Skal vi lage En Perfekt Jul, tro?

Jeg har et mildt sagt blandet (noen vil kanskje si schizofrent) forhold til disse juleforberedelsene som de fleste av oss står midt oppi - og det tror jeg ikke jeg er alene om.

På den ene siden koser jeg meg glugg ihjel og får liksom aldri nok levende lys, duftoljer, sildevarianter, småkaker, stjerner og hjerter, nypusset sølv, granbar, utelys, klistremerker og penner som skriver  "gullskrift". Hittil har jeg pakket inn 96 gaver, med mye omtanke og hjemmelaget pynt og personlige hilsner - og enda er jeg ikke ferdig. "Så flink du er, mamma" sier Ida-Marie - og jeg soler meg i min egen flinkhet og kreativitet.

Samtidig blir det altfor mye - jeg greier ikke å sette grenser for meg selv. Jeg pakker gaver og skriver kort og brev til langt utpå morgenkvisten og blir liksom aldri ferdig. Og sånn omtrent nå, når det er under en uke igjen til julaften, går kosen og selvtilfredsheten raskt over i frustrasjon og irritasjon. Jeg har altfor mye igjen. Og det er ofte " de andres" skyld. Hvis bare mann og barn stilte opp mer, prioriterte julen like høyt som jeg gjør, og dessuten gjorde alt på " min måte" - ja, da ville alt vært mye bedre....... Men siden ingen stiller opp og alle overlater alt til meg, så rekker vi ikke å sette opp nye hyller i boden eller bygge snølykter eller lage sju slag sild i år heller.

Jeg vet ikke hvor jeg har det fra at vi "bør" ha sju slag hjemmelaget sild til jul. Jeg har aldri hatt det, og kommer aldri til å få det. Og hvorfor hyllene i boden absolutt må opp til jul, har jeg ingen god forklaring på. Jeg registrerer bare at hvert eneste år inntrer denne følelsen av utilstrekkelighet og frustrasjon - og at jeg årvisst legger skylden på andre for mine egne feilslåtte ambisjoner.

Hva er det med denne julen - og disse selvpålagte "julekravene"?

Ida-Marie, som har jobbet i mange år på en akutt-psykiatrisk avdeling, forteller om "jule-damene". Det er damene på rundt 40 år som blir akutt psykisk syke i romjulen. Hvert år. Da orker de ikke mer.......

Da barna var små, forsøkte jeg å gjenskape et "julebilde" jeg hadde i hodet: Mamma sto på kjøkkenet med fint juleforkle på, fin på håret og med rød kjole, og hun luktet så godt! Pappa satt ved pianoet og spilte. Og huset var så rent og ryddig og pyntet, og på kjøkkenet var det hjemmelagde rundstykker og brød og sild og sylte og rull og masse kaker - og alt var så vakkert og fredelig og godt og tiden sto nesten  stille......

Det ble aldri sånn hos oss da barna var små. (Og ikke senere heller, forresten.....)
Jeg fikk det aldri ordentlig ryddig, og rett som det var begynte ungene å krangle eller noen fikk omgangssyke. Kakebakst har aldri vært min sterke side heller......

Noen juler ble alt dette så vanskelig for meg - jeg følte meg så fryktelig utilstrekkelig - at vi flyktet. Vi ga beskjed til familie og venner om at deres julegave til oss var at vi ikke ga julegave til dem, men isteden bruke pengene på en Syden-tur. Og så dro vi avgårde, medbragt risgrøt på pose og vår vakre venetianske julekrybbe innpakket i vatt og bobleplast.
Vi feiret noen fantastisk hyggelige juler i Syden - fjernt fra alt, men med tid til å være sammen - og til å slappe av fra en hektisk hverdag.

En gang fortalte jeg min søster Merete om dette bildet jeg har i hodet av vår barndoms jul. Merete spurte tørt om jeg ikke husker at mamma gikk til sengs med migrene hver eneste 2. juledag ....... Nei, jeg husker ikke det. Merete har helt sikkert rett. Det betyr selvfølgelig at mamma betalte en altfor høy pris for å skape "den perfekte julen" for familien. Men jeg husker altså bare den (perfekte) julen hun greide å lage - og som aldri jeg greier - og ikke prisen hun betalte.

Så da er det kanskje sånn at hvis jeg greier å stelle istand en "perfekt" jul for mine barn, så legger jeg til rette for at de blir akutt-psykiatriske jule-damer om noen år?

En trøstefull tanke.
Da tror jeg at jeg satser på å kjøpe både rømmesild og fattigmann i år også. Og så dropper vi desserten på julaften, og bruker papirservietter istedenfor de damaskserviettene som enda ikke er strøket.  Og så lar jeg rett og slett vær' å bli sur på Egil for alt det jeg synes han burde ha gjordt.

Så blir det kanskje jul i år også?