Krig og fred

Jeg bruker mye tid i hagen nå - er selvfølgelig på etterskudd med alt! Men jammen er det et privilegium å kunne tilbringe dagene med å observere planter og dyr og fugler: Når jeg bare lar vær' å være så målbevisst og fokusert på alt jeg burde gjøre, er hagearbeidet en fantastisk kilde til undring, glede og opplevelse.....

I dag så jeg to gråtrost jage en vimsete, ukonsentrert ekornunge. Den hadde antakelig kommet for nært reiret - gråtroster er veldig "proprietære", ifølge fuglebøker. Ekornungen hoppet og sprang, over plenen og opp i busker og ned gjennom kratt og opp trestammer - og trostene fulgte på. Men da ekornungen hadde klatret opp i furua hos naboen her, mente åpenbart trostene at faren var over - de markerte teritorialgrensen ved å fly rundt  trestammen og lage et innmari bråk noen ganger , og så fløy de tilbake til reiret. Og hva gjorde ekornungen da?
 Han/hun tittet ut og opp og ned, og pilte nedover stammen og forsvant bortover plenen i retning trostereiret.

Den oppvoksende slekt

Vi er nærmeste nabo til både en barneskole og en ungdomskole. Det er egentlig ganske hyggelig. Jeg er nok blitt litt beryktet, fordi jeg griper inn når noen blir mobbet eller når oppførselen er totalt uakseptabel. Jeg kan jo ikke sitte stille å se på at en 3. klassing blir trakassert av "store" 5.-klassinger! I dag var det en gjeng fra ungdomskolen som hadde fyrverkeri - antakelig levninger fra nyttårsaften. Det smalt kraftig flere ganger - og Baltus ble helt fra seg.  Da gikk jeg ned gjennom hagen i retning skolen, iført mitt vanlige hageantrekk: Skaut, fleece-vest, snekkerbukser og cherroxer.  Og hørte en pode kauke: "Vi stikker, asså! Der kommer hu' derre!" 

Jeg kjenner at jeg er veldig fornøyd med å være "hu derre"......

Når jeg setter meg ned etter endt økt, gjerne med en kopp te eller en øl, kan jeg lytte til fuglesang og vind - men også til skolebarn på vei til og fra fritidsaktiviteter.   Det kan ofte være interessant.  I dag noterte jeg følgende:

"Lurer på åssen det ville vært hvis jeg hadde hostet sånn at jeg hadde svelget hjernen?"

"Serriøst, asså - Kim er helt iddiot!"

"Men da, atte han derre, asså, du veit da hu blei asså, atte jeg sykla bare, jeg asså!"

"D'ær det som er mandig, da, gutta!" 
(Jeg fikk dessverre ikke tak i hva "det" er....)

Er det håp for det norske språk, tro?