Velkommen til oss i Luz!

I går overtok vi nøkkelen til huset i Praia da Luz ("Lysets strand" - vakkert navn, ikke sant?)
Dermed trer vi inn i rekken av nordboere med "Hus i Syden" - det er blitt ganske mange av oss etterhvert. Selv har vi nytt godt av gode venners gjestfrihet i Provene i flere år. Nå håper vi at riktig mange av våre venner og kjente kan få glede av vår "satsing" i Portugal.

Velkommen til 65A, Urb. das Fontainhas!

Luz ligger noen få kilometer vest for Lagos, på Algarves vestkyst. Her er et fantastisk landskap, rikelige turmuligheter og vidt utsyn over havet. Selve landsbyen har ca. 3000 innbyggere: Nok til at både fiske- og grønnsaksmarkedet, bakeriene og slakteren holder åpent hver dag året rundt.  Om sommeren mangedobles nok innbyggertallet - vi har inntrykk av at det først og fremst er briter som har lagt sin elsk på stedet.  Stedet er lite og kompakt - det er gangavstand til alt. Bystranden i sentrum er lang og bred og et eldorado både for små og store.  Her er ut utall kafeer, restauranter og barer i alle tenkelige varianter, og butikker som dekker de fleste behov. (Unntatt sko!)  Har man behov for større utvalg ligger Lagos bare 5 minutters kjøring østover: Der finnes kulturtilbud i massevis, i tillegg til alt man kan ønske seg av shopping- og restauranttilbud.  En drosjetur dit koster under hundrelappen.

Øyvind og jeg var her i midten av oktober.

 Da var det fortsatt godt og varmt både på bystranden og i sjøen.

Like nedenfor huset kan man vandre milevis langs havkanten, på "svaberg" som danner de mest spektakulære formasjoner. Ikke vanskelig å finne steder hvor man kan sitte uforstyrret og skrive eller meditere - eller bare nyde havet og luften og roen.......

Fem minutters gange fra huset.......

Østover tar det omtrent 20 minutter å kjøre til Verdens Ende: Europas sydvestligste hjørne. Nordover derfra ligger surfestrendene på rad og rekke: Her samles surfere fra hele verden. Øyvind har allerede planlagt å kjøpe seg scooter med påmontert stativ for surfebrett!

Selve huset er en enebolig i rekke, med fire soverom og tre bad, stue og spisestue, to verandaer og en terrasse - og stor garasje. Her er sentralfyring og air condition i alle rom - så vi tror livet her vil være rimelig konfortabelt uansett årstid. Vi har kjøpt hjørneseksjonen i en rekke på 12 enheter. Disse utgjør et sameie som deler et stort basseng, et lite barnebasseng og en stor solterrasse.

Glimt fra stue og spisestue

En stor overraskelse åpenbaret seg i dag: Et helt buskas av rosmarin i et hjørne av tomten! 

Tenk å drikke ettermiddagskaffe omhyllet av rosmarinduft - i februar! 

Det er enkelt å komme hit: Både Norwegian og SAS flyr direkte til Faro størstedelen av året. Derfra er det en snau times kjøring. Det tar drøye 2 timer å kjøre til både Lisboa og Sevilla - så et opphold her kan lett kombineres med en storbyferie.  Vi gleder oss veldig til å dra på oppdagelsesturer, både i nærområdet og i resten av Portugal. Et spennende land!

Verken Egil eller jeg kan tenke oss å være borte hjemmenfra i månedsvis av gangen. (Vi er dessuten slett ikke klare til å bli pensjonister!) I første omgang tenker vi å tilbringe noen uker sammenhengende i Luz vår og høst - og så ta noen svippturer innimellom. Det ser ut til at "ungene" er særdeles interessert i å bruke huset om sommeren: Beliggenheten er ideell både for småbarnsforeldre og for ungdom med surfe- og andre vannsportinteresser.

Resten av året tar vi sikte på å leie ut herligheten - forhåpentlig først og fremst til venner og kjente og venners venner.  Vi er så smått i gang med produksjon av hjemmeside, og håper å kunne legge ut en presentasjon av stedet nokså raskt.

I kveld kommer Øyvind ned, og skal hjelpe meg med etpar praktiske saker: Vi skal installere WiFi, utvide terrassen med noen nye fliser, endre litt på noen garderobeskap, sette opp noen nye lamper, og inngå "serviceavtale" slik at rengjøring, sengetøyskift etc. etc. er ivaretatt ved utleie.

Dessuten skal vi fortsette å utforske lokale restauranter og kafeer, gå lange turer langs sjøkanten, gjøre oss kjent med enda noen Portugisiske viner, sørge for medlemsskap på treningstudioet - og kanskje få tid til å ta noen intensive språktimer, før vi vender nesen hjemover i slutten av uken

Og så håper vi terrassen her snart kan fylles med gode venner!

PS: Det går an å plukke blomster her i februar....... :-)

Private følelser?

De siste ukene har fløyet avgårde, og i retrospekt virker det som de har vært tilbragt i en sammenhengende feirings-rus: Egils bursdagsfeiring, vår felles bursdagsfeiring, min bursdagsfeiring - og i tillegg noen jubileer og bursdager for nære og gode venner..... vi har knapt landet!

Én refleksjon jeg gjør meg i etterkant av all denne overdådige feiringen, er at vi reserverte nordboere i løpet av kort tid er blitt mye flinkere til å gi uttrykk for positive følelser og gi ros til hverandre. Det er jo fantastisk hyggelig å være på mottaksiden av hyggelige ord, positive innspill og "jeg-er-så-glad-i-deg"-utsagn! I tillegg til "hyggeligheten" mistenker jeg at det kanskje til og med gjør meg til et bedre menneske: Hvis mange nok høylydt forkynner at jeg er gjestfri og positiv, så blir jeg jo absolutt nødt til å være det!

Disse følelsesuttrykkene oppfatter jeg som noe ganske nytt: Jeg kan knapt huske at jeg har sagt "jeg er så glad i deg" til foreldrene mine........ Jo, noen få ganger, i vanskelige eller kritiske situasjoner - men ellers? Aldri! Jeg har alltid tatt som en selvfølge at de har visst hvor glad jeg er i dem - og slett ikke følt meg bekvem med å skulle uttrykke det. Og for den saks skyld: Mamma og pappa tok det vel også som en selvfølge at jeg visste hvor glade de var i meg.

Men kanskje min generasjon undervurderte verdien av å faktisk uttrykke - si høyt - det vi føler? For det er jo utrolig godt å få høre ord som bekrefter at jeg har gjort noe som er bra, jeg har bidratt til noe positivt, jeg har betydd noe for noen........

I min oppvekst levde vi med en myte om at folk som bodde i varmere strøk lettere ga uttrykk for følelser. Uten å være noen ekspert på området, er min erfaring at for eksempel italienere og grekere (som bor i land jeg har tilbragt litt tid i) slett ikke er noe flinkere enn oss til å uttrykke positive følelser. Derimot er de veldig mye bedre til å gi uttrykk for frustrasjoner og aggresjon, og det er mye mer akseptabelt å "koke over" innimellom. Men det er jo noe annet enn å uttrykke anerkjennelse, ros og beundring.

Jeg er helt sikker på at våre "læremestre" når det gjelder å gi uttrykk for følelser er våre barn. Antakelig har det sammenheng med sosiale medier og smilefjes og virtuelle klemmer også. Og fortsatt blir jeg litt flau eller ille berørt og vet ikke helt hvordan jeg skal respondere når en av "ungene" helt umotivert gir uttrykk for kjærlighet eller beundring. Riktig klønete kan jeg føle meg ved sånne anledninger.

Men allikevel: Jeg er utrolig takknemlig for å leve i en tid hvor så mange mennesker tør og vil si "Jeg er så glad i deg"!