Hjemme igjen - til en Bjørnsonsk april!

Her er sommervarme - og vinterkulde. Jeg setter meg ut på terrassen i shorts - og må inn og hente varmedressen..... Solen steker - og i neste øyeblikk laver snøen ned. I drivhuset er det mildt sagt vanskelig å lage et klima som er gunstig for plantevekst: Midt på dagen må det luftes og kjøles ned - og om natten må det varme til om ikke plantene skal stryke med.......

Tulipanene spirer, snøklokkene blomstrer, kastanjetreet har store knopper -  jeg håper de ikke har vært for optimistiske, og at de overlever den lunefulle norske våren. Og så blir jeg andektig og undrende: Nok en gang våkner det som var dødt til live igjen!

Jeg velger meg april

I den det gamle faller,

i den det ny får feste;
det volder litt rabalder,-
dog fred er ei det beste,
men at man noe vil.

Jeg velger meg april,
fordi den stormer, feier,
fordi den smiler, smelter,
fordi den evner eier,
fordi den krefter velter,-
i den blir somren til!

Det er vakkert med tulipaner og krokus og andre løkplanter. 

Men hestehoven er allikevel den aller vakreste akkurat nå! 

Jeg rydder og sorterer og kaster og ordner: Vi skal pusse opp og fornye, og da må vi pakke ned og "ordne og fikse"......   Og mens jeg pakker ned og kaster og vurderer, så kommer selvfølgelig tanken på Skjellnes stadig opp. 

Jeg skulle så gjerne restaurert den gamle bakerovnen i kjelleren. Laget urtehage i berget bortenfor sjøbua. Hatt alle "tantebarn" og stebarn og barnebarn i alle varianter på besøk på en gang, og dekket langbord på plenen! Men sånn blir det ikke. Satt inn i et større perspektiv er selvfølgelig denne sorgen udramatisk - mange mennesker lever med langt større tap enn dette. Men det er liten trøst å hente i at andre har det verre. Sorgen blir heller ikke mindre av at jeg har det så godt på alle måter - det er faktisk fullt mulig å være takknemlig for det man har og samtidig sørge over det man mister.......

Derimot er det stor trøst i samvær og nye opplevelser. Berlinturen var flott! Vi storkoste oss sammen med Egils barnebarn Sara Kristin (3 1/2 år) og Johanna (1 1/2 år). Fantastisk spennende og morsomt å bli bedre kjent med dem!  Men jammen er det krevende med heldøgnsansvar for små barn igjen - antakelig er det en grunn til at man ikke skal ha småbarn når man kommer opp i femtiårene.......... Lørdag morgen våknet Egil og jeg kvart på syv på hotellrommet i Köbenhavn, kikket bort på hverandre og mumlet i kor: "I dag er det ingen som trenger bleieskift!" - og snudde oss fornøyd rundt for å sove noen timer til.

Full konsentrasjon når Ida-Marie leser for Johanna og Sara Kristin!