Bloggen er flyttet

Da har jeg tatt skrittet fullt ut, og flyttet bloggen til Wordpress. Den nye adressen er: www.somdagenegaar.wordpress.com.
Jeg fomler litt enda med alle de nye mulighetene som Wordpress gir, så jeg håper på overbærenhet og tålmodighet. En dag får jeg nok taket på det!
En ting er at Wordpress gir flere muligheter og større fleksibilitet enn Blogger. Enda viktigere for meg har det vært at jeg har fått et slags virus (?) på bloggene mine, som gjør at innboksen min fylles opp med automatiske kommentarer - de fleste på engelsk, og de fleste totalt irrelevante. Så vidt jeg forstår helt ufarlig, men utrolig irriterende.
Jeg håper dere følger med over til Wordpress!

En nasjonalromantisk minireise

I går kjørte Egil og jeg til Gålå. I siste liten hadde vi sikret oss billetter til årets Peer Gynt -oppsetning ved Gålåvannet. Og for en forestilling! En råere Peer og stridigere Mor Aase enn "vanlig". Men Mads Ousdal gjør en fantastisk Peer! Når han ror sin døde mor utover Gålåvannet til tonene av "Aases død" er det så stille at man høre en barnål falle......

Selve scenen er fantastisk: Den ser ut som en setervoll, men er breddfull av teknikk. Og lyssettingen var et kapittel for seg. Effektene også: Når Peers forretningsvenner stjeler speedbåten og raser utover Gålå-vannet, og akkurat når båten er blitt til en liten prikk høres et smell og røykskyer velter opp - ja, da er det ingen tvil om at båten er gått i luften og alle er omkommet!

Gålå i går kveld - mens vi ventet på Peer Gynt.......

Etter hyggelig overnatting på Wadahl Høyfjellshotell (anbefales!!), kjørte vi Peer Gynt-vegen videre over fjellet og ned til Gausdal i formiddag - i nydelig vær.

"Norskere" enn dette blir det liksom ikke..........

Jeg har aldri kjørt akkurat der før, og det var ganske flott å kunne skue mot vest til Jotunheimen og mot nord til Rondane - samtidig!

Vel nede i Gausdal måtte vi selvsagt stoppe på Aulestad. Der fikk vi akkurat med oss en morsom omvisning i hovedhuset, og deilige blåbærpannekaker på verandaen i Drengestua.
Jeg var faktisk ikke riktig klar over Bjørnsons store engasjement på vegne av europeiske minoriteter. Heller ikke visste jeg at Stortinget utnevnte ham til medlem av den aller første komiteen for tildeling av Nobels Fredspris!  På Aulestad finnes det et rikholdig utvalg litteratur om Bjørnstjerne og Karoline Bjørnson - og selvfølgelig om både bygningsmassen, gårdsdriften og hagen på Aulestad. Veldig interessant og morsomt!

Egil utenfor hovedhuset på Aulestad. Nå vaier bare det norske flagget der. Da Bjørnstjerne levde hadde Aulestad ikke mindre enn 7 flaggstenger, og alle gjester som ankom gården ble møtt med sitt eget lands flagg vaiende i vinden. Han var forresten nøye med å heise det franske og det russiske flagget på samme stand, for å markere alliansen mellom dem.

Karoline Bjørnsons staudebed inneholder et stort utvalg tradisjonelle, norske stauder. Vakkert utført og vedlikeholdt!

På vei sørover fra Aulestad valgte vi å kjøre på østsiden av Mjøsa, rett gjennom "Prøysenland" og Bråttumbakka.  Vi tok oss tid til et lite stopp på min gamle gartnerskole, VEA - og hadde en deilig rusletur gjennom parken der. Veldig hyggelig å se at alt er så pent og godt vedlikeholdt! Et stopp der anbefales på det aller varmeste hvis man befinner seg i nærheten av Moelv!

Siste stopp var det nye Prøysenhuset på Rudshøgda. Tegnet av Snøhetta. Jeg var ikke helt forberedt på at det bygges opp et helt Prøysen-miljø der, Kusvea og Mikkelikski-skogen og tursti langs Præstvegen.  Foreløpig er mye litt uferdig, men det blir spennende å komme tilbake: Dette blir nok et sted hvor både små og store kan få flotte opplevelser!

Det nye Prøysenhuset glir godt inn i skogslandskapet på Rudshøgda

Med nesen vendt hjemover, svingte vi impulsivt innom Domkirkeodden på Hamar. Der var det et privat arrangement, så vi måtte snu på parkeringsplassen. Men synet av urtehagen på avstand minnet meg på at dit vil jeg tilbake veldig fort!

Vel hjemme åpnet himmelen seg, så vi kunne synke ned i godstolen med god samvittighet - og et glass italiensk hvitvin i ekte Bjørnsonsk ånd. Mette av inntrykk - og imponert over alt dette lille landet vårt har å by på bare et steinkast hjemmenfra.

Reservedatter Tina.....

"Kjernefamilien" er kanskje ikke det mest sentrale her i huset. Jeg har stedøtre og "stebarnebarn" fra mitt forrige ekteskap, som jeg fortsatt selvfølgelig betrakter som "familie".  Og greier med hånden på hjertet ikke å kjenne noen "forskjell" i mine følelser overfor Egils  "biologiske" barnebarn og mitt eget. Det handler jo mest om å få lov til å være sammen, og tilbringe tid med! I tillegg til denne lettere uryddige gjengen av "halv-" og "ste-" relasjoner, har jeg i snart 30 år hatt en dansk "reservedatter". Tina kom til Norge i 1987, som praktikant for Ida-Marie. Det var kjærlighet ved første blikk - for alle involverte. Heldigvis har vi greid å holde kontakten. Og i år kom hun med familien på Norgesbesøk!

Så ble det kjærlighet ved første blikk med neste generasjon også: 

Tina fulgte Troys mamma Camilla til og fra parken i et helt år. 

Det ble litt lite tid sammen (det blir det alltid), men vi fikk til en hyggelig grillkveld på terrassen her hjemme, og en dag på fjorden i Løvebåten, med grilling og bading på Steilene. Kanskje får vi til et Portugal-besøk i løpet av vinteren?

Tinas hyggelige, spennende familie. Heldigvis med plass til en Reservemor!

Tid for slekt og familie

De siste to helgene har vi vært på Vestlandet. Forrige helg feiret vi Egils "faster Ingeborgs" 90-årsdag i Stavanger. Blant festdeltakerne var også jubilantens storesøster Dorit (98) og storebror Olav Anker (93). Egil og jeg tok fly over, og bodde på Sola strandhotell - en perle av et hotell ved enden av den nydelige solastranden.  For et privilegium det er å stadig ha noen fra vår foreldregenerasjon høyst oppegående blant oss! Jeg kjenner mange i min egen generasjon som er betydelig mer "satt" enn disse tre søsknene i 90-årene, som bestandig er spennnde og utrolig hyggelige å være sammen med!

Jubilanten Ingeborg til venstre, sammen med Egils søsken Kjell Einar og Nora Brit

Sist fredag bar det vestover igjen - denne gangen i bil. Første stopp Bjarne og Synnøves deilige leilighet i Røldal - det var godt å korte ned turen med et stopp der! Lørdag videre til Stemnestaden: Et flott leirsted som vi er så heldige å få låne midt i ferietiden til vårt årlige slektstreff. Her samles etterkommerne etter Klara og Bjarne Bergsager, med andre ord Egil og hans to søsken med barn, barnebarn og alskens tilliggende herligheter. I år var vi visst 32 små og store.

Det blir vanligvis nok mat når familien Bergsager samles........

Stedet er perfekt når flere generasjoner skal være sammen. God plass både ute og inne, langgrunn badevik, lekeapparater og båter - og mange hyggelige steder å sitte og prate.

Damene lager mat og tar seg av barna, mens herrene.......?

Søndag fikk vi en fin tur over fjellet. Med obligatorisk stopp før Haukeliseter for å kjøpe geitost av Norgesmesteren i geitost-ysting: Han har 300 geiter og er på stølen hele sommeren. Så flott at noen fortsetter støls-tradisjonene! 

Nå har vi noen dager hjemme, før vår årlige tur til Provence. Hagen er overgrodd: Akkurat nå er pollenallergien så påtrengende at hagearbeid er helt umulig. Så da sitter jeg isteden og nyter blomstrende roser og rødmende bær, og trøster meg med at ugresset antakelig ikke løper sin vei.......

En aktiv pensjonist

MS Løven har startet sin pensjonisttilværelse, som fritidsbåt i Indre Oslofjord.

"Løven" eller "Løvebåten" er en 17 fots Rana Plast, åregang 1977. Pappa bestilte den da han arvet Skjellnes, og den ble levert i Kjøpmannsvik i mai 1978. Frem til Skjellnes ble solgt i 2010, har "Løven" vært til hygge og nytte i Blindleia i over tredve år! Såvidt jeg vet har den gått nord til Grimstad minst to ganger, og sør til Kristiansand kanskje 4-5 ganger. Ellers er det strekningen Lillesand - Gamle Hellesund som har vært  "Løvens" område. Det er ikke mange skjær eller trange passasjer i dette farvannet Løvebåten ikke kjenner til!

Så ble Skjellnes solgt, og vår tilknytning til Blindleia tok slutt. Løven ble brått ferskvannsbåt! Camilla og Rudi sørget for båtplass på Øyern, tok ansvar for vedlikehold og vinteropplag - og Løvebåten ble brukt til gjeddefiske, istedenfor makrelldorging.......

Nå har vi fått båtplass ved Ulvøya, og har inngått en avtale med Ida-Marie og Erlend: De tar seg av alt det praktiske med "båthold" - og vi tar regningene. Og så deler vi på båtliv og båtgleder.

I dag tøffet vi over fra Ulvøya til Frognerkilen, og spiste lunsj sammen med Camilla, Rudi og Troy på båten deres. Så dro vi utover langs Fornebulandet og inn mellom øyene utenfor Sandvika, tvers over fjorden utenfor Nesoddtangen og tilbake inn i sundet mellom Ormøya og Ulvøya. Strålende sol, en flott tur! "Løven" er absolutt klar for nye eventyr!

Løvebåten: En sprek pensjonist!

Amandus startet båtturen med å falle overbord - og valgte å være nokså pjuskete i lang tid..... Selvmedlidenhet kan være en god følelse !

Pinse i Finnmark

Vi har hatt en fantastisk pinse! Da Egil fortalte at han måtte delta på et møte i Hammerfest tirsdag etter pinse, var beskjeden fra undertegnede rimelig klar: Æ blir me'!  Som noen blogglesere vet, bodde jeg i Hammerfest i fem år - og har ikke vært tilbake siden midt på åtti-tallet.
Vi dro nordover torsdag før pinse, og byttet fly i Tromsø. Så bar det videre med Widerøe - i strålende sol og med havblikk hele veien.

På vei nordover mot Lyngsalpene, knipset ut av flyvinduet

Vel innsjekket på det jeg fortsatt tenker på som "Grand", men som nå er Rica hotell, var det bare én ting å gjøre: Iføre seg shorts og t-skjorte og tusle ned på kaia. Gradestokken viste +23C!

Havnebassenget i Hammerfest. Det ser ikke alltid sånn ut........

En spontan SMS til mine gamle naboer resulterte i en hyggelig lunsj i finværet. Som endte med at vi sjekket ut av hotellet og inn i deres leilighet. De skulle tilbringe pinsen på hytta på Skaidi, og da var det selvfølgelig helt naturlig å stille leiligheten i byen til vår disposisjon: "Den står jo der allikevel!" Dermed ble selvfølgelig Hammerfest-oppholdet mange hakk hyggeligere og mer komfortabel - i deilig, velutstyrt og lekker leilighet midt i sentrum med balkong og utsikt til Fuglenes og Melkeøya.

Og så ble det formiddagskaffe med Miriam, som var kontorsekretær i Finnmark Høyre i de årene jeg var fylkesekretær. Vi har ikke truffet hverandre siden - men du verden, så hyggelig vi hadde det! I sommer kommer hun sørover, og da håper vi å få tid til å fortsette praten - tiden gikk så altfor fort!

Midnattsol i Hammerfest, med Melkeøya bak Fugleneset. Helt umulig å komme seg i seng med sånt vær og en sånn utsikt!

Det var fantastisk å oppleve hvordan optimismen og fremtidstroen preger byen. Mye byggeaktivitet. Stadig flere servicetilbud. Bybildet var preget av aktivitet og "travelhet" og ikke minst av folk av mange ulike nasjonaliteter.

Fredag tuslet vi i byen, og om ettermiddagen plukket vi opp leiebil. Tok en testkjøring over til Forsøl - hvor Egil for første gang fikk oppleve fiskehjeller "live". Fint vær i sentrum, tett tåke oppe på øya - og lettskyet i Forsøl.  Man skal ikke bevege seg langt eller være lenge i Finnmark før man får oppleve mange værtyper!

En tur opp på byfjellet Salen ble det også - med flott utsikt over byen. Vi ser tåkebeltet som lå over øya mot Forsøl i bakgrunnen. 

Lørdag kjørte vi opp til Kautokeino - fortsatt i strålende sol. I Alta stoppet vi ved Nordlyskatedralen - Altas nye hovedkirke og attraksjon: Nettstedet "The Culture Trip" har plassert Nordlyskatedralen blant Norges 10 fremste attraksjoner! Utearealene er ikke ferdige enda, så vi må absolut returnere dit når det hele er sluttført. Kirken er bygget i det som er Altas nye sentrum - og hovedgaten ender i "broen" inn til kirken. Vakkert og flott!

Vi hadde kjempeflaks: Organisten hadde låst opp døren for noen bryllupsgjester som skulle øve - vi snek oss inn, og fikk dermed oppleve ikke bare kirken men også orgelspill og sang og akustikk.
Kirkerommet er fantastisk: Like innenfor døren møtes man av en slags todelt betongsylinder, som på samme tid fremstår som et rom i rommet, og en inngangsportal. Der kan man tenne lys - og der strekker det seg en lysende himmelstige oppover og oppover og oppover i sylinderen. Utrolig spennende og vakkert!

"Portalen"

.....og himmelstigen. På bildet over kan man så vidt skimte starten på stigen, til venstre i det mørke feltet øverst.

Så bar det videre mot Kautokeino - med en deilig rast ved Eibyelva, en sideelv til Altaelva. Thon hotell er en klar forbedring fra gamle Kautokeino hotell: Pene rom, usedvanlig hyggelig personale, utendørs badestamp - som vi øyeblikelig stupte ut i - og en fantastisk god restaurant! Anbefales på det varmeste!

Rast ved Eibyelva

Søndag måtte vi selvfølgelig i sølvsmia. Da jeg bodde i Hammerfest benyttet jeg enhver anledning til å stikke innom der. Det er fullt mulig å bare sitte og se og nyte i timesvis i dette bygget som både er kunstverk og bolig og arbeidsplass og utstillingslokale. I årene siden den gang har Regine og Frank Juuls bygget på ytterligere to fantastiske rom.

Det var vemodig å høre at Frank er syk, og kanskje ikke rekker å fullføre sitt siste kunstverk: En skulptur som forestiller hans egen tommel, med fingeravtrykket hans i mosaikk. Planen er at det skal stå utenfor smia og være et symbol på det "fingeravtrykket" han har satt på dette flotte stedet.  Nå krysser vi fingre og tær og folder hender og håper at han blir frisk nok til å fullføre kunstverket.

Så bar det videre over vidda til Karasjok og derfra til Lakselv. Vi måtte selvfølgelig stoppe i Skoganvarre: Der hadde Finnmark Høyre sine sommerstevner, med masse deltakere fra hele fylket og stor stemning. Og ganske mye jobb for fylkesekretariatet, selvfølgelig...... :-)

En nydelig tur utover Porsangerfjorden, som lå der stille og solfyllt og på sitt aller vakreste. Og som stadig trigger min store forargrelse og sorg over hvordan kystfisket - under skiftende regjeringer - systematisk har blitt oversett og neglisjert og nedprioritert. Hvordan har det vært mulig, i et land med så mye kyst? Hvorfor har vi bare "funnet oss i" at havet er blitt overlatt til "de store", som i sin tur systematisk har tatt levebrødet fra "de små"? En langsom tur ut Porsangerfjorden burde være obligatorisk for alle som skal ha noe å gjøre med fiskeripolitikk!

Turen over Hatter bragte minner om fotturer med utgangspunkt i min lille campingvogn, som ble parkert på "gamleveien". Der skaffet jeg meg mange gode "pusterom" i en hektisk tilværelse!  Og dessuten minner om ganske mye kolonnekjøring! Jeg trakk et automatisk lettelsens sukk da jeg så at bommen sto oppe....... Og mintes Hans Rikard, som hadde ansvaret for brøytingen over Hatter da jeg bodde i Hammerfest. Jeg reiste jo mye, så vi ble godt kjent etterhvert. Jeg kunne ringe Hans Rikard og spørre om han kjørte, om det var mulig å komme over fjellet i løpet av ettermiddagen - og han svarte som regel: "Neida, du må bare vente på at det smelter......" Men hvis det overhodet lot seg gjøre stilte han med brøytebil og fikk meg trygt over!

På Skaidi besøkte vi våre husverter og fikk deilige vafler og kaffe og en hyggelig prat - før vi tok en liten omvei på turen tilbake til Hammerfest: Jeg hadde greid å glemme mobiltelefonen min i Nordlyskatedralen dagen før. Både prost og organist lot seg velvilligst mobilisere, og deponerte den på hotellet. Så da ble det en liten svipptur på 18 mil ekstra, tur-retur over Sennalandet, for å plukke opp den. Og for en tur! Sennalandet i midnattsol, elven var isfri men snøen lå fortsatt på store deler av vidda.......... Vakrere blir det ikke!

Og enda hadde vi igjen to hele dager i Hammerfest. Som har fått flere gallerier og museer siden jeg bodde der - det var nok å oppdage og å fylle tiden med! Og veldig hyggelig å oppleve byen på ny, sammen med Egil.

Onsdag returnerte huseierne til byen, og vi fikk tid til en rask kopp kaffe før de flyttet inn og vi flyttet ut. Maken til gjestfrihet!!Vi føler oss utrolig priviligert som har sånne venner!

Unni Gerd og Bjørn - tidligere Hammerfest- naboer og gode venner, som med største selvfølgelighet stilte leiligheten sin til vår disposisjon. Takk, takk, og atter takk!!!

Og så tuslet vi ombord i Hurtigruta, for å reise sørover til Tromsø i "riktig" tempo. En tolvtimers tur, med ankomst Tromsø ved midnatt. Havblikk hele veien. Det var ikke stort annet å gjøre enn å sitte og nyte og nyte og nyte.............

Her er Lyngsalpene igjen - sett nordfra og på havnivå denne gangen...... :-)

......og så var vi tilbake i Tromsø. I strålende midnattssol. Klokken er litt over 24:00. Vi tuslet fra kaia opp til Grand, og det var et yrende liv i byen. Det føltes aldeles bortkastet å gå og legge seg!

Neste dag hadde Egil et møte på Universitetet, mens jeg ruslet litt rundt i Nordens Paris. Som på samme tid er veldig forandret og ganske "den samme" som da vi flyttet dit i 1970. Eller, forresten: Det er nok riktigere å sammenligne med da mor og far flyttet derfra i 1975 - Tromsø forandret seg utrolig mye i årene rundt 1972, da universitetet ble etablert. 

Vi spiste lunsj med min gamle venn Roar Dons, som nå bl.a. eier Tromsøs nyeste hotell "The Edge" og dessuten er styreformann i Nordlysfestivalen. Veldig hyggelig - og veldig spennende å høre Roars reflekterte synspunkter om Tromsøs videre utvikling. Og så avsluttet vi "turnéen" med et hyggelig møte med ordfører Jens Johan Hjort (H), som står foran mange, spennende utfordringer - ikke minst knyttet til økt oljeaktivitet i nord og utvikling relatert til Barents-samarbeidet. I tillegg har Tromsø et flunkende nytt styringssystem, med parlamentarisme og byråd. Jeg vet av egen (tildels smertelig) erfaring at den overgangen ikke er enkel! 

Men utfordringer til tross: Tromsø er inne i en spennende utvikling! Vi følte det på pulsen da vi deltok på Nordlysfestivalen i februar i år, og opplevde at Bolsjoi-balletten hadde takket ja til å danse i Tromsø, men ikke har prioritert Oslo (!). (Og de kommer tilbake til Tromsø neste år!)  Det skjer spennende ting på universitetet - og i næringslivet. Optimismen og kreativiteten og fremtidstroen minner ikke så rent lite om stemningen i Stavanger på begynnelsen av 80-tallet!

Og denne spennende utviklingen er vi så heldige at vi kan få følge på litt nært hold. Egil er engasjert som rådgiver for Lukoil, som satser i nord. Og jeg er så heldig at jeg innimellom får lov til å bidra litt, fordi jeg har bakgrunn i landsdelen, og har syslet litt både med politikk og petroleum....... Veldig gøy!

Det er noe spesielt med Nord-Norge - en liten bit av hjertet blir liksom alltid igjen der...........

Damer på tur

Det er luksus å kunne forkorte den norske vinteren med et nesten fire uker langt opphold på Algarvekysten i Portugal! Her er det vår - og innimellom "norsk sommer". Jeg har badet i sjøen noen ganger - det er mildt sagt forfriskende. Temperaturen (ca. 16-17 grader) frister ikke til lange svømmeturer, men det er altså mulig med sjøbad i mars her - og det gjør godt!

Ikke akkurat overfylt på stranden i Luz i mars.......

Den første uken her var mine gode venninner Bitten og Vera med. Bitten har vært her før. For Vera var det første gang. Begge drømmer om å kjøpe seg en "pensjonistbolig" her - kanskje blir vi naboer?

Det er alltid spennende å reise sammen med andre mennesker: Det er noe med "reising" som får frem egenskaper hos oss som ikke vises så godt i hverdagen hjemme. I tillegg kan det være utfordrende å bo sammen: En ting er å ha det hyggelig sammen over en kopp kaffe eller et glass vin en fredagskveld - det er noe annet å våkne i samme hus og ha ulike rutiner og vaner.
Og så er det stor forskjell på å være to venninner "på tur", og å være tre.  Så jeg må tilstå at jeg var litt spent på denne uken i samme hus med to særdeles selvstendige, sterke, oppegående og nokså egenrådige jevnaldrende damer.

Vi har storkost oss! Det har vært en Drømmeuke, med rom for både alene-tid og dype samtaler; uhemmet fnising og "jenteprat" med alle ingredienser; lyttende vennskap og kloke betraktninger; mye nærhet og varme; en god del alvor og mye moro.
For et privilegium å ha sånne venninner - og å ha et sånt sted å være sammen på!

Vera og Bitten under blomstrende mimosa

Mange steder skrives det at man må "lære seg å eldes". Det å "bli gammel" skal være en slags spesiell kompetanse, som man visstnok skal bruke (ung) tid på å lære seg.  Jeg tenker at vi skal da slett ikke lære oss å bli gamle - vi skal rett og slett lære oss å leve! Akkurat her og nå og med de forutsetningene og rammene som gjelder.

Her er vi på det gamle fortet i Sagres - Europas sydvestligste punkt. 

Vera (til høyre) har litt høydeskrekk......

For mange (!) år siden fikk jeg et slags dikt til min 40-årsdag av vår tidligere praktikant og min danske "reservedatter" Tina:

When I am an old woman I shall wear purple With a red hat that doesn't go, and doesn't suit me, And I shall spend my pension on brandy and summer gloves And satin sandals, and say we've no money for butter. I shall sit down on the pavement when I am tired, And gobble up samples in shops and press alarm bells, And run my stick along the public railings, And make up for the sobriety of my youth. I shall go out in my slippers in the rain And pick the flowers in other people's gardens, And learn to spit. You can wear terrible shirts and grow more fat, And eat three pounds of sausages at a go, Or only bread and pickle for a week, And hoard pens and pencils and beer mats and things in boxes. But now we must have clothes that keep us dry, And pay our rent and not swear in the street, And set a good example for the children. We will have friends to dinner and read the papers. But maybe I ought to practise a little now? So people who know me are not too shocked and surprised, When suddenly I am old and start to wear purple! Uken her nede med Damene har minnet meg på dette diktet!

Om fastleger og diagnoser og ansvar for egen helse

Årets første blogginnlegg blir langt, og om knær.
I utgangspunktet ganske traurig...........

Når jeg allikevel vil skrive (langt) om det, er det fordi jeg har skaffet meg noen erfaringer som kanskje kan komme andre til gode. Sånne erfaringer synes jeg det er riktig og viktig å dele - for det er dessverre ikke bare et ordhell at man skal være både frisk og rik for å være syk her i landet: Særlig ved kroniske diagnoser varierer det voldsomt hvilken informasjon man får og hva man må finne ut av selv. Da er det lurt å kunne trekke på andres erfaringer.

Dessuten er det jo alltid sånn at når en selv eller noen i nær familie får en diagnose man knapt nok har hørt om før, viser det seg at halve vennekretsen og nesten hele nabolaget har vært borti akkurat det samme.

Det betyr antakelig at de fleste av mine blogg-lesere kjenner noen som sliter med kneartrose, og som muligens kan ha nytte av noe av det jeg skriver.

Dette er et kne-bilde fra internett - mine egne knær er ikke så vakre lenger. Men jeg ville bruke et vakkert bilde for å understreke at knær er utrolig viktige for oss - mye viktigere enn vi tenker over, så lenge de fungerer greit......... 

Fire måneders offentlig MR-kø!
Det venstre kneet mitt ble akutt betent og kjempevondt i april i fjor. Først trodde jeg det var et utslag av leddgikten - det skjer rett som det er at betennelser "blomstrer opp" både hist og her. Men smerten var annerledes enn vanlig, og det var fryktelig vondt å belaste kneet. Legebesøk sitter et stykke inne hos meg, men etterhvert måtte jeg til pers. Da gikk jeg med krykke hver dag. Ble henvist til MR av kneet, og hadde valget mellom å betale nærmere 2000 kroner selv og få time på dagen, eller stå i offentlig kø i fire måneder. Vanvittig! Tenk hva det koster arbeidsgivere og samfunnet - og hvor mye unødig smerte den enkelt påføres!

Hvorfor er det offentlig kø og privat direkte tilgang til MR og CT og tilsvarende tjenester? Fordi helseregionene på den ene siden har bestemt seg for at de ikke selv vil drifte røngten-institutter, de vil heller kjøpe tjenestene hos private. På den andre siden kjøper de opp altfor få timer og tider på de private røngten-instituttene som skal "gjøre jobben" - og dermed oppstår det et digert gap mellom tilbud og etterspørsel i velferdstilbudet........... Og ingen gjør noe med det! Det finnes ingen mekanismer som "justerer" bestillingen fra det offentlige, når det viser seg at man har undervurdert behovet. Kanskje har man en femårs-kontrakt? I så fall må vi, brukerne og pasientene, finne oss i å stå i kø til gjeldende kontrakt går ut........  Helt håpløst, både i forhold til pasienter og brukere, og ikke minst i forhold til ressursbruk!

Etter å ha betalt meg ut av den offentlige køen og fått en MR-undersøkelse, var diagnosen klar: "Uttalt arthrose medialt i venstre kne". Det betyr på legmannspråk at bruskplatene i kneet er slitt, og ikke "støtdemper" slik de skal. Og det kan altså oppstå helt akutt, fra den ene dagen til den andre. Det fikk jeg forøvrig senere vite gjennom Revmatikerforbundet: Både jeg og fastlegen min trodde i utgangspunktet at noe som oppstår så akutt som mine knesmerter gjorde, må komme fra en betennelse eller en over- eller feilbelastning.
Nok et eksempel på at vi pasienter sannelig må være oppegående og følge med i timen - vi kan simpelthen ikke stole på at fastlegen har kapasitet til å følge med på enhver nyvinning innenfor ethvert medisinsk tema. Det er en umenneskelig oppgave!

For øvrig bør alle med ledd- eller muskelplager melde seg inn i Revmatikerforbundet: De gjør en kjempejobb, og sitter på masse nyttig informasjon! http://www.revmatiker.no/

"Dette må du leve med"
Så begynte morroa: Ikke et vondt ord om fastlegen min, men hans lege-innfallsvinkel etter å ha sett MR-resultatet var igrunnen at dette må jeg leve med til kneet blir betydelig mye mer nedslitt (og smertefullt), og til jeg ble "gammel nok" til å få et nytt kneledd. En ikke særlig oppmuntrende beskjed. Den minnet til forveksling om beskjeden jeg fikk da leddgikt (revmatisk artritt) ble konstatert for rundt tjue år siden: Finn deg en rullestol du liker, for der kommer du til å tilbringe resten av livet.

Jeg oppfattet beskjeden som: Du kommer til å bli mindre og mindre funksjonsdyktig og få stadig mer smerter i mange år inntil du kan opereres - og så blir det spennende å se om den operasjonen blir vellykket....... Han sa til og med at det er ikke funksjondyktigheten men smertenivået som bestemmer tidspunktet for operasjon.
Min tolkning: Jeg må bare få det jævlig nok, så får jeg kanskje hjelp - men det kommer til å ta tid.

Den gang, som nå, ble min lille verden snudd aldeles på hodet - og hodet ble en malstrøm av spørsmål og mørke tanker: Vi må selvfølgelig flytte - trappen er vanskelig for meg nå, og det blir altså bare verre. Jeg kan aldri jobbe i hagen mer. Jeg kommer aldri til å kunne gå i fjellet eller i marka mer. Etc. etc. etc.

Det er mulig at livet mitt ikke fortoner seg som veldig spennende eller "lovende" sett fra en velutdannet ung (lege)manns ståsted. Antakelig er det nokså uinteressant for ham om jeg må flytte fra huset mitt nå eller om ti år. Og han har selvfølgelig ikke noe forhold overhodet til at det å kunne jobbe i hagen er en viktig del av livet mitt.

Men burde han ikke allikevel henvist til ortoped og fysioterapeut og formidlet at det finnes hjelpemidler - og kanskje til og med foreslått litt samtaleterapi, når han spår såpass mørke fremtidsutsikter? Igjen: Jeg kan ikke fri meg fra tanken om at legeutdannelsen her i landet er mangelfull når det gjelder "kroniske folkesykdommer"...............

Det verste med en sånn beskjed er at man blir maktesløs, og helt uten tro på at noe kan gjøres. Passivisert. Mange blir helt sikkert også deprimert.

"Tens": Et nyttig hjelpemiddel
Riktignok sendte fastlegen min meg til naprapat. Jeg fikk behandling et par ganger,  men syntes det var nokså resultatløst. Naprapaten viste meg noen enkle øvelser (opp og ned på tå, knebøyninger osv.) som sikkert er riktige og bra. (Og som jeg gjør, hver eneste dag!) Og så anbefalte han et enkelt apparat med selvklebende puter som settes på kneet og koples til strøm (Tens, heter det - ca. 400 kroner hos Claes Ohlsson). http://www.rygginfo.no/index.php/behandling/mer/hva_er_tens/   Det anbefales herved til alle typer ledd og muskelsmerter: Jeg er litt usikker på om det har noen varig effekt, men smertelindringen er betydelig! Jeg bruker det særlig på reise, hvis jeg skal sitte i flere timer - det hjelper så knærne ikke stivner totalt.

Ved senere konsultasjoner har forøvrig fastlegen min aldri spurt om naprapati, som han anbefalte, var bra for meg.......

Mensendieck, fysioterapi, opptrening osv. osv.
Jeg ba fastlegen om henvisning til mensendieck-behandling - noe jeg har hatt stor nytte av. Han var positiv og entusiastisk - men jeg måtte altså foreslå det selv! (Og han har senere aldri spurt om nytten av den behandlingen han henviste til....)

Det gjør meg faktisk ganske arg: Det burde være en selvfølge at legen foreslår en eller annen form for fysioterapi når ledd svikter eller muskler gjør vondt. Man burde få massasje på blå resept! Ikke fordi det gjør én frisk, men fordi det lindrer smerter og gjør én mer arbeidsdyktig - og det må da være et mål i seg selv? Og dessuten mye billigere for samfunnet enn sykemelding og uføretrygd!

Nå har jeg bedt fastlegen min søke om et opptreningsopphold for meg. På Jeløya Kurbad http://www.jeloykurbad.no/, hvor jeg har vært to ganger tidligere - da var det ryggen som streiket. Der har de en imponerende kompetent fysikalsk avdeling, en flink revmatolog, et flott varmtvannsbasseng, og en velutstyrt treningssal. Det gir utrolig god effekt av trening og behandling å bo på stedet, og kunne hvile mellom øktene - og å kunne prioritere nettopp trening og behandling i etpar-tre uker sammenhengende.

Jeg fikk fullstendig bakoversveis da fastlegen kunne fortelle at den forrige regjeringen hadde strammet inn på reglene for opptreningsopphold: Nå har "kronikere" faktisk ikke rett til slike opphold! Fastlegen var enig med meg: Et slikt opphold er en god idé. Men da må han regelrett lyve i søknaden, og skrive at mine "plager" er noe som har oppstått uventet og akutt. Fantastisk. Igjen: Hva hadde ikke samfunnet spart og tjent på å "tvangssende" langt fler til opptrening? Økt arbeidsevne, færre sykedager, mindre behov for assistanse - for ikke å snakke om økt livskvalitet. Og for en veldig billig penge: Døgnprisen på en opptreningsinstitusjon er vel noe sånt som 1/50 av døgnprisen på et sykehus, som er der vi havner først når kroppen virkelig svikter.......

Overbelastning?
Jeg har forsøkt å spørre både fysioterapeuter og legen om hvordan jeg skal "bruke" dette litt dysfunksjonelle kneet. Er det farlig om det gjør vondt? Det har ikke vært mulig å få noe fornuftig svar. Jeg må "kjenne etter",  er et råd som går igjen. Hvordan i all verden kan man "kjenne etter" i et kne som er konstant vondt?

En veldig gledelig erfaring er at overbelastning av kneet ikke ser ut til å gjøre noe skade - i hvert fall ikke på kort sikt. Overbelastning er smertefullt og dessuten frustrerende, fordi kneet svikter og jeg halter og blir skjeiv og mer "invalid".
Men: Det gjør ikke noe!

I høst gikk jeg tur på fjellet, og ville teste ut hva jeg kunne klare. Det ble ikke veldig imponerende, men sett i forhold til "jeg-kommer-aldri-til-å-kunne-gå-i-fjellet-mer"-scenariet, var det en utrolig seier: Nesten 8 kilometer! På tilbaketuren, da det enda var etpar kilometer igjen, tenkte jeg mer enn én gang at nå får jeg nytte av gullmedlemskapet i Norsk Luftambulanse..... Og da jeg var vel "i hus" var knærne så vonde at jeg bare gråt og ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Men - og her kommer moralen i historien: Dagen etter var knærne verken verre eller bedre enn "vanlig".
Senere har jeg erfart akkurat det mange ganger: Det gjør faktisk ikke noe om jeg overbelaster. Det blir vondt der og da, men har ingen konsekvenser senere. Det er godt nytt for mange!

Akupunktur
Jeg er ikke i tvil om at det så langt er kombinasjonen av akupunkturbehandlinger og kosthold som har reddet meg fra å bli leddgiktspasient i rullestol. Når det gjelder artrose, tenker jeg at akupunktur i hvert fall er effektivt for å bli kvitt betennelser i ledd som er slitt - og fravær av betennelser gir betydelig smertelindring. Anbefales for alle med leddproblemer!

Injeksjoner
Etter noen uker som "invalid" ba jeg også fastlegen min om å få en cortison-injeksjon rett i kneet, hovedsaklig for å få ned betennelsen. Den hadde en utrolig god virkning - i nøyaktig tre dager.
Senere har jeg lært at det er helt vanlig: Veldig god kortidsvirkning. Nå er jo ikke cortison et stoff vi ønsker å bruke mye av, men det kan jo være greit å vite at de aller fleste har god kortidseffekt av en slik injeksjon.
Blir jeg buden på ball kommer jeg til å gjøre det igjen - da kan jeg antakelig danse halve natten! Igjen: Jeg måtte selv be legen om dette.......

Det finnes masse hjelpemidler, og også behandlingsmetoder, når man bare sjekker litt. Ulike private klinikker tilbyr ulike injeksjoner. Selv dumpet jeg tilfeldigvis over noe som heter PRP-injeksjon, som går ut på at man tapper noen milliliter av sitt eget blod, sentrifugerer det slik at de enkelte bestandelene av blodet blir separert - og injiserer blodplatene rett inn i kneet. Tanken er at slik tilførsel av blodplater fører til økt cellefornyelse og dermed "reparasjon" av brusk og skader. Metoden er i utgangspunktet utviklet for å brukes på idrettsfolk som har fått belastningskader i ledd. Se http://www.volvat.no/tjenester/medisinsk-senter/operasjoner/ortopedi/behandling-med-prp--plate-rikt-plasma-/
Jeg fikk gjort dette på Volvat - der kostet det 7.500 kroner i sommer. Og det var det verdt! Bedringen var betydelig - både i form av økt førlighet og mindre smerter. Det er ingen mirakelkur, men jeg tenker at det må være rimelig ufarlig å få tilført en ekstradose eget blod - så dette kommer jeg til å gjøre igjen. Virkningen varer normalt fra tre måneder til et års tid.

Det finnes også andre typer injeksjoner, bl.a. med "kunstig leddvæske", som mange har god nytte av. Selv har jeg ikke prøvd det enda. På Volvat hadde de best erfaring med PRP-injeksjonen, men det finnes andre klinikker med andre tilbud som det er verdt å sjekke ut.

Bandasjister
Her i bygda har vi en utrolig bra forretning som heter Lørenskog Bandasje. Jeg tror det finnes tilsvarende i hele landet. Der har de god kompetanse på ulike typer hjelpemidler og funksjonshemminger - og har også en "in house" ortoped som står til disposisjon for konsultasjon. Der fikk jeg god hjelp til å finne såler som bygger opp og støttebandasjer som.....ja, nettopp: støtter.
Det hjelper godt med såler som bygger opp foten, og gir en litt annen vinkel når man går. Støttebandasjen bruker jeg mest hvis jeg både skal gå og bære - da bedrer den faktisk funksjonsevnen en god del!

På Lørenskog Bandasje fikk jeg også vite at man har krav på spesialtilpassede støttebandasjer (da heter det ortoser) og eventuelt såler, tilpasset på et ortopedisk laboratorium. Da må man først ha henvisning fra fastlegen til ortoped, som så sender søknad til NAV og henviser videre til et laboratorium som tilpasser hjelpemidlene. En ortose jeg synes ser spennende ut er denne: http://www.ossur.se/OA-Solutions. Det finnes sikkert mange hundre andre!

Også dette måtte jeg selv ta initiativ til overfor fastlegen. Da fikk jeg en henvisning til ortoped - men jeg må selv finne frem til ham/henne. Det er ikke nødvendigvis lett! Jeg har oppdaget at det enkleste er å ringe et ortopedisk laboratorium, i nærheten der har de vanligvis fast avtale med en lege-ortoped.

I tillegg har jeg oppdaget at de fleste ortopediske laboratorier med respekt for seg selv har sine egne "favoritter" og spesialiteter. En lab i Tromsø har kjøpt seg inn i en helt ny teknologi for spesialsåler, hvor sålen inneholder små søyler eller "noder" som stimulerer punkter i fotsålen. (www.aktivortopedi.no). Andre spesialiserer seg på kombinasjon av såler/bandasjer og magneter - valgmulighetene er uendelige!
Og vi pasienter må altså navigere som best vi kan i denne jungelen.....

Kosttilskudd og urter
Så finnes det selvsagt en lang rekke mer og mindre veldokumenterte kostilskudd og urtepreparater som kan minske plager, lindre smerter, og generelt gjøre tilværelsen betydelig bedre.  Tilskudd av gluchosamin er ganske godt dokumentert (i formen gluchosamin sulfat) når det gjelder moderate leddproblemer. Det er kategorisert som legemiddel i Norge, så man trenger resept (anbefaler å isteden ta det med fra utlandet sammen med høydose C-vitaminer, som av en-eller-annen grunn heller ikke selges fritt her). Selv har jeg brukt gluchosamin sulfat i flere år, og merker at leddene blir betydelig mer kranglete når jeg "tar pauser" fra preparatet.

NB: De fleste har ingen effekt av den dosen som står på pakningen. Vi har en merkelig holdning til preparater fra "helsekost-sektoren"her i landet, selv etter at de er omdefinert til legemidler: De skal bare inntas i doser som ikke virker! Når det gjelder gluchosamin-preparater og C-vitaminer er de fleste enige om at en terapeutisk dose bør være minst 5 x det som er "anbefalt".
Dette vet fastlegene garantert veldig lite om......

Når det gjelder urter eller medisinplanter, tenker vel de fleste først og fremst på ingefær når det gjelder å dempe betennelser. Men det kan være smart å inkludere både litt mer hvitløk, kanel og honning i kosten - i tillegg til "gode oljer", selvfølgelig. Planten valurt (Symphytum officinalis) er kjent for å "bygge bein" - men det bør helst gjøres i form av omslag: Valurt inneholder stoffer som kan skade både lever og nyrer ved "innvortes bruk". Selv bruker jeg i perioder noen få dråper valurt-tinktur i et glass vann annenhver dag - det er en dosering som umulig kan skade, og kanskje kan hjelpe litt........
Ikke noen av disse plantene gir mirakelkurer, men over tid kan de bidra til litt mindre smerter og betennelser og litt mer bevegelighet - og så er det helt ufarlig å ta dem i bruk!
På dette området tror jeg nesten alle norske fastleger er analfabeter.........

Refleksologi og Bowen-teknikk
Helt tilfeldig har jeg dumpet borti to behandlingsalternativer som er veldig spennende: Refleksologi og Bowen-teknikk. Bowen-teknikk har jeg bare forsøkt en gang - og ble veldig nysgjerrig, fordi det faktisk reduserte smertene og gjorde det mye mindre smertefullt å gå. Så har jeg ikke fått somlet meg til å følge opp med nye behandlinger før nå - fortsettelse følger!  Bowen-terapeuten sa nokså klart at hun trodde ikke egentlig at det var kneet mitt som var problemet, men at det hele har sitt utspring i bekkenet som kanskje er skjevt.
Flere måneder senere havnet jeg hos en refleksolog - som altså er noe annet enn en soneterapeut. (Jeg trodde det var det samme.....)
Den siste uken har jeg hatt to behandlinger hos en refleksolog, som har gjort meg mer godt enn alt annet jeg har forsøkt. Behandlingene var fryktelig vonde, nesten uutholdelige - men, du verden, så mye bedre jeg var etterpå! Også hun mener at kneet mitt er nokså uinteressant, og at det er en skjevhet i bekkenet som må rettes opp. Og at hvis vi får bekken og hofter og de store muskelgruppene til å fungere igjen, vil kneet avlastes såpass mye at det kan fungere nokså greit.
Og det mener hun at det er det mulig å gjøre.......
Kanskje har hun rett.
I alle fall gir hun meg mye mer håp enn fastlegen min gjør!

Konklusjon?

Jeg tror leger utdannet her i landet har relativt dårlig kompetanse på å hjelpe pasienter til "å leve med" sykdommer, diagnoser, plager - alt som ikke kan opereres eller kureres eller i hvert fall medisineres......

Dessuten er helsevesenet vårt delt inn i områder og disipliner med utgangspunkt i et medisinsk hierarki - slett ikke ut fra pasientenes behov.

Dette kommer til å endre seg: I mellomtiden får vi gjøre det vi kan for å dele informasjon og erfaringer og hjelpe hverandre - og utfordre fastlegene våre.

.....og på det helt personlige planet: En diagnose fra, eller formidlet gjennom, en fastlege trenger ikke være så dramatisk som den virker. Det finnes mange alternativer og mange muligheter som fastlegen din rett og slett ikke vet om. Det betyr ikke at han/hun "tar feil", eller ikke gjør jobben sin. Det betyr bare at disse kroppene våre er så mangfoldige at det ikke er mulig for en enkelt fagdisiplin å favne alt som kan oppstå og skje med oss.

Vi må rett og slett ta hovedansvaret selv.
Da er det lurt å dele erfaringer!

Vår første jul i Praia da Luz

Så er vi hjemme igjen, etter en annerledes julefeiring. Egentlig er det nok riktigere å si at vi har hatt juleferie, snarere enn at vi har feiret jul. Vi har ikke vært i kirken eller sunget julesalmer i år. Derimot har vi hatt god tid både til ettertanke, meditasjon - og til hverandre. Jeg tror faktisk Vårherres og julens budskap er blitt minst like godt ivaretatt i år som tidligere…...

Kirken i Luz var julepyntet - til overmål! Joda, alle lysene blinket - i alle regnbuens farger.  Og lyskjedene i juletreet (som er et "apetre") vaiet i vinden.  Fasinerende!

Dagene i Luz har vært late og koselige: Jeg kan nesten ikke huske sist jeg satt og leste en bok sammenhengende i mange timer, men det har vi gjort hver eneste dag der nede. (En av fordelene med dårlige knær er at man ikke lenger kan virre rastløst rundt fordi man "bare skal…."!) Måltidene har vi tatt på sparket: Enkelte kvelder har vi gått ut og spist, andre dager har vi spist lunsj ute og laget oss noe lettvint hjemme om kvelden. Lite strukturert og planlagt - og ganske befriende.

Egil og jeg reiste nedover 18. desember, Øyvind og Ida-Marie ankom to dager senere, og dagen etter fikk vi besøk av Glenn, Øyvinds gode venn helt siden barneskolen.

Julelunsjen med alle våre "gode hjelpere" der nede ble veldig hyggelig: De kastet seg over norsk julemat, smakte og kommenterte og likte faktisk det aller meste! Jeg ble mest imponert over at (nesten) alle syntes norsk ekte geitost var godt: Min erfaring er at akkurat den smaken må man være heilnorsk for å like. Hittil har den mest entusiastiske kommentaren fra utenlandske venner vært noe sånt som "hmmm - very interesting" i møte med geitost. Men portugiserne var entusiastiske, kastet vekk ostehøvelen og skar tjukke biter på vanlig "oste-måte" ovenfra og ned - og momset lykkelig i seg svære geitostblingser. Pinnekjøtt (og kålrabistappe) var også populært - og reinsdyrkarbonader kunne vi hatt med dobbelt så mye av. Det er utrolig hyggelig når folk i utgangspunktet er nysgjerrige og positive!

På forhånd var vi litt spente på vær og temperatur på denne tiden av året. Været har vært vekslende: Flere dager har vi hatt strålende sol i mange timer midt på dagen. Da har temperaturen vært godt over 20 grader. Enkelte perioder har det regnet og blåst ganske surt, men sjelden lenge av gangen. De kaldeste dagene har nok temperaturen gått ned mot 10 grader om kvelden og natten, mens om dagen har kanskje snitt-temperaturen vært rundt 16-17.  Konklusjon: Som en litt kald og ustabil norsk sørlandssommer, men med nydelige sommerdager innimellom.  Vi har ikke badet, har observert både "vassere" og "svømmere" på stranden.

Bystranden i Luz er en fredelig plett i desember!

Portugal er "surfe-land". 

De sorte "prikkene" ute i sjøen (klikk på bildet for å forstørre) er surfere som ligger og venter på den perfekte bølgen. 

Bildet er tatt i Sagres, byen som ligger helt ute på pynten i Europas sør-vestligste hjørne.

Rett utenfor restauranten vokste det geranier - av en litt annen klasse enn de litt skrantete som såvidt overlever i vinduskarmen her hjemme:

På julaften spiste vi på italiensk restaurant. Ikke mye ribbe-lukt der i gården. Men om formiddagen greide vi å samles rundt tradisjonell norsk julegrøt - så da var julestemningen i boks allikevel!

Siste gjøremål før vi forlater Luz-huset er alltid å plukke med seg en bærepose full av frisk rosmarin fra vår fantastiske rosmarin-hekk. Kofferten dufter som et aromaterapeutisk vulkanutbrudd når vi åpner den her hjemme! Jeg tørker, lager avkok og uttrekk, legger på sprit og riktig fråtser i denne fantastiske planten som har tusenårige tradisjoner som medisinplante, i husholdningen, til hår- og hudpleie og som magisk plante. For en luksus å ha (nesten) ubegrenset tilgang til frisk rosmarin fra egen hage året rundt!

Og som alltid var det trist å reise, men godt å komme hjem. Til pyntet juletre og julehus og glade hunder.

Nå gleder vi oss til nyttårsaften, som feires på tradisjonelt og rolig vis med noen få, gode venner - og med Troy, som opplever sin aller første nyttårsaften. Og så gleder vi oss til frokost/lunsj første nyttårsdag, med overnattingsgjestene fra nyttårsaften samt Kristin, Tormod, Sara Kristin og Johanna.

Nytt av året er at jeg antakelig kan servere både gressløk og persille fersk fra hagen: Her er reneste vårstemningen i bedene - det spirer og gror i mildværet!

Nå er det tid for ettertanke. "Spole tilbake" og mimre og filosofere litt over året 2013.
Forsøke å begrense antall nyttårsforsetter for 2014.
Kjenne skikkelig på takknemligheten over dette merkelige, rike, smertefulle, mystiske og spennende Livet.

Godt Nytt År!

Førjulstid - en rapport fra heimen

I år falt julaften på 15. desember her i Løkenåsringen 29.  Da leste vi juleevangeliet, spiste ribbe, gikk rundt juletreet og åpnet julepresanger.

Det satt ganske langt inne å legge om julen såpass drastisk!

Men så kom vi til å tenke på at Jesus antakelig egentlig ble født i september/oktober - og høyst sannsynlig et sted mellom fire og seks år før vår tidsregning starter, og at grunnen til at vår kristne feiring ble lagt til rundt vintersolverv var at dermed kunne den nye religionen "kuppe" den hedenske tradisjonen med å feire årets mørkeste dag, og simpelthen gi et kristent innhold til en feiring som folk var vant til å gjennomføre.

Da ble det plutselig veldig lite dramatisk å forskyve "julaften" med noen dager........

Årsaken var rent praktisk: Egil, Ida-Marie, Øyvind og jeg har bestemt oss for å feire jul i Portugal i år. Camilla, Rudi og lille Troy skal feire julaften hos Rudis foreldre. Dermed ble vår eneste mulighet til å feire litt jul sammen med dem, å arrangere en "tidlig-jul". Samtidig føltes det unødvendig og upraktisk å drasse med seg presanger frem og tilbake til Luz - og siden Ida-Marie fortsetter fra Portugal videre til Cape Town i romjulen, ville det ikke vært muligheter for felles presang-åpning før uti midten av januar.

Det føltes ikke helt riktig - lenge før midten av januar pleier jeg å være særdeles moden for å hive ut juletreet, pakke ned pynt og fjas og stas, ha en skikkelig storrengjøring - og begynne å så planter og forberede meg på våren i hagen.

Og på toppen av det hele: Det blir sikkert ikke første gang vi tilbringer julen i Portugal, og vi er aldeles enige om at der må vi lage oss noen nye tradisjoner og ikke kopiere vår tradisjonelle feiring: Der skal vi verken spise ribbe eller ha juletre!

Så da ble det julaften 15. desember.  Selvfølgelig med Troy som hedersgjest, plassert midt på bordet.

Med en ukes fremskynding av julaften, ble det nødvendig å være tidlig ute med juleforberedelsene. De fleste gavene var i hus i november - og de aller fleste ble bestilt på internett.
Å sitte i ro og fred hjemme hos seg selv og sjekke utvalg og priser og egne gavelister og bestille, i trygg visshet om at det jeg har bestilt blir levert på døren, gjør julehandelen mildt sagt mindre stressende - og dermed mer lystbetont og gledesfylt. Anbefales på det aller varmeste!

Her i huset kommer julestemningen for alvor med vårt årlige juleverksted, som finner sted lørdagen før 2. søndag i advent. I år var det stor deltakelse: 32 små og store verkstedsarbeidere og pinnekjøttspisere! Og dessuten huset stappfullt av hyggelige (og hjelpsomme!) overnattingsgjester fra fredag til søndag. Med sildebord fredag kveld og det vi her i familien kaller "hyggelig frokost" søndag (den varte fra ca. kl. 11 til kl. 16) ble helgen en sammenhengende sosial "begivenhet". Utrolig hyggelig! Litt slitsomt..... Fantastisk mens det "står på". Og litt godt når det er over.........

Ivrige verkstedsarbeidere: Konsentrasjonen er skyhøy!

Og i kveld greide vi å få til enda en hyggelig familiesamling: Julekonsert i Lillestrøm Kirke og påfølgende middag på Chi restaurant i Lillestrøm med Kristin, Tormod og "tullene; Camilla og Rudi; Ida-Marie og Erlend; Øyvind og Sanna - og Egil og meg. Flott konsert, med Mariann Ass Hansen, Alexander Rybak, Elisabeth Andreassen, Rune Larsen og Tor Endresen - og nydelig mat og drikke etterpå. En fredelig stund og et veldig hyggelig samvær!

Flotte jenter: Sara Kristin, Ida-Marie, Camilla og Johanna koste seg på restauranten etter julekonserten

Så i skrivende stund er den "tradisjonelle" delen av julefeiringen vår faktisk over - en drøy uke før 24. desember.
For meg personlig var det en skuffelse og et nederlag av jeg ikke greide å gå rundt juletreet i år: Knærne mine er blitt såpass vonde at juletregang rett og slett ble for krevende. Den trassige delen av meg insisterer på at det var bare i år: Til neste år har jeg fått mye bedre "skikk på" knærne og kan gå rundt juletreet så lenge jeg bare vil. Den realistiske/resignerte delen av meg insisterer på at jeg må erkjenne at jeg aldri kommer til å gå rundt juletreet igjen......... Jeg anstrenger meg til det ytterste for at ingen av disse ytterligående "stemmene" skal få bestemme, og forsøker å forsone meg med at akkurat nå er knærne mine lite funksjonelle og funksjonsdyktige, men kanskje kommer det bedre tider.....

Onsdag 18. drar Egil og jeg til Luz. Fredag 20. har vi invitert alle våre "gode hjelpere" der nede på norsk julelunsj. Å kjøpe (og å eie) hus i utlandet har bydd på noen overraskelser, og vi har vært utrolig heldige som har fått kontakt med så mange mennesker som ikke bare gjør det de blir betalt for å gjøre, men som tar ansvar og stiller opp og virkelig står på for oss:

Eiendomsmegler Pedro, som har brukt fritiden på å få bredbåndforbindelsen vår i orden og sørget for kompetente håndverkere til noen endringer vi ville gjøre - og som hadde med seg portugisisk ost og vin i presang da vi overtok nøkkelen til huset.
Hans kone Alexandra, som er vår advokat, og som valser opp med byråkrati og sendrektighet, produserer oversettelser av dokumenter, og sørger for at alt det formelle er i den skjønneste orden.
Alexandras assistent Ana, som følger opp en litt høy vannregning og sender rørlegger for å sjekke om det er en lekkasje - og som sørger for at telefonselskapet reduserer regningen når de ikke leverer den bredbåndshastigheten de har lovet (og som vi betaler for).
"Property Manager" Paula, med mamma Laurinda og søster Kristie, som tar fullt ansvar for huset og sørger for at alt fungerer. Laurinda skaffer "beste pris" på nye persienner, og sørger for gode kontakter. Kristie sørger for at kjøleskapet er rimelig velfyllt hvis vi ankommer sent. Paula sørger for absolutt alt - inkludert henting på flyplassen, reparasjoner og vedlikehold, kontakt med rengjørere og håndverkere......
Rengjører Dina, som holder huset rent, skifter sengetøy og håndklær og sørger for at huset til en hver tid er klart til utleie: Kjøleskapet er tømt og vasket, søppel båret bort, alt er rent og ordentlig, og private klær og ting er låst inne.
Gartner José, som i likhet med meg er opptatt av god og levende jord og organisk/økologisk hagebruk, og som synes det er en morsom utfordring å gjøre mest mulig ut av en hageflekk på ca. 50m2: Vi planlegger urtebed og nytteplanter og jorddekke med mynte - og han har plantet verdens mest fantastiske sitrontre, og skjønner at en rosmarinhekk ikke skal klippes med hekksag.

Det er en god opplevelse og et utrolig privilegium og en "annerledes" måte å eie noe på, å ha så mange gode medhjelpere. Her hjemme er vi jo vant til at huset vårt er veldig privat, og at det vi trenger hjelp til er klart "faglig" avgrenset: En elektriker til å trekke en ny kurs eller fikse en gammel, eller en rørlegger til å flytte en kran eller erstatte et rør som er sprunget lekk. I Luz har vi tilsammen godt over 10 personer som i større eller mindre grad er involvert i eller har ansvar for huset vårt.

Vi pakker kofferten full av gravet ørret og røkt laks og pinnekjøtt og ribbe og lammerull og reinsdyrkarbonader og rugbrød og gjeitost og kryddersild på boks, og inviterer hele hurven på norsk julelunsj. Fordi vi er oppriktig takknemlige for all den hjelpen vi har fått, både før vi kjøpte huset (i februar i år) og senere. Og så kjøper vi inn litt portugisisk ost og kjøttpålegg i tillegg: Det er jo ikke sikkert at alle faller pladask for våre norske mattradisjoner.......

Og så putter vi kanskje noen poser med "ferdig" risengrynsgrøt og en mandel og en marsipangris ned i kofferten, i tilfelle vi blir i humør til å introdusere en norsk tradisjon til vår portugisiske feiring.

Tradisjoner er viktige. Men de må ikke bli tvangstrøyer! Vi får streve for å opprettholde tankene og ideene bak dem, og så jenke dem til som best vi kan............

"...de må i hvert fall kunne lære seg norsk!"

Vi nyder dagene i eget hus i Praia da Luz på Algarvekysten.
Hvorfor er vi her, egentlig?

Vi har en hovedgrunn: Behovet for å forkorte den norske vinteren.
Men et økonomisk motiv (eller flere) var også definitivt i bildet: En norsk pensjon (eller lønn eller honorar) rekker omtrent dobbelt så langt her som hjemme. Dessuten tror vi jo at investeringen i seg selv på litt sikt er ganske smart.

Er det ikke noe som heter klimaflyktninger? Og noe annet som heter økonomiske flyktninger? Vi stiller i begge kategorier!

Nå har vi eid huset her i nesten ett år. Men har vi lært oss portugisisk?  Nei, ikke et ord! Vi kan så vidt si takk! Selvfølgelig har vi planer om å lære det, men planene er mildt sagt ikke tidsfestet........
Derimot tar vi det som en selvfølge at de fleste vi møter kan kommunisere med oss på engelsk, og synes det er litt problematisk å forholde oss til "innfødte" som ikke har lært seg et fremmedspråk.

Hva har vi gjort for å sette oss inn i lokale skikker, historie og kulturuttrykk?  For å være ærlig: Fint lite.... Vi har hatt nok med oss selv, styrt og ordnet med juridiske greier og brukt tiden på å "komme i orden" i huset. Vi visste ikke engang om det er julaften eller 1. dag som er "den store høytiden" her, før vi tilfeldigvis spurte gartneren vår. (Joda!.....) Han kunne fortelle at julaften feires omtrent som vi er vant til, veldig privat og med den nærmeste familie. Den vanligste julemiddagen består forøvrig slett ikke av ribbe og surkål, men av baccalao med klippfisk fra Norge!

Har vi gjort noen anstrengelser for å bli integrert eller passe inn i lokalsamfunnet? Overhodet ikke!

Har vi bidratt med noe som helst her nede, bortsett fra å kjøpe et hus, bruke litt penger til mat og drikkevarer og betale gode hjelpere for å holde hus og hage i orden? Niks!

Jeg kjenner at det sitter litt lengre inne å mene at "....de må i hvert fall kunne lære seg norsk...."!

FN-dag med pengefokus: Ugreit!

I dag har vi deltatt på FN-dag både i barnehage og på skole. Og er dypt imponert over hva flinke barn og voksne har fått til: Ungene har åpenbart lært masse, både om andre land og om forskjeller i verden - og engasjementet har vært stort.

Selv er jeg så lettrørt at tårene triller når over 20 små førsteklassinger holder hverandre i hendene og synger "Vi er morgendagens søsken". Og blir varm inni meg når en gjeng femteklassinger har instudert en flott dans fra Liberia, som de fremfører med stor konsentrasjon i gymsalen på Rasta skole.

Men allikevel sitter det en liten "murring" i bakhodet: Både i barnehagen og på skolen var det et voldsomt fokus på penger. Og alt gikk til en god sak, og dermed betaler selvfølgelig de fleste av oss villig vekk. På skolen hadde de til og med innført parkeringsavgift (30 kroner), og forsikret om at alt gikk til Plan Norge.  For egen del føles det riktig bra å strø om seg med mynter og sedler i trygg forvisning om at jeg bidrar til å drifte barnehage på Sri Lanka og bygge skole i Liberia.

Men hva med dem som rett og slett ikke har råd til å bruke flere hundre kroner på at barnehage og skole arrangerer FN-dag?

I barnehagen startet arrangementet klokken 15, og på skolen klokken 17 - og varte til kl. 19. Hvis man har barn begge steder betyr det at man er nødt til å kjøpe mat underveis. Varm mat/pølser + vafler/kakestykke + brus/kaffe for to voksne og to barn ble tilsammen kr 360,-.

Så skulle ungene kjøpe presanger: Kort og tegninger de selv hadde laget. Det blir fine julepresanger, og det var ikke noe å si på prisen - men tilsammen ble det allikevel over 100 kroner.
I barnehagen var det arrangert gjettekonkurranser, hvor det kostet 10 kroner å gjette en gang. Selvfølgelig må man delta - tilsammen 80 kroner for vårt vedkommende.

I barnehagen ble det også auksjonert ut tegninger og malerier. Noen av kunstverkene kom opp i over 1000 kroner - og de høyeste budene ble selvfølgelig behørig omtalt og applaudert.

Oppfinnsomt, flott, kreativt og beundringsverdig.

Men hvis jeg hadde vært alenemor med mer enn ett barn ville arrangementene tilsammen betydd en stor økonomisk utfordring. Og dessuten forsterket følelsen av ikke riktig å strekke til, ikke nå opp, ikke kunne bidra nok.

"Fattigdom" er selvsagt relativt. De fleste fattige her i Norge har det sikkert betydelig bedre enn mottakerene av våre milde gaver til Liberia og Sri Lanka, som barnehagen og skolen har fokusert på i dag.

Men jeg synes allikevel det er problematisk at foreldre utsettes for et sånt "pengepress" som vi opplevde i dag. Vi som både har penger og overskudd, kan saktens stå imot presset. De foreldrene som har lite penger og er slitne, blir enda mer presset og enda mer slitne av sånne arrangementer......

Dessuten synes jeg det er problematisk at ungene gis inntrykk av at alt kan løses med mer penger. At mitt bidrag til at barn i andre land skal få skolegang, er at tegningene mine blir solgt - og at jeg har foreldre som vil kjøpe dem. Det må jo bety at hvis ingen kjøper tegningen min, så har jeg ikke hjulpet noen?

Et forslag, til barnehager og skoler: Flytt fokuset bort fra hva foreldrene kan bidra med, og over på nærmiljøet. Lag forestillinger og kunstutstillinger for nærbutikker og lokalt næringsliv og kommunale etater og organisasjoner - og ta dere godt betalt!

Med andre ord: Be om penger der de finnes - og slå en solidarisk ring om slitne foreldre med dårlig råd!

Den solidariteten bør, slik jeg ser det, omfatte et fravær av pengefokus på obligatoriske arrangementer i barnehage- og skoleregi.
Disse viktige arrangementene bør brukes til å gi ungene våre mer kunnskap og større forståelse for forskjellene i verden.

Vårt viktigste budskap til barna, både på FN-dagen og i alle andre sammehenger, bør være: Du kan gjøre en forskjell!

Budskapet i dag var litt tvetydig: Du kan gjøre en forskjell - og særlig hvis foreldrene dine har god råd.

Ugreit!

"Slekt skal følge slekters gang........"

18. august i år ble Troy født. Vi er fortsatt i startgropen i forhold til å bli kjent med dette nye, lille mennesket. Han er selvfølgelig en liten tyrann: Hans behov er viktigere enn alle andres! Jeg tenker at akkurat det er et viktig element når det gjelder videreføringen av slekten: Dette lille nyfødte individet må bruke alt det har av overlevelseskrefter og -instinkt for å sikre seg mat og stell og livsmuligheter - ellers går det jo rett og slett til grunne, avhengig som det er av å bli tatt vare på.

Lille Troy: Tyrann og humorist......

Mamma Camilla og pappa Rudi er tidvis segneferdige og knapt istand til å forholde seg til noe som helst utover amming, bleieskift, flasker, smokk, klesvask og søvn. Vi andre står på sidelinjen, "mjuke om hjarteroti", og klare til å steppe inn - men samtidig veldig klar over at "utenforstående" har en ganske marginal rolle i prosessen med å etablere en helt ny familie. Nye roller og samspill, nye erfaringer og unike opplevelser på godt og vondt:
Som mamma og svigermor og mormor folder jeg hendene på sidelinjen og ber om at det må gå bra. For akkurat det er jo slett ingen selvfølge......

Samtidig med vår nysgjerrighet på hvem Troy er, vår iver etter å bli kjent med ham, og vårt inderlige ønske om at han skal føle seg "velkommen til verden", forsvant tante Brita ut av livet.

For meg har hun alltid vært der - og plutselig er hun borte. Hun har vært en viktig del av "ungenes" liv - ikke minst fordi mamma døde så tidlig: Tante Brita var i mange år "reservebestemor" for Camilla, Ida-Marie og Øyvind. For meg har hun vært både en god venninne og en klok tante: En å søke råd hos, og samtidig en å utforske livet sammen med.

"Noen kommer, noen går", heter det i en gammel vuggesang som jeg har bysset "ungene" i søvn med i mange år. Og sånn er det jo: Noen dør og noen blir født. Livet går videre........

Jeg hadde gleden av å være sammen med tante Brita i mange timer bare noen dager før hun døde. Hun visste at det gikk mot slutten, men hadde samtidig krefter nok til å være tilstede og til å samtale. Vi mimret og minnes og lo - og samtidig var hun opptatt av spørsmål rundt "skyld": Vi må ikke bære rundt på skyld, vi må legge den fra oss. Og vi må absolutt ikke påta oss andres skyld!
Tankevekkende refleksjoner fra et klokt menneske som snart skulle forlate livet............

I min lille, begrensede verden har denne høsten vært dramatisk: Tanten min, den siste i min foreldregenerasjon, har gått bort - og mitt første "ordentlige" barnebarn er født. Og jeg har "rykket opp": Nå tilhører jeg vår lille families eldste generasjon.
Hmmmmm.

Samtidig gjør jeg meg tanker rundt "ordentlige" barnebarn: Jeg greier ikke å føle at biologien er avgjørende - det handler mer om hvilke foreldre og barn jeg følger i hverdagen. Jeg skulle veldig gjerne fulgt mine "ste-barnebarn" nærmere, men hverdagen er nå en gang sånn at det er upraktisk for alle parter.
Og så er jeg usigelig takknemlig for at jeg har anledning til å følge lille Troy: Camilla og Rudi bor bare et steinkast unna.

"Slekt skal følge slekters gang"

Livet går videre, selv om jeg ikke strekker til.

Og midt i tap og sorg og bekymring, og selvom vi slett ikke har "fortjent det", så får vi plutselig et nytt lite liv i gave

Er det ikke fantastisk?

"Til et nyfødt barn"

Lykke på langfærden, Lille.

Ven fra det slet ikke værende.

Vandrer som uten at ville

fik denne verden forærende.

Bådformet ankom du blandt os

ferdig i lemmer og kar.

Dagen som dagedes fandt os

tabt i det under, du var.

Ankret til tiden, der iler,

hviler du, menneskekryb.

Smilet, du slumrende smiler,

lyser fra tidernes dyp.

Timer skal kædes til dage,

tiden skal drive sit spil,

før du skal vandre tilbage

til hvad der ikke er til.

Skove skal løves og bruse.

Sneen skal slette med hvidt.

Året skal åbne sin sluse,

og alt, for en tid, være dit.

Varm skal du møde ved vinter

døden med livets trods

og modta en vårs hyacinter

når verden er død for os.

Kort skal du atter eje

løvspringets lyse land,

hvergang et forårs veje

flammer af løvetand.

Fjærnt skal du gå mot fjerne

verdner, vi ikke ved,

og følge vor vandrende stjerne

på vej mod menneskehed.

Livsluebærende Lille.

Sindets usårlige lykke,

livsglædens varme kilde

med på dit vovestykke.

Dette diktet hvisket jeg inn i det bittelille øret til Camilla den dagen hun ble født - for nesten nøyaktig 29 år siden.  I dag har hun selv gitt liv til et barn - og ønskene i dette vakre diktet går videre til en ny generasjon.

......for 29 år siden.......