Konkurranseinstinktet

Mamma var "mot" konkurranse. Hun mislikte rett og slett tanken på at vi skal bestrebe oss på å "slå" hverandre. Jeg husker at jeg var ganske furten da hun bestemte at jeg skulle slutte på turn, i 4. klasse i Harstad, fordi det var for "konkurransepreget". Da hadde jeg akkurat oppnådd en 14. eller 15. plass i en-eller-annen turnering, og var helt sikker på at hvis jeg bare fikk øvd litt mer så kunne jeg bli mye bedre.....

Antakelig er det mammas anti-holdning til konkurranse som har ført til at jeg nesten bestandig har tenkt at jeg ikke liker å konkurrere - at konkurranse rett og slett er litt sånn under min verdighet.......

Denne uken opplevde jeg enda en gang at en sånn "barndoms-myte" ikke er sann. Jeg ble manipulert inn i en situasjon hvor det fremsto som morsomt, fornuftig og attraktivt å melde seg på et fem kilometers løp......

Så der stilte jeg til start, sammen med min bestevenninne (manipulatorinnen)(?) Ingrid. Hun er supersprek og deltar i masse løp og er dessuten slank og fager - og løp selvfølgelig fra meg på startstreken. Men jeg er ørlite stolt over å kunne berette at jeg halset etter som best jeg kunne, og fullførte på 38,5 - kanskje ikke i hva man vil kalle "fin stil", men jeg datt da inn over målstreken på et vis........ Drøye 10 minutter etter Ingrid. Og tenker at det er egentlig et helt akseptabelt resultat for en overvektig, utrent, middelaldrende dame med leddgikt.

Siden har jeg knapt kunnet bevege meg: Jeg har fortsatt vondt i muskler jeg ikke visste at jeg hadde.....
Men så er det konkurranseinstinktet slår til: Over halvparten av hjernen min tenker selvfølgelig "aldri mer". Men det er en liten stemme der inne som mumler noe om at hvis jeg begynner å trene nå, og er litt målbevisst utover høsten og vinteren, så burde det ikke være helt umulig å ta igjen de 10 minuttene - og kanskje til og med slå henne? - neste år..........

Unnskyld, mamma!

Min yndlings-manipulatorinne Ingrid på startstreken

Fordømmelse og distanse

En god venn sitter i fengsel. Dømt for grov vold. Realitetene og detaljene er frastøtende og vanskelige å forholde seg til.
Min fengslede venn er enig: Han har problemer med å ta innover seg det han har gjort. Umiddelbart etter hendelsen oppsøkte han hjelp, og har siden gått i terapi hos "Alternativ til vold". Hans samboer, som ble utsatt for vold, har tilgitt det som skjedde - etter en ganske lang tenkepause. Terapien fortsetter  - med et bakteppe som blant mye annet handler om en oppvekst med en voldelig farsfigur.

Vi har snakket mye om det som skjedde - og som min venn ikke husker noe av.

Når jeg leser om voldshandlinger blir jeg opprørt: Vi kan ikke tolerere vold - ikke på noen måte - og jeg tar ikke bare avstand fra voldshandlingene, men fra utøverne. Skikkelige samfunnsfiender og drittsekker, tenker jeg!

Bortsett fra min venn, da. Som jeg vet verken er en drittsekk eller en samfunnsfiende. Som jeg kjenner som et bra menneske med mange gode kvaliteter - rett og slett en jeg er glad i!
Og så har han altså oppført seg på en helt uakseptabel måte. Og tar konsekvensen av det - og forsøker å gjøre noe med det.

Jeg synes det er uhensiktsmessig at min venn skal sone i fengsel. Han burde dømmes til en samfunnsstraff, hvor han fikk anledning til å ta i bruk alle de ressursene han har: Han hadde kunnet gjøre en kjempejobb i en barnehage eller på et aldershjem eller på en kennel eller i en stall! Det handler jo om at han får muligheten til å innse at han er et ressurssterkt menneske som har et bredt register å spille på: Det finnes mange alternativer til fysiske reaksjoner på frustrasjon.

Dette snakker vi om, min venn og jeg.
Jeg sitter på terrassen og drikker kaffe sammen med en voldsutøver......
Som jeg er veldig glad i og har stor respekt for og gjerne vil hjelpe videre på denne vanskelige og mangfoldige livsveien.

Det er lett å fordømme det man har et distansert og kanskje teoretisk forhold til.
Det blir vanskelig å være fordømmende når en du er glad i og respekterer plutselig befinner seg i en "uakseptabel" kategori.......... Det er vanskelig å fordømme en som står deg nær, og som du har respekt for og kjenner.

Jeg tenker at kanskje burde vi oppsøke det vi fordømmer på det mest kategoriske? Jeg synes jeg har lært mye av å respektere og være glad i en "voldsforbryter".

Gode venner og kulturopplevelser: En uslåelig kombinasjon!

Forrige uke gjorde vi noe som vi alltid er enige om at vi bør gjøre oftere: Reiste avgårde for å delta på kulturarrangementer sammen med gode venner. Turen gikk til Bergen - med dagtoget. Det er lenge siden - men du verden så deilig det er å "toge" avgårde over fjellet med "comfort"-billett og mange timer til disposisjon.....

En åpenbar refleksjon opp gjennom Hallingdal var hvordan landskapet har grodd igjen. Den gang Ingrid og jeg tok toget opp til Ål (på 60-tallet) var det fri sikt til elven store deler av veien. Nå fikk vi bare noen glimt: Skogen sto tett inntil skinnegangen på størstedelen av strekningen. En påminnelse om hva kulturlandskapet betyr for naturopplevelsene våre!

Vi reiste fra nesten tropevarme i Oslo, til full vinter. Du verden, hvor mangfoldig dette landet vårt er.....

24. mai på Finse

...og 26. mai i Bergen

Bildet over er tatt på vei til Lysøen: Ole Bulls fantastiske (og nesten litt bisarre) sted. Der var vi på konsert med Arve Tellefsen og Håvard Gimse - bedre blir det liksom ikke....... En fantastisk formiddag - og en utrolig flott båttur frem og tilbake.

Dagen før var vi på konsert med Rustavi-ensemblet (http://ensemblerustavi.com/eng/) - som jeg må tilstå at verken Egil eller jeg hadde hørt om før. Men når min yndlingsfilleonkel Kåre anbefaler noe, er det som regel lurt å lytte - og det var vi jammen glade for at vi gjorde! Et georgisk mannskor som synger bl.a. gamle salmer, basert på en kvintskala - som i utgangspunktet lyder litt fremmed for våre ører, men som efterhvert klinger både harmonisk og vakkert.........En utrolig opplevelse i Håkonshallen! Sjekk nettsiden og last ned musikken!!

Så fikk vi med oss Tore Vagn Lids oppsetning av "Fatzer" av Bertold Brecht: En forestilling jeg syntes var helt fenomenal og Egil bare var sånn passe begeistret for.

Men kanskje viktigst av alt: Vi fikk tid til samvær med mennesker som står oss nær. I mange år har Skjellnes vært utgangspunkt for samvær og vennskap med Kåre og Marta. Det er godt å se at vi klarer å finne nye "plattformer" for å være sammen og dyrke vennskap og slektskap. En tilleggsdimensjon var det jo å kunne sitte ute på terrassen til langt på natt - i Bergen i mai.....!

Og midt i Festspillene tok vi oss tid til en rusletur i arboretet på Milde. Jeg har aldri vært der før - men dit vil jeg tilbake! Vakkert, fredelig - og særdeles interessant. Vi er enige om at gartneren bør dra på en studietur dit nokså snart.......

 Et lite glimt fra arboretet på Milde - med min yndlingsfilleonkel Kåre i skjæringspunktet mellom rosa og karmosinrødt. Er det ikke vakkert?

I morgen bærer det til Bergen igjen: Vi bare måtte få med oss "Sokrates forsvarstale" med Toralv Maurstad. Og kombinerer det med enda litt mer samvær og vennskap.

Jeg blir som vanlig litt skrantete av å ha fullt program: Betennelser i diverse muskler og ledd gjør at jeg innimellom blir litt motløs i forhold til å legge ut på en ny "ekspedisjon". Men jeg vet jo at det er verdt det - så får jeg heller forsøke å forsone meg med at prisen for slike utskeielser er noen dager i sengen.

Og så kan jeg rett og slett ikke dy meg for å legge ut noen skrytebilder fra hagen: I år synes jeg at jeg virkelig har "fått til" løkplantingen, og er skikkelig stolt over resultatet!