regel ektefeller som mer enn gjerne bidrar til prosessen) - og i tillegg oppdager nok mange av oss at det var foreldrene våre som bandt oss sammen: Når de er borte har vi kanskje overraskende lite felles......

Men i mellomtiden har jo mange av oss stiftet familie og fått barn - og bidratt til å føre slekten videre. Ungene våre er vel normalt aldeles uinteressert i hvor vi kommer fra: De har nok med sitt - heldigvis. Men vi andre, som er godt voksne, og som har litt tid til å filosofere over livet og meningen med det, blir kanskje i økende grad opptatt av sammenhengen mellom fortid, nåtid og fremtid.

Så hvor viktig er slekt og familie for oss? For meg? Hva skal vi minnes og hedre og ta vare på - og hva skal vi stille oss likegyldige og kanskje negative til? Og hva betyr valgene våre?

Utgangspunktet for disse refleksjonene er at jeg har fått en ny "dille": Slektsforskning. Bortsett fra at jeg absolutt ikke forsker - jeg bare registrerer det jeg har av fakta. Og det andre har samlet inn og forsket på.

Trodde jeg. Men så blir man jo litt nysgjerrig når det kommer ny informasjon om familiemedlemmer man trodde man kjente godt. Når jeg får vite at min mormor og morfar giftet seg i Kirkenes i 1920, så blir jeg utrolig nysgjerrig på hvorfor de befant seg akkurat der. Oslo-jenta og gutten fra Nord-Møre: Hvordan og hvorfor i all verden dro de til Kirkenes??

Mine barn er nok ikke like interessert i omstendighetene rundt min morfars og min mormors vielse. Men jeg tenker allikevel at kanskje en dag vil de ha glede av å lese om det.

Derfor registrerer jeg de opplysningene jeg har. Jeg har funnet et nettsted: www.geni.com hvor jeg registrerer helt basiske data; fødselsdato, dødsdato, ektefelle og barn......

Og så er det utrolig fasinerende å se hvordan et sånt slektstre brer seg utover, og ganske snart favner mennesker jeg aldri har møtt og ikke vet hvem er.

I beste fall gir en slik registrering en følelse av tilhørighet og kontinuitet.
I verste fall blir det noe vi ønsker å melde oss ut av eller rømme fra............

Begivenhetsrik "nesten-ferie"

Vi har det travelt! Det er helt utrolig hvordan en rekke hyggelige avtaler og begivenheter i sum gir en følelse av en travel hverdag.......!

Forrige helg var vi i Stavanger. Vi fløy over, og tilbragte helgen sammen med gode venner. Vår vert, Arile Bøe, er sønn av maleren Andreas Bøe. Hytta til Arild og Eli ligger på Rennesøy, der Arilds far hadde atelier. Atelieret står der fortsatt - og rommer mange av hans verk. Et høydepunkt var da vi fikk komme inn i atelieret, og Arild viste oss noen utvalgte bilder og fortalte om sin far og hans malergjerning. På kort tid lærte vi utrolig mye, ikke bare om maleren Andreas Bøe, men om malerspråk og maleteknikker, om hvordan et maleri kan "utvikle seg" og om mange andre temaer knyttet til både kunst og til det å være barn av en kunstner. Utrolig givende, interessant, lærerikt og spennende!

Vårt vertskap er ikke bare kunnskapsrike når det gjelder billedkunst: Vin og mat hører til hovedinteressene - og det nyder vennekretsen godt av! Vi ble servert et stort antall uforglemmelige retter - akkompangert av like uforglemmelige viner. Og fikk mange og kunnskapsrike innføringer i vinens mangfoldige verden.

Fantastisk å ha venner som er så kunnskapsrike og generøse! Vi dro derfra både klokere og mer nysgjerrige enn før: Nå skal vi jammen forsøke å lære oss mer, både om malerkunst og om vin! (Og så skal vi absolutt prioritere sånn at vi får mer tid sammen med gode venner!)

Arild forbereder middag  - 

med et av hans fars malerier i bakgrunnen og en god champagne i forgrunnen.........

Denne helgen bar det avgårde til vestlandet igjen: Til slektstreff på "Stevnestaden" på Grinde utenfor Haugesund. Egil og hans to søsken, Kjell Einar og Nora Brit, er etterhvert "stamfedre og -mødre" til ganske mange barn og barnebarn.

I flere år har vi samlet alle disse etterkommerne, med tilliggende herligheter som ektefeller og stebarn, hver eneste sommer. Egil og jeg har ikke deltatt på to år - og i år var det ikke mulig å "skulke"!

Øyvind ble med, og vi kjørte over fjellet fredag og ankom Nora Brit og Knuts deilige hytte "Kallakodt" fredag kveld. Der ventet selvfølgelig masse god mat og drikke - og utpå kvelden fikk vi oss også en nydelig båttur på fjorden. Det var utrolig flott å være på sjøen igjen! Jeg savner båt- og sjøliv......

Lørdag bar det inn til "Stevnestaden" - og så fikk vi en fantastisk helg. Interessant og morsomt "foredrag" om slektshistorien lørdag kveld. Mange nattlige samtaler om mange ulike temaer. Veldig hyggelig å få være sammen med og bli kjent med et stort antall barn, som vi faktisk er grandtante og grandonkel til! Og ikke minst hyggelig å fornye og fortsette kontakten til alle disse "onkel-" og "tante-"barna". Det er så utrolig spennende og morsomt å få lov til å følge unge mennesker på litt nært hold: Få lov til å lytte til hvordan de tenker, få observere hvordan de velger, få være til stede mens de utvikler seg og tar alle de valgene som livet krever av oss. Et stort privilegium!

Dette er alle barna og barnebarna til Egil, Kjell Einar og Nora Brit. 

Helt til venstre i bildet sitter Egils datter Kristin, med sine to døtre Johanna (til venstre) og Sara Kristin på fanget. Dette er altså mine "bonus-barnebarn". 

Bak står Øyvind lengst til venstre, og så Egils sønn Bjarne. 

Litt av en gjeng!

Regnet uteble, og på søndag badet vi i mange timer - og padlet i kajakk og spilte ball og hadde en fantastisk dag sammen.
Om kvelden kjørte Øyvind, Egil og jeg tilbake over fjellet - gjennom nesten all slags vær: Strålende sol, lave tåkeskyer, øsende regn..... det eneste vi ikke opplevde var snø!

Og fortsatt har "ferien" faktisk ikke startet. Fritid og jobb går jo litt over i hverandre når vi har hjemmekontor og driver egne virksomheter. Nå er vi hjemme og jobber (i alle fall litt) i en drøy uke - og så starter den ordentlige ferien: Da begir vi oss ned til Provence. I år blir Ida-Marie med - hun ønsket seg ferie med mor og far i 25-årsdags presang, og det kunne vi selvfølgelig ikke motstå.......

Vi reiser ned, og bruker den første uken delvis sammen med gode venner og delvis i "oaser" vi har funnet der nede de siste årene.  Den siste uken drar vi over grensen til Italia, og slår oss ned på den Italienske rivieraen. Der har jeg ikke vært på mange år - det blir spennende å "re-oppdage" den kystlinjen som jeg for mange år siden kjente veldig godt.

I mellomtiden forsøker jeg å redde hagen fra den absolutte drukningsdød: Vi startet så flott i juni med å grave og forflytte masse og planere ut på nordsiden av huset. Nå har det regnet så mye at det er simpelthen ikke mulig å komme til: Der er enten leire som er så hardpakket at det ligner betong - eller et gjørmehav.........

I "den ordentlige" delen av hagen er det ikke mye bedre: Rosene er så medtatte av regn at de slipper kronbladene og simpelthen "gir opp"....... Peonene har riktignok slått ut i blomst, men de er så regntunge at mange av dem ligger langs bakken. Jordbærene begynner å rødme, men sneglene trives så godt i dette været at det er et kappløp mellom dem og oss om hvem som kommer først til godsakene.
Huff!

Allikevel: Det finnes jo noen lyspunkter. Peonene er faktisk ganske vakre, der de ligger i gresset. Og pil og bjørk som ble plantet i forfjor har fantastiske vekstvilkår med alt dette regnet - de stortrives! Når rosene bukker under for regnet blir det mye lettere å høste råvarer til deilig, duftende rosenvann som varer vinteren ut. Og i tillegg er det faktisk ganske hyggelig å sitte inne i drivhuset og se på overfloden av tomat-, agurk-, og paprikaplanter og høre regnet tromme mot taket.

Men jeg hadde vel kanskje ikke vært fullt så positiv, hvis jeg ikke visste at om halvannen uke bærer det avgårde til to uker med sol og varme.........!