Vennskap

I går puttet jeg Baltus, en kartong hvitvin, & noen få andre nødvendige remedier i bilen, og kjørte opp til Bitten på Hadeland. Hun bor i et gammelt hus på en gammel gård i et nydelig landskap, hvor "slekt skal følge slekters gang" er en realitet på godt og vondt. Og hvor jeg som gjest bare kan nyde de fantastiske resultatene av generasjoners tilknytning til landskapet og jorden.

Innimellom får jeg inntrykk av at alle andre har mange flere venner enn meg. Jeg hører om vinklubber og syklubber og tradisjoner for feiring av 17. mai og nyttårsaften og aktiviteter og turer som får meg til å føle meg litt udugelig: Det virker som om alle har en haug med nære, gode venner som de nærmest konstant er sammen med og deler livene sine med. Samtidig vet jeg jo at det ikke er sånn.....

Jeg synes det er rart å observere hvordan vennskap skifter karakter: Mennesker som har vært nære og fortrolige i én fase av livet forsvinner ut i periferien og blir en kombinasjon av et minne og en dårlig samvittighet. Vi har sikkert alle opplevd at nære, gode venner plutselig endrer livsstil, prioriteringer, verdier - og vi sitter tilbake som noen spørsmålstegn: Var de "sånn" hele tiden uten at vi registrerte det, eller skjedde det noe som vi ikke riktig fikk med oss?

Jeg opplever ofte å treffe mennesker som jeg skulle ønske at jeg hadde truffet tidligere. I min alder er vi blitt så talentløse: Samvær med venner må knyttes til måltider, kulturopplevelser eller reiser. Det må planlegges. For noen tiår siden hadde vi blitt bedre kjent med hverandre ved å tilbringe noen timer over en kaffekopp eller en øl midt i uken og helt uplanlagt.......

Men du verden hvilket privilegium det er å fortsatt ha noen få venner som man er helt på bølgelengde med, og hvor man egentlig ikke trenger å sette ord på "betroelsene" for å bli forstått. Noen mennesker som kjenner meg så godt at det ikke er noen vits i å late som om jeg er flinkere/mer effektiv/mer ordentlig etc. etc. enn det jeg faktisk er.

Bitten, som jeg besøkte i helgen, ble jeg kjent med i voksen alder. Vi var begge frilansjournalister og alenemødre da vi møttes på begynnelsen av 90-tallet. Og vi var begge ganske "mislykka". Vi hadde havarerte ekteskap bak oss, en kaotisk økonomi og en like kaotisk familiesituasjon. Så har vi begge utviklet oss videre, gjort nye tabber og oppnådd nye seire. Men vi slipper å "late som" når vi er sammen: Vi vet mye om hverandres dårlige sider, svakheter og tilkortkommenhet.

Og så er vi rett og slett innmari glad i hverandre! Så enkelt!
Det er et stort privilegium å ha en venn å dra på overnattingsbesøk til!