"En ulykke kommer sjelden alene"

Gamle ordspråk skal man lytte til og tenke over: De gir uttrykk for mye almenmenneskelig erfaring.

Denne uken startet med beskjeden om at vår gode venn Johs (Berg) døde natt til tirsdag. (Mange av dere vil huske ham fra bryllupsfesten vår på Skjellnes i 1998, hvor han var skålmester/toastmaster). Han har vært syk siden i fjor høst, men vi har liksom stadig trodd at "nå er det verste over", og sett frem til bedre tider. Det er så vanskelig å tro at den ruvende, flotte mannen er borte for alltid...... Et stort tap. Og en stor sorg. Vanskelig å fatte.

Så ble det klart at Egil og jeg ikke greier å finansiere et kjøp av Skjellnes - og dermed vil stedet bli solgt i sommer. Skjellnes har vært mitt faste punkt i tilværelsen hele livet. Flyttinger og oppbrudd, skilsmisse og kriser - jeg har alltid kunnet dra ned til Skjellnes, og funnet den helt spesielle sjelefreden som er en kombinasjon av røtter og kontinuitet og nærhet til natur og sjø. Sorgen over at stedet blir solgt forsterkes av min følelse av å ha sviktet, ikke strukket til: Pappa overtok stedet etter onkel Bjarne for å bevare og videreføre det som et samlingssted for familien - og jeg føler sterkt at jeg har "sviktet" i forhold til den forpliktelsen. Tanken på at jeg aldri mer skal sitte på terrassen på Skjellnes og se månen over Ågerøya er helt uvirkelig. Jeg tar meg selv i å begynne å gråte helt ukontrollert mange ganger om dagen.

Og i kveld fikk vi telefon fra Haugesund: Knuts mor har hatt et alvorlig slag og ligger i koma, og antakelig går det mot slutten. (Knut er gift med Nora Brit, Egils søster). "Mor" er en fantastisk tøff, flott, humoristisk og realistisk dame - et sånt menneske som verden blir fattigere uten.

En uke preget av tap og sorg.