Husdyr-oppdatering

I januar blogget jeg om at det lakket mot slutten mot katten Tolouse. Det viste seg å være helt feil......

Noen dager etter blogginnlegget forsvant Tolouses bror Rampetuss. Jeg slapp ham ut på vanlig måte gjennom terrassedøren - og så kom han aldri tilbake. Etter noen dager begynte vi å lure: Gikk rundt huset og "lokket" og ropte på ham. Tok oss en tur bort i skogholtet like ved..... men fant ham ikke.  Inntil for noen få uker siden, da den siste snøen forsvant: Plutselig lå Rampetuss på hellegangen like bak legjerdet rundt terrassen. Fredelig på siden og uten noen tegn til skader. Han har simpelthen gått ut for å dø: Hvis han hadde gitt lyd fra seg der han lå hadde vi definitivt hørt det innenfra. Nå er han begravet i et hjørne i hagen - og vi er lettet over at han ikke ble utsatt for "noe", men døde naturlig.

Etter at Rampetuss forsvant, er Tolouse plutselig blitt hakket mer "sivilisert". Han har fortsatt Alzheimer - det er det ingen tvil om. Han glemmer at han har fått mat, kommer bort og "mjauer" for å få vann - og blir overrasket over å se at vannskålen faktisk er full. Og han ser dårlig, tennene hans er elendige, hørselen svekket og pelsen ganske "skabbete". Men: Han er utrolig kjælen, spiser godt, sier fra når han vil ut - og har stort sett begynt å gjøre sitt fornødne utendørs igjen...... I november blir han 19 år. Han er vel ikke hva man kan kalle en "velfungerende katt" - men allikevel mye lenger fra å være en åpenbar "avlivnings-kandidat" enn det han var tidligere i år.

En del av meg synes det er strålende, og er imponert over Tolouse´s livskraft og stayer-evne. En annen del er ganske lei av at et dyr skal ta så mye plass og tid, og skulle egentlig ønske at han tok til vettet og gjorde som broren sin: Forsvant ut for å dø......  Huff!

Baltus har på et vis utviklet seg nesten på samme måten som Tolouse: Jeg var skikkelig bekymret for ham en stund i vinter: Han hadde opplagt vondt i bakbena og hoftene (artrose) - og kviet seg for å gå opp trappen. Innimellom la han seg rett ned når vi var ute på tur, og nektet å gå videre.  Da tok vi noen "grep" med litt alternativ behandling (akupunktur), og så fikk vi god vetrinærhjelp. Nå går han - akkurat som meg - på daglige doser med betennelseshemmende og smertestillende medikamenter. Det ser ut til å fungere veldig godt! Alle prøver og "verdier" er særdeles gode: Vetrinær Marius erklærte at ut fra prøveresultatene ville han tippet at "klienten" var en 8-9 år gammel retriever - Baltus er 11. (Husk at ett "hundeår" tilsvarer syv "menneskeår"!)

Så vi humrer litt "i heimen": Både Baltus og jeg må passe på å få i oss våre daglige doser til rett tid. Og så har vi begge to en "back up": Når "bakbeina" blir for vanskelige å få med seg, har vi hver vår blå-resept-medisin som gjør hverdagen lettere i noen timer...........  Og innimellom har vi begge to dager hvor hofter og knær og skuldre og albuer plutselig fungerer kjempebra: Da greier vi plutselig Den Store Losbyrunden uten problemer - men dagen etter skjønner vi begge to at vi kanskje ble for optimistiske: Da vil vi helst være mest mulig i ro....... :-)