"Slekt skal følge slekters gang........"

18. august i år ble Troy født. Vi er fortsatt i startgropen i forhold til å bli kjent med dette nye, lille mennesket. Han er selvfølgelig en liten tyrann: Hans behov er viktigere enn alle andres! Jeg tenker at akkurat det er et viktig element når det gjelder videreføringen av slekten: Dette lille nyfødte individet må bruke alt det har av overlevelseskrefter og -instinkt for å sikre seg mat og stell og livsmuligheter - ellers går det jo rett og slett til grunne, avhengig som det er av å bli tatt vare på.

Lille Troy: Tyrann og humorist......

Mamma Camilla og pappa Rudi er tidvis segneferdige og knapt istand til å forholde seg til noe som helst utover amming, bleieskift, flasker, smokk, klesvask og søvn. Vi andre står på sidelinjen, "mjuke om hjarteroti", og klare til å steppe inn - men samtidig veldig klar over at "utenforstående" har en ganske marginal rolle i prosessen med å etablere en helt ny familie. Nye roller og samspill, nye erfaringer og unike opplevelser på godt og vondt:
Som mamma og svigermor og mormor folder jeg hendene på sidelinjen og ber om at det må gå bra. For akkurat det er jo slett ingen selvfølge......

Samtidig med vår nysgjerrighet på hvem Troy er, vår iver etter å bli kjent med ham, og vårt inderlige ønske om at han skal føle seg "velkommen til verden", forsvant tante Brita ut av livet.

For meg har hun alltid vært der - og plutselig er hun borte. Hun har vært en viktig del av "ungenes" liv - ikke minst fordi mamma døde så tidlig: Tante Brita var i mange år "reservebestemor" for Camilla, Ida-Marie og Øyvind. For meg har hun vært både en god venninne og en klok tante: En å søke råd hos, og samtidig en å utforske livet sammen med.

"Noen kommer, noen går", heter det i en gammel vuggesang som jeg har bysset "ungene" i søvn med i mange år. Og sånn er det jo: Noen dør og noen blir født. Livet går videre........

Jeg hadde gleden av å være sammen med tante Brita i mange timer bare noen dager før hun døde. Hun visste at det gikk mot slutten, men hadde samtidig krefter nok til å være tilstede og til å samtale. Vi mimret og minnes og lo - og samtidig var hun opptatt av spørsmål rundt "skyld": Vi må ikke bære rundt på skyld, vi må legge den fra oss. Og vi må absolutt ikke påta oss andres skyld!
Tankevekkende refleksjoner fra et klokt menneske som snart skulle forlate livet............

I min lille, begrensede verden har denne høsten vært dramatisk: Tanten min, den siste i min foreldregenerasjon, har gått bort - og mitt første "ordentlige" barnebarn er født. Og jeg har "rykket opp": Nå tilhører jeg vår lille families eldste generasjon.
Hmmmmm.

Samtidig gjør jeg meg tanker rundt "ordentlige" barnebarn: Jeg greier ikke å føle at biologien er avgjørende - det handler mer om hvilke foreldre og barn jeg følger i hverdagen. Jeg skulle veldig gjerne fulgt mine "ste-barnebarn" nærmere, men hverdagen er nå en gang sånn at det er upraktisk for alle parter.
Og så er jeg usigelig takknemlig for at jeg har anledning til å følge lille Troy: Camilla og Rudi bor bare et steinkast unna.

"Slekt skal følge slekters gang"

Livet går videre, selv om jeg ikke strekker til.

Og midt i tap og sorg og bekymring, og selvom vi slett ikke har "fortjent det", så får vi plutselig et nytt lite liv i gave

Er det ikke fantastisk?