Konkurranseinstinktet

Mamma var "mot" konkurranse. Hun mislikte rett og slett tanken på at vi skal bestrebe oss på å "slå" hverandre. Jeg husker at jeg var ganske furten da hun bestemte at jeg skulle slutte på turn, i 4. klasse i Harstad, fordi det var for "konkurransepreget". Da hadde jeg akkurat oppnådd en 14. eller 15. plass i en-eller-annen turnering, og var helt sikker på at hvis jeg bare fikk øvd litt mer så kunne jeg bli mye bedre.....

Antakelig er det mammas anti-holdning til konkurranse som har ført til at jeg nesten bestandig har tenkt at jeg ikke liker å konkurrere - at konkurranse rett og slett er litt sånn under min verdighet.......

Denne uken opplevde jeg enda en gang at en sånn "barndoms-myte" ikke er sann. Jeg ble manipulert inn i en situasjon hvor det fremsto som morsomt, fornuftig og attraktivt å melde seg på et fem kilometers løp......

Så der stilte jeg til start, sammen med min bestevenninne (manipulatorinnen)(?) Ingrid. Hun er supersprek og deltar i masse løp og er dessuten slank og fager - og løp selvfølgelig fra meg på startstreken. Men jeg er ørlite stolt over å kunne berette at jeg halset etter som best jeg kunne, og fullførte på 38,5 - kanskje ikke i hva man vil kalle "fin stil", men jeg datt da inn over målstreken på et vis........ Drøye 10 minutter etter Ingrid. Og tenker at det er egentlig et helt akseptabelt resultat for en overvektig, utrent, middelaldrende dame med leddgikt.

Siden har jeg knapt kunnet bevege meg: Jeg har fortsatt vondt i muskler jeg ikke visste at jeg hadde.....
Men så er det konkurranseinstinktet slår til: Over halvparten av hjernen min tenker selvfølgelig "aldri mer". Men det er en liten stemme der inne som mumler noe om at hvis jeg begynner å trene nå, og er litt målbevisst utover høsten og vinteren, så burde det ikke være helt umulig å ta igjen de 10 minuttene - og kanskje til og med slå henne? - neste år..........

Unnskyld, mamma!

Min yndlings-manipulatorinne Ingrid på startstreken