En litt annerledes 17. mai

For første gang på 28 år (!) har jeg ikke stelt istand til 17.-mai!

Årsaken sees klart på dette bildet:

Vi har pakket ut TV'n og båret inn to stoler - det innebærer en betydelig standardheving i dagliglivet. Men det gjenstår fortsatt litt arbeid før vi inviterer til festmiddag i spisestuen.......  

Legg spesielt merke til kabelrullen til venstre for TV'n - ganske lekker?

En fast 17.-mai tradisjon hos oss har vært å kjøpe en kasse jordbær, og spise seg sprekkmett. I de årene jeg hadde fryktelig dårlig råd begynte vi å spare til jordbærkassen i februar ved hjelp av et norgesglass som vi puttet småpenger på: Både vekslepenger, og penger vi bevisst sparte - for eksempel ved å gå til Strømmen istedenfor å ta bussen. Vi kom alltid i mål - uansett jordbærpris! Nasjonaldagen er for oss synonymt med uhemmet jordbærfråtsing!

Og middagen har alltid vært kokt laks eller ørret, nypoteter og agurksalat - og selvfølgelig is til dessert.

I mange år feiret vi 17.-mai på Skjellnes og i Lillesand sammen med pappa. Vi har fantastiske minner om å jobbe hardt tidlig om morgenen med å feste flagg og bjørkeløv på Løvebåten, og tøffe avgårde og ankomme havna i Lillesand sammen med dusinvis av andre småbåter pyntet med løv og flagg. Og om "borgertoget", hvor Lillesands formannskapsmedlemmer gikk først med "fotside" 17.-maisløyfer, og korpsmusikken gjallet mellom trehusene og ungene var stivpyntet og storøyde og en morfarhånd var trygg å ha...... Og om lunsj på Hotell Norge, med pølser, is og Cola.  For ikke å snakke om den gangen Camilla vant den største bamsen på tivoliet på Lillesand Torg, og misunnelsen lyste ut av øynene på alle som sto rundt!

På tilbakeveien i båten sovnet ofte ungene, aldeles utmattet av inntrykk og aktiviteter. Det hendte mer enn en gang at pappa og jeg spiste ørret alene i spisestuen på Skjellnes mens ungene sov med fin-antrekket på, under dynene på Johanne-rommet.

Pappa og jeg avsluttet alltid dagen på terrassen, iført stillongser og ullgensere og tepper og pledd, under stjernhimmelen (jeg tror aldri jeg har opplevd en overskyet 17.-mai på Skjellnes) - med en drink og litt langsom filosofering. Hvor går grensen mellom nasjonal stolthet og nasjonalisme? Kan vi tenke oss en verden hvor nasjonalstaten blir relativt "uinteressant" fordi makten ligger i multi- eller overnasjonale organer?  Hvilke verdier gir vi videre til "ungene" gjennom vår måte å feire nasjonaldagen på? Jeg ser tilbake på disse samtalene med stor glede. Og takknemlighet.

I Sandnes ble det andre tradisjoner, med "fastrene" Ingeborg og Dorit som stilte opp til barnetoget og kjøpte pølser på Lura skole og var med på nasjonaldagsfeiring fra begynnelse til slutt - også det året Dorit hadde brukket lårhalsen og egentlig skulle vært helt i ro.....

Tilbake på Lørenskog ble tante Brita, Ineke og Dyveke "faste gjester". Og pappa, i mange år. Og ungenes venner og deres foreldre - i litt skiftende grad. Vi har vært 16 til middag - og vi har vært 7.

Men i år var vi altså invitert "bort"!

Vi startet dagen med barnetoget i Lillestrøm - fordi Camilla er klasseforstander for første klasse. 

Det er neimen ikke lett å koordinere fanebærerne!

"Storesøsterblikket" er lett gjenkjennelig:

Min morfar, overlærer Hegerberg, ville nok hatt stor sans for oldebarnets yrkesvalg!

Etter barnetoget dro Egil, Ida-Marie og jeg hjem til Camilla og Rudi til sen frokost/tidlig lunsj - og jordbær! (Joda, selvfølgelig en hel kasse!) Etterhvert dukket Øyvind også opp, så da ble det en riktig familiefeiring.

Hero sjekker at alt er i orden!

Senere dro Ida-Marie, Egil og jeg (og Amandus og Baltus) opp på Kløfta til Ineke - og fikk servert nydelig soufflet og salat og hjembakt brød og kake og kaffe. Koselig og avslappende feiring og prat - med riktig nasjonaldagsfølelse!

En hyggelig nasjonaldag - hvor vi jammen har greid det aller viktigste: Å være sammen - og å ha tid til hverandre.

Men neste år blir det laks og agurksalat og nypoteter i Løkenåsringen!