Onkel Jon er borte

 Onkel Jon, min fars yngste bror, døde den 17. november. Jeg var på vei til å besøke ham på sykehuset da kusine Hege ringte og fortalte at det var slutt.

Da jeg flyttet hjemmenfra som 17-åring bodde jeg ett år "på hybel" hos onkel Jon og tante Gulle på Høvik. Det året kom til å bety mye for meg. Både onkel Jon og tante Gulle hadde alltid tid til å lytte til og snakke med en temmelig forvirret og frustrert 17-åring. Og kanskje aller viktigst: De tok meg på alvor! Jeg tenker tilbake på sene kvelds- og nattetimer i kjellerstuen på Høvik med engasjerte samtaler om politikk, religion, filosofi og etikk med stor glede – og dyp takknemlighet!

I mange år etter at jeg flyttet derfra var huset på Høvik mitt "annet hjem": Jeg var alltid velkommen, der var alltid tid og tilgjengelighet – og god whisky :-)

Mange år senere ble Flesi og Høvåg et felles samlingspunkt: Da Nessetun ble bygget bare noen få hundre meter fra Skjellnes på midten av 80-tallet, ble somrene preget av tett kontakt mellom oss kusiner og barna våre – og med pappa , onkel Jon og tante Gulle som særdeles tilstedeværende "familieoverhoder". Der har vi levd tett på hverandre og delt opplevelser, gleder, tanker – og frustrasjoner og sorger.

Det er få mennesker jeg har hatt et så ærlig forhold til som onkel Jon. Vi har kranglet og såret hverandre og utvekslet klare, gjensidige meldinger i førti år...... Jeg tror jeg tør si at grunnlaget for denne ærligheten har vært en gjensidig respekt – og kjærlighet.

Nå er både pappa, onkel Jon og tante Gulle borte – og Skjellnes er solgt. En epoke er definitivt over.

Jeg jobber fært med å fokusere på takknemlighet over det som har vært fremfor sorg over det som er forbi.

Innimellom lykkes jeg.