Skal vi lage En Perfekt Jul, tro?

Jeg har et mildt sagt blandet (noen vil kanskje si schizofrent) forhold til disse juleforberedelsene som de fleste av oss står midt oppi - og det tror jeg ikke jeg er alene om.

På den ene siden koser jeg meg glugg ihjel og får liksom aldri nok levende lys, duftoljer, sildevarianter, småkaker, stjerner og hjerter, nypusset sølv, granbar, utelys, klistremerker og penner som skriver  "gullskrift". Hittil har jeg pakket inn 96 gaver, med mye omtanke og hjemmelaget pynt og personlige hilsner - og enda er jeg ikke ferdig. "Så flink du er, mamma" sier Ida-Marie - og jeg soler meg i min egen flinkhet og kreativitet.

Samtidig blir det altfor mye - jeg greier ikke å sette grenser for meg selv. Jeg pakker gaver og skriver kort og brev til langt utpå morgenkvisten og blir liksom aldri ferdig. Og sånn omtrent nå, når det er under en uke igjen til julaften, går kosen og selvtilfredsheten raskt over i frustrasjon og irritasjon. Jeg har altfor mye igjen. Og det er ofte " de andres" skyld. Hvis bare mann og barn stilte opp mer, prioriterte julen like høyt som jeg gjør, og dessuten gjorde alt på " min måte" - ja, da ville alt vært mye bedre....... Men siden ingen stiller opp og alle overlater alt til meg, så rekker vi ikke å sette opp nye hyller i boden eller bygge snølykter eller lage sju slag sild i år heller.

Jeg vet ikke hvor jeg har det fra at vi "bør" ha sju slag hjemmelaget sild til jul. Jeg har aldri hatt det, og kommer aldri til å få det. Og hvorfor hyllene i boden absolutt må opp til jul, har jeg ingen god forklaring på. Jeg registrerer bare at hvert eneste år inntrer denne følelsen av utilstrekkelighet og frustrasjon - og at jeg årvisst legger skylden på andre for mine egne feilslåtte ambisjoner.

Hva er det med denne julen - og disse selvpålagte "julekravene"?

Ida-Marie, som har jobbet i mange år på en akutt-psykiatrisk avdeling, forteller om "jule-damene". Det er damene på rundt 40 år som blir akutt psykisk syke i romjulen. Hvert år. Da orker de ikke mer.......

Da barna var små, forsøkte jeg å gjenskape et "julebilde" jeg hadde i hodet: Mamma sto på kjøkkenet med fint juleforkle på, fin på håret og med rød kjole, og hun luktet så godt! Pappa satt ved pianoet og spilte. Og huset var så rent og ryddig og pyntet, og på kjøkkenet var det hjemmelagde rundstykker og brød og sild og sylte og rull og masse kaker - og alt var så vakkert og fredelig og godt og tiden sto nesten  stille......

Det ble aldri sånn hos oss da barna var små. (Og ikke senere heller, forresten.....)
Jeg fikk det aldri ordentlig ryddig, og rett som det var begynte ungene å krangle eller noen fikk omgangssyke. Kakebakst har aldri vært min sterke side heller......

Noen juler ble alt dette så vanskelig for meg - jeg følte meg så fryktelig utilstrekkelig - at vi flyktet. Vi ga beskjed til familie og venner om at deres julegave til oss var at vi ikke ga julegave til dem, men isteden bruke pengene på en Syden-tur. Og så dro vi avgårde, medbragt risgrøt på pose og vår vakre venetianske julekrybbe innpakket i vatt og bobleplast.
Vi feiret noen fantastisk hyggelige juler i Syden - fjernt fra alt, men med tid til å være sammen - og til å slappe av fra en hektisk hverdag.

En gang fortalte jeg min søster Merete om dette bildet jeg har i hodet av vår barndoms jul. Merete spurte tørt om jeg ikke husker at mamma gikk til sengs med migrene hver eneste 2. juledag ....... Nei, jeg husker ikke det. Merete har helt sikkert rett. Det betyr selvfølgelig at mamma betalte en altfor høy pris for å skape "den perfekte julen" for familien. Men jeg husker altså bare den (perfekte) julen hun greide å lage - og som aldri jeg greier - og ikke prisen hun betalte.

Så da er det kanskje sånn at hvis jeg greier å stelle istand en "perfekt" jul for mine barn, så legger jeg til rette for at de blir akutt-psykiatriske jule-damer om noen år?

En trøstefull tanke.
Da tror jeg at jeg satser på å kjøpe både rømmesild og fattigmann i år også. Og så dropper vi desserten på julaften, og bruker papirservietter istedenfor de damaskserviettene som enda ikke er strøket.  Og så lar jeg rett og slett vær' å bli sur på Egil for alt det jeg synes han burde ha gjordt.

Så blir det kanskje jul i år også?

The Manor House

Nyttårsforsettet mitt fra januar om å blogge mer regelmessig kan uten videre overføres til neste år. Det kan forresten nyttårsforsettene om å slanke meg, trene mer, og bli mer ryddig og ordentlig også. Huff!

Men det er selvfølgelig lettvint at man ikke trenger å finne opp nye forsetter hvert eneste år, men bare kan forlenge de gamle........

Oktober og november har føket avgårde, fulle av reiser og hyggelige begivenheter og nye opplevelser - og de vanlige "sengedagene" innimellom, som er prisen jeg betaler når tempoet blir litt høyt. Men det er verdt det!

Ett av flere høydepunkter var turen til England, med tre netter på The Manor House i landsbyen Castle Combe i Cotzwald.  Et utrolig sted! Selve landsbyen var som en kulisse i en Agatha Christie-roman - bare enda mer britisk....... Og hotellet var fantastisk - vi bodde i en av de tidligere tjenerboligene, som ligger på rekke og rad mellom herskapshuset og landsbyen. Snakk om å dra på tidsreise!

"The Manor House" i Castle Combe. Et eventyrlig sted! 

 Vi bodde i en av de gamle tjenerboligene, som ligger på rekke og rad. Antakelig betydelig mer komfortable nå enn da tjenestefolket bodde der!

For meg var det en ekstra bonus at hotellet var omgitt av en diger park med mye spennende beplantning - og i tillegg et italiensk-inspirert hageanlegg, litt bortgjemt, i en skråning på baksiden. Utrolig morsomt laget, med overraskelser rundt hver sving og busk!

Og som om ikke det var nok: Hotellet dyrker sine egne grønnsaker, på friland og i drivbenker og drivhus som ser ut akkurat som på bildene fra britisk hagelitteratur.

Lekkert!

Som om ikke dette var nok, bød oppholdet på utflukter bl.a. til Bath og til Stonehenge. I Bath opplevde vi det gamle badet, bygget under romersk okkupasjon med utgangspunkt i Englands eneste varme kilder. Høyt over selve badet troner skulpturer av romerske herskere som med mer eller mindre hell erobret England.

Statuene av romerske erobrere som troner over badet i Bath er imponerende - 

her er Egil og Claudius (tror jeg). Egil til venstre.......

Og så fikk vi oppleve Stonehenge. Jeg har aldri vært der før. Litt skuffende at man nå ikke kan gå inn mellom steinene, men må holde seg på utsiden av et gjerde pga. slitasjen på anlegget. Men du verden, så spennende og imponerende! En helt spesiell stemning.

Bare noen kilometer fra Stonehenge finnes det flere andre steinsirkler. Vi besøkte et sted med minst tre konsentriske sirkler, hvor den største var flere kilometer i diameter. Det er vanskelig å stagge fantasien - tenk hvilke planer og hvilket arbeid som ligger bak disse anleggene - som ingen vet hensikten med eller årsaken til!

Når vi i tillegg fikk med oss flere tradisjonelle pub-besøk, en solid fish-and-chips lunsj i Bath, gourmet-middag på The Manor og lunsj i Oxford - alt i løpet av tre døgn, som slett ikke var hektiske men bare hyggelige og spennende og avslappende og interessant - og det hele foregikk sammen med gode venner - ja, da er det vanskelig å forestille seg en mer perfekt lang-weekend!

I skrivende stund sitter jeg i "vogna" på Blefjell. Ute er det minus 15, nysnø, praktfullt skiføre og gnistrende stjerneklart. Inne er det varmt og godt, og den eneste lyden som høres er snorkingen fra to slitne, fornøyde hunder. Jeg tok tannpussen under åpen himmel, og fikk den velkjente følelsen av øyne som iaktok meg. Og riktig nok: Tre meter borte satt en stor harepus.

Livet er ikke det verste man har..............