"Snart dages det, brødre - det lysner i øst!"

Jeg tyr lett til sitater for å beskrive hva jeg mener og føler. Så langt jeg kan huske har jeg hatt lett for å lære ting utenat, så lenge det rimer eller har rytme. I oppveksten "hospiterte" jeg på Fjellhamar skole, hvor morfar var skolestyrer, noen uker eller måneder hvert eneste år mens jeg gikk på folkeskolen. Delvis fordi vi var på flyttefot - og delvis fordi mamma ville forkorte nordnorske vintre med å strekke sommerferien vår til langt inn i høsten. Da gikk morfar og jeg til skolen sammen om morgenen - en tur som tok nesten en halv time.  Det vil si, vi gikk aldri - vi marsjerte!

Og i marsjtakt pugget vi alt det morfar mente at den oppvoksende slekt skulle kunne på rams - og det var ikke lite!  Salmevers, selvfølgelig. (Jeg blir kjempefrustrert når salmer er "fornyet"!).
Grammatikk (spør meg om underordnede konjunksjoner eller modale hjelpeverb!) - både norsk og tysk.
Geografi (bi-elvene til Donau, de fem største spanske elvene, fjordene i Finnmark, hovedstader i Afrika....)
Hele Terje Vigen. Lange utdrag fra En Glad Gutt, Markens Grøde, Isslottet, Haugtussa, Peer Gynt, Brand og mange andre klassikere.
Sanger: Folkeviser, speidersanger, religiøse sanger, arbeidersanger, Bellmann og Schuman...... Og alskens dikt og poesi, fra Margrete Munthe til Sivle og Shakespeare.

Og hjemme ble det sunget og spilt og lest høyt, hver eneste dag. Barnebøker og "voksenbøker". Salmer og revyviser. Norsk og utenlandsk. "Klassisk" og nytt. Det var faktisk pappa som midt på sekstitallet gjorde meg oppmerksom på en "hakkende gal fyr som kaller seg dikter" - ved navn Jan Erik Vold..... :-)

Kanskje ikke så rart at jeg lett tyr til sitater og metaforer?  Mye av all denne kunnskapen er selvfølgelig glemt - men noe sitter fortsatt igjen.

Og akkurat nå kjennes livet bedre ut enn på lenge: Jeg hoster ikke lenger, er feberfri, og må ikke lenger sitte i sengen for å unngå tette bihuler. Dessuten er stoffskiftet forholdsvis stabilt, og (nesten) alle leddbetennelser er borte eller på retur. Det hjelper både på søvnkvalitet og humør!

Men isteden for simpelthen å si at nå føler jeg meg mye bedre, føles det mye riktigere å sitere noe! Og det første som faller meg inn er en gammel arbeidersang, hvor den første linjen uttrykker håp og mot og fremtidsoptimisme: "Snart dages det, brødre - det lysner i øst!"

Men så kom jeg på tanken at jeg skulle sjekke ut resten av teksten. Og der er sannelig ikke mye optimisme å spore. Vers 3 er ganske representativt:

Til trælle i sind og til slaver af guld
den voksende slægt fostres frem,
og jorden så aldrig så usselt et kuld
som det, der på den nu har hjem,
thi lykken må visne ved tryglen om brød.
Til arbejdet, liv eller død!

(Hele teksten finnes her: http://www.ugle.dk/snart_dages_det_broedre.html)

Mammamia...... Ikke særlig velegnet hvis man vil uttrykke tilfredshet og fremtidstro.....!

Men over skrivebordet mitt henger det et lite bilde, en akvarell, med teksten "Angels can fly because they take themselves lightly".  En nyttig påminnelse. Jeg tenker ofte at det verste med sykdom og smerter ikke er symptomene, men at vi blir så selvsentrert! Når kroppen fungerer dårlig, mister vi både overblikk og horisont.

Søren Kierkegaard skrev "Life is not a problem to be solved, but a reality to be experienced". Dette har senere blitt endret (ukjent av hvem) til "Life is not a problem to be solved, but a mystery to be lived."
Det er også noe som lett forsvinner ved sykdom og smerter: Evnen til undring over det store mysteriet som livene våre er.

Sitater og "imperativer" er bra: Vi trenger noe å strekke oss efter. Egil og jeg er for eksempel skjønt enige om at hunder ikke skal ligge i sengen - det er uhygienisk, feil, upedagogisk, dårlig "hundehold", og dessuten litt ekkelt. Og så er det viktig med klare grenser og udiskutable regler!

"Morfar" er hundevakt. 

I sengen. 

Med TV'n på. 

Helt uakseptabelt, selvfølgelig. 

Men ganske koselig allikevel.....